Kapittel 2
Han snudde seg for å se på vennene sine. "Takk, folkens," sa han grovt. "Jeg er sikker på at Flora tvang dere."
"Jeg kan ha bestukket dem med kake."
Og det var sant. Klisjéfylte overraskelsesfester var egentlig ikke stilen til disse store mennene som ble trent til å fortsette fedrenes mafiaarv. Men det var min stil. Og jeg visste at Felix i hemmelighet elsket dette.
Vennen hans Nick var den første som snakket. "Det er ikke som om vi kan ignorere ønskene til den fremtidige sjefsdama."
Jeg rødmet dypt. Alle trodde vi skulle gifte oss, og at jeg da ville bli 'sjefsdama', og Felix lederen. Han skulle bli det, men ikke jeg.
"Det er helt riktig," sa Felix, men jeg visste at han bare tullet. Jeg himlet med øynene. "Skal vi skjære kaken nå?" spurte jeg, og alle var enige, så jeg gikk inn og hentet kaken. Den så fin ut, men også rotete nok til at man kunne se at den var hjemmelaget.
Jeg plasserte den på et bord, tente lysene, og alle samlet seg rundt. Felix skar kaken og vi jublet. En tristhet skylte over meg.
Vennene hans satte seg ned med drikke og musikk og spiste maten vi hadde laget. Jeg drakk ikke, så jeg tok en brus og skar meg et stykke kake og satte meg ved siden av Felix. Han hadde en øl i hånden. Mens han fortsatt drakk, la han den andre armen rundt meg. Jeg krøp inntil ham.
Jeg matet ham den første biten. "Lagde du den?"
Jeg nikket, og så opp på ham håpefullt. "Er den ok?"
"Den er fantastisk, kjære. Det er min favoritt."
"Jeg vet."
Felix smilte og ga meg et kyss på toppen av hodet. "Jeg kommer til å savne deg, blomst."
Jeg kommer til å savne deg så mye. Så, så mye. Men jeg kunne ikke si det. Hvis jeg sa det, visste jeg at jeg ville gråte.
"Max er en drittsekk, bro," sa Vincent, en av Felix' venner, veldig høyt. Jeg hadde sonet ut fra hva enn de snakket om, men denne setningen fanget oppmerksomheten min.
Brittany, som var Nicks tvillingsøster og også en del av gjengen deres, himlet med øynene. "Han er ikke en drittsekk for ikke å suge deg, Vinnie."
"Hei!" Felix irettesatte. "Ikke bann foran Flora."
Jeg stirret på ham. "Jeg er ikke et barn."
Han trakk på skuldrene, og Brittany var enig med meg, men det spilte ingen rolle for Felix' ord var endelige.
Jeg reiste meg opp, ut av Felix' omfavnelse, og begynte å gå til den andre siden av hagen. Jeg hatet når han gjorde dette. Behandlet meg som et barn. Alltid overbeskyttende. Aldri lot meg gjøre noe.
"Flora!" ropte Felix bak meg, og jeg visste at han ville komme etter meg.
Jeg gikk helt til verandaen så alle var ute av syne. Jeg kjente Felix' hånd gripe armen min og trekke meg til seg. "Kom igjen, blomst. Ikke vær sånn."
Jeg så på ham med det sureste uttrykket jeg kunne klare. "Hvorfor går du ikke tilbake til dine voksne venner for å gjøre voksne ting?"
Han himlet med øynene. "Jeg prøver bare å beskytte deg."
"Mot folk som banner?"
"Det begynner med banning," sa han enig.
"Du banner," påpekte jeg.
"Det er noe annet."
Jeg forble stille. "Flora," sa han mykt, "jeg drar i morgen. Ikke krangle med meg." Han trakk meg til seg og omfavnet meg. Jeg følte at jeg kunne smelte sammen med ham. Hvis jeg kunne, ville jeg gjort det.
"Du vil ikke være her for å beskytte meg lenger," mumlet jeg. Jeg merket at stemmen min brast.
"Hei," han grep haken min og fikk meg til å se opp på ham. "Jeg kommer til å besøke ofte. Og jeg har bedt Nick om å passe på deg."
Jeg tok noen skritt tilbake og satte meg på trappetrinnene. Felix satte seg ved siden av meg. Han grep hånden min og flettet fingrene våre sammen.
"Jeg er redd," hvisket jeg.
"For hva, kjære?"
"At du vil møte andre jenter og glemme meg."
Han lo av det. En fullstendig latter, kastet hodet bakover. Jeg rynket pannen mot ham. Hvorfor var dette så morsomt?
"Flora," sa han endelig. "Ingen andre jenter kan måle seg med deg."
Jeg himlet med øynene. "Fire år er lang tid. Og Princeton vil ha så mange smarte og pene jenter."
Jeg så bort fra ham, øynene mine begynte å bli våte. Jeg kunne se det for meg. Han ville ta med en jente hjem. Hun ville være høy og blond og ha langt hår og en fancy grad. Foreldrene hans ville elske henne. De ville gifte seg. Og jeg ville stå på sidelinjen og se på.
Felix rakte ut og strøk meg over håret. "Se på meg," krevde han. Jeg snudde hodet for å se på ham. De uspilte tårene i øynene mine gjorde ham uklar. Jeg blunket, og en tåre slapp ut. Felix holdt ansiktet mitt med en hånd og tørket tåren med tommelen.
"Kom hit," hvisket han, og senket hodet, børstet leppene sine mot mine. Pusten min satte seg fast i halsen. Endelig, det skjedde endelig. Jeg lukket øynene, og Felix' lepper lukket seg over underleppen min. Han grep baksiden av nakken min og utdypet kysset. Det var mykt og langsomt, som om han nøt det. Og det gjorde jeg også. Jeg preget det i minnet mitt. Jeg ville huske dette for alltid. Mitt første kyss med Felix. Som jeg alltid hadde forestilt meg. Som jeg alltid hadde visst.
Han trakk seg litt tilbake, men ansiktene våre var fortsatt nær hverandre. "Jeg vil ikke dra, Flora," sa han oppriktig. "Men jeg må. Og jeg trenger at du venter på meg, ok? Kan du gjøre det?"
Jeg nikket. Hva som helst. Jeg ville gjøre hva som helst du sier.
"Fire år. Fullfør skolen, så skal vi være sammen. Alltid," sa han. "Du er min, Flora."
Jeg svelget. "Vil du vente på meg også?"
"Jeg ville ventet på deg for alltid."