Kapittel 4
Jeg ryddet raskt opp i rommet, redde sengen, tørket vindusrutene og støvet av alle møblene. Jeg sjekket badet for å forsikre meg om at det var rent. Det var det, men jeg tørket av benken og speilet en gang til, bare for sikkerhets skyld. Fornøyd med arbeidet mitt, gikk jeg ned til kjøkkenet. Lydia holdt på å kutte opp grønnsaker.
"Har ordnet hovedsengen," sa jeg til henne. "Kan jeg hjelpe til med lunsjen?"
Hun ga meg grønnsakene og skjærefjølen, og begynte å jobbe med noe annet selv. Vi jobbet i stillhet et øyeblikk før jeg snakket, "Det er et vakkert hus."
Hun nikket enig. "Herren har jobbet veldig hardt med det. Han designet interiøret selv."
"Åh, hva slags arbeid driver han med?" Kanskje han var i det kreative feltet, en interiørdesigner eller noe, eller en arkitekt.
Lydia trakk på skuldrene. "Eiendom."
Jeg nikket. Det ga mening. Det forklarte pengene. "Har du møtt eierne?" spurte jeg, "Er de hyggelige?"
Hun smilte og så opp på meg. "Ja, kjære. Jeg har kjent dem i mange år nå. Jeg pleide å jobbe for herrens foreldre," forklarte hun, "Han er en fantastisk gutt. Snill og omsorgsfull. Når du møter ham, kan han virke litt uhøflig, men han har et hjerte av gull." Jeg smilte av beskrivelsen hennes. Hun hadde tydeligvis et mykt punkt for ham. Fra hennes beskrivelse virket han flott.
"Du er en veldig pen jente, Flora," sa Lydia mykt. Hun tok tallerkenen med de oppkuttede grønnsakene fra meg og ga meg noen kirsebær å rense. "Har du en kjæreste?"
Jeg ristet på hodet. Jeg hadde knapt tid til meg selv, et forhold ville være så vanskelig å håndtere. Dessuten ville ikke faren min være så glad for det, tror jeg.
"Du burde møte sønnen min!" utbrøt hun. "Liam. Han jobber med sikkerhet på området." Jeg ville ikke møte sønnen hennes, men jeg nikket enig likevel.
"Kirsebærene er til dessert etter middag," forklarte Lydia. "Ikke så mye å gjøre akkurat nå. Til lunsj lager vi en enkel salat."
Jeg begynte å rense kirsebærene. "Kan jeg lage en kirsebærpai til dessert?" spurte jeg Lydia. Hun ville like at jeg tok initiativ. Dessuten lagde jeg en fantastisk kirsebærpai. Lydia smilte bredt. "Høres herlig ut!"
Vi tilbrakte resten av morgenen med å jobbe. Jeg jobbet med kirsebærpaien min, og Lydia laget syltetøy av jordbær, fordi herren elsket det. Vi småpratet litt, og hun fortalte meg at han var veldig spesiell med vanene sine. Han drakk ikke ferdigpakkede drikker, spiste ikke plastost, spiste ikke delikatessekjøtt, hadde bare en bestemt kaffemerke, og hadde alltid egg til frokost. Hun fortalte meg også mer om sønnen sin, og spurte meg spørsmål om mitt eget liv. Jeg fortalte henne det lille jeg hadde å dele. Jeg bodde med faren min. Jeg hadde ingen søsken. Jeg løy litt – om barndommen min, om moren min.
Vi hørte en bil kjøre inn rundt 11:45, og Lydia annonserte muntert, "Det må være ham! Kom ut, vi skal hilse på ham."
Jeg tørket hendene på forkleet mitt, de røde kirsebærsaftene på fingertuppene etterlot en svak rosa farge på det hvite stoffet. Jeg strammet hestehalen min og fulgte Lydia ut til døren. Jeg sto bak henne, med hendene krysset bak ryggen, et lite smil klistret på ansiktet.
Jeg kikket frem bak Lydia, da en høy mann steg ut av bilen. Jeg forventet to personer, som jeg hadde blitt fortalt, men det var bare ham. Jeg kunne ikke se ansiktet hans ennå, men han var virkelig høy, og hadde litt langt svart hår, som om det ikke hadde blitt klippet på en stund.
Jeg trådte til siden da han begynte å gå inn, og nå kunne jeg ikke se noe for et øyeblikk. "Lydia!" sa mannen muntert. Hjertet mitt sank. Jeg kjente denne stemmen. Jeg kjente denne mannen.
Lydia trådte til siden, så tilbake på meg med et smil, og avslørte meg for arbeidsgiveren min. "Felix, dette er Flora White. Hun skal hjelpe til rundt i huset. Flora, dette er Felix Corsino, herren."
Han hadde eldes, var det første jeg tenkte. Han så eldre ut, mer moden. Han var en mann nå. Sist jeg så ham, hadde han nettopp fylt atten. Håret hans var kortere da, og ansiktet hans var fylt med guttaktig sjarm og uskyld. Det var borte nå, erstattet av den hardheten som voksenlivet medfører. Øynene våre møttes, og pusten min satte seg fast i halsen. Uttrykket hans endret seg ikke. Jeg tror jeg så på ham i minutter, timer kanskje, eller kanskje det var noen sekunder. Felix. Min Felix. Jeg ville kaste meg over ham, føle armene hans rundt meg igjen, falle ved føttene hans og be om unnskyldning om og om igjen. Han snakket før jeg fikk sjansen, "Frøken White." Han nikket kort.
"Hyggelig å møte deg, Mr. Corsino," fikk jeg ut i en sammenblanding av ord. Kjente han meg ikke igjen? Visste han ikke at det var meg? Hadde jeg forandret meg så mye? Hadde han forandret seg? Hadde han...glemt meg?
Jeg søkte ansiktet hans for å få øynene hans til å møte mine igjen, men han så bare på Lydia, nektet å gi meg et nytt blikk. "Jeg spiser klokken ett," informerte han henne, og gikk deretter bort, børstet forbi meg, som om jeg var usynlig, som om jeg var ingenting. Men det var sant. Jeg var ingenting nå. Usynlig. Ubetydelig.