5 - Bite meg - Del 3
Aurora
"Vi møtes igjen, kjære." Der er det igjen. Kjælenavnet som både irriterer meg og får det til å krible i magen.
"Jeg er ikke din kjære!" snerrer jeg mens jeg prøver å se hvor som helst annet – åh, gulvet ser fint ut. Jeg håper de ikke ser rødmen som brer seg over kinnene mine. Ta deg sammen, Aurora.
Han jeg støtte på, hevet det perfekt formede øyenbrynet sitt som svar. De fyldige leppene hans fortsetter å smile, og herregud, han er kjekk.
Jeg kremter. "Så, kan jeg hjelpe deg? Jeg må bli ferdig med arbeidet mitt så jeg kan dra hjem." Jeg erter. Jeg er ikke i humør. Jeg ser fortsatt på gulvet fordi jeg ikke klarer å se dem i øynene. De vakre øynene. Jeg er sliten og jeg er ikke interessert i å kysse rike folks bakdeler.
"Aurora." En dyp fløyelsmyk stemme runget. Å høre navnet mitt fikk meg til å skjelve ufrivillig, og trusen min ble litt våt.
"Aurora, se på meg." Stemmen befalte. Jeg lukker øynene og skifter vekten mellom føttene, pusten blir tyngre. Hva skjer med meg? Plutselig berører en ru finger under haken min. Den er mild, men fast og løfter hodet mitt. "Se på meg." Stemmen er myk og likevel kraftfull. Jeg føler meg så tvunget til å se, så jeg gjør det.
Rett foran meg står et vakkert kunstverk. Pusten stopper opp mens jeg tar inn alle trekkene hans. Jeg la først merke til øynene hans. Dype brune, nesten svarte. Øynene hans er utvidet. Jeg kunne gått meg vill i dem i dagevis. Han har et skulpturert ansikt, med et lite, trimmet skjegg akkurat på kanten og rundt munnen, som rammer det inn som en varm klem. Håret hans matcher øynene, kortklipt med litt på toppen. Det ser mykt ut, og jeg ville elsket å kjøre fingrene gjennom det i timevis. Lukten av hans musky parfyme fyller sansene mine. Det er som en frisk bris og whisky. Han er høy, akkurat som Hazel-øyne, lett 1,90 eller 1,95. Han har en designersdress som sitter tett på de bulende musklene. Noen tatoveringer titter frem gjennom kragen på den blå skjorten hans. Han bærer en diamant Rolex på venstre hånd, og jeg kan føle metallet fra ringene som pryder hånden hans hvile mot huden min.
"Jeg er Jason O'Donnell, lille venn. Jeg har blitt fortalt at du laget dette måltidet for oss. Vet du hvem vi er? Hva i all verden fikk deg til å servere oss burgere?" sa det vandrende kunstverket.
"Mr. O'Donnell, mitt navn er Aurora, ikke 'lille venn', og nei, jeg vet ikke hvem dere er, og jeg bryr meg ikke. Vi setter pris på deres besøk, men jeg kommer ikke til å kysse føttene deres. Jeg gjorde bare det jeg ble bedt om å gjøre. Siden dere ikke spesifiserte hva dere ønsket, lagde jeg bare det jeg ville, sir." Jeg sa sir med litt brodd fordi denne pompøse drittsekken får meg til å føle meg rar, og jeg er ikke god i sosiale settinger, så jeg pleier å være frekk for å dekke over usikkerheten min.
Jeg la merke til at hver gang jeg sa 'sir', strammet Jasons kjeve seg litt, og øynene hans fyltes med et blikk jeg ikke helt kan plassere. Begjær? Tenker for mye, Aurora!
"Pass på tonen din, engel," snappet Jason tilbake, og la vekt på engel som om det var en utfordring å trosse ham. Han trådte deretter til siden av meg, la hånden på korsryggen min og førte meg til bordet foran oss. "Dette er Ben Vikram," sa han og pekte på en mann som satt til høyre, bygget på samme gudelignende måte. Han hadde honningblondt hår, satt opp i en man-bun som fikk ham til å se raffinert ut, og blendende grønne øyne. Ikke sånn grønn grønn, mer som en mørk skogsgrønn. Beroligende og varm. Han hadde en svart dress, ingen slips, og de to øverste knappene var åpne. Han hadde et megawatt-smil og vakre hvite tenner. Han var glattbarbert og kledd til fingerspissene. Jeg la merke til noen intrikate fargerike tatoveringer som dekket hendene hans da han løftet sitt highball-glass fylt med ravfarget væske i en hilsen mot meg.
Tilbringer alle disse mennene dagene sine på treningsstudioet? Oof, hvis trusen min ikke var våt før, er den gjennomvåt nå.
"Dette er Kaiser Anderson. Vi kaller ham Kai," introduserte Jason den andre mannen til høyre. Han hadde også honningblondt hår, men det var mer som en mohawk – barberte sider med en pompadour på toppen, til og med en liten krøll på toppen – Elvis ville vært stolt. Han hadde også et rent skjegg som formet det babyaktige ansiktet hans og en rød blazer med en svart skjorte og bukser. En gull Rolex skinner mot den solbrune huden hans. "Hei, prinsesse," kurrer han.
Jeg kan ikke annet enn å rulle med øynene, og når jeg ser på Kai, er kjeven hans stram, leppene i en tynn linje, og øyenbrynene hevet, noe som får meg til å ville krype sammen i et hjørne.
"Og dette, kjære, er Charlie DuPont. Dere har møtt før." Jason introduserte endelig Hazel-øyne. Den deilige mannen jeg har hatt våte drømmer om i to uker har et navn.
Vent. Sa han nettopp DuPont?
"DuPont? Som i DuPont Enterprises, DuPont?" spurte jeg, litt skingrende som en fangirl.
"En og samme, kjære," nikket Charlie, med et stort smil på ansiktet. "Du var i tårnet vårt, søtnos. En av våre mange virksomheter. Dette er vår restaurant." Han sier.
Vel, det var ikke forventet. Nå kommer jeg definitivt til å få sparken.
"Jeg beklager, herrer. Jeg visste ikke at dere var eierne. Vær så snill, ikke spark meg. Jeg ble bare fortalt 'hemmelig spesial', så jeg lagde bare det første som falt meg inn." Jeg spyttet ut alt i én pust mens jeg holdt hodet bøyd, igjen. Hva er det med disse mennene og de kraftfulle auraene deres? Jeg svelger ettertrengt luft og prøver å roe ned hjertet som prøver å klore seg ut av brystet mitt.
"Aurora," sa den vakre fløyelsmyke stemmen til Jason. "Vi ba deg hit for å fortelle deg at det var en av de beste måltidene vi noen gang har hatt. Jeg har aldri opplevd noe lignende, i en burger av alle ting," avslutter han. Ren beundring i øynene hans når jeg endelig ser på ham.
"Takk, sir," sier jeg andpustent. Kinnene mine føles varme. Ingen tvil om at de kan se rødmen mot min bleke hud.
"Det var virkelig deilig. Jeg vil gjerne spørre, hva gjorde du i tårnet vårt, kjære?" Charlie blander seg inn, og drar meg ut av den indre monologen jeg var i ferd med å begi meg ut på.
"Eh... Jeg var på jobbintervju hos selskapet deres. Prosjektpraksisen. Men den falske Malibu Barbie-sjefen sa at jeg ikke var pen nok eller kvalifisert nok for stillingen. Og jeg er ikke din kjære!" sa jeg surt. Jeg la merke til et glimt av sinne i ansiktene til alle mennene.
"Jeg forstår," sa han, som om han var i sine egne tanker.
--
Ben
Jeg kan ikke tro at hun er her. Jeg kan ikke la være å stirre på henne. Jeg kan se hva Charlie mente. Hun er forbløffende. Hun har cherubkinn og fengslende trekk. Hennes uskyld er beundringsverdig.
Hun har ingen anelse om hvem vi er og hva vi er. Så sjenert, så uskyldig. Jeg ser ilden i øynene hennes. Den holdningen må temmes. Vi har ikke noe imot litt ild; vi bare kontrollerer den.
Hun er perfekt. Jeg kan ikke vente med å ødelegge henne; å sette mine merker over hele henne. Åh, min søte Aurora. Du. Er. Vår!
--
Kai
Ooh, deilig. Jeg vil ha henne! Min prinsesse. Charlie har rett. Hun er den rette. Jeg kan ikke vente med å skjemme deg bort, min prinsesse. Teltet i buksene mine strammer mot glidelåsen for hvert sekund jeg ser på deg. Jeg vil slikke hver tomme av den kroppen. Jeg vil ta kniven min og skjære navnene våre inn i din perfekte elfenbenshud så ingen andre menn noen gang vil kunne kreve deg. Måten du biter den lille leppen din på – jeg kan ikke vente med å kysse de rosa blomstene. Jeg er allerede forelsket i hvordan rødmen på kinnene dine kommer så lett. Stemmen din kaller på meg som en sirene kaller på skipene. Jeg kan ikke la deg gå, lille blomst.
--
Aurora
"Vel, takk igjen for komplimentet. Glad dere likte det. Så... Det begynner å bli sent, jeg må komme meg hjem," sier jeg så høflig jeg kan.
"Ja, kjære, du har rett. Det er på tide å dra hjem. Ta på deg jakken, elskling. Du kan kjøre med Charlie og meg. Vi har mye å diskutere," svarer Jason.
For det første, kallenavnene tar livet av meg! For det andre, unnskyld meg. Hørte jeg riktig?
"Unnskyld meg? Jeg forstår ikke," sier jeg frekt.
Jason trekker et hett pust gjennom nesen mens han trer nærmere siden min og griper albuen min, ikke hardt, men fast. "Gå og hent jakken din. Du er nå vår. Du skal hjem med oss i kveld. Du jobber ikke her lenger. Du vil aldri trenge å jobbe igjen."
Det er stille i rommet til jeg bare begynner å le. Jeg kan ikke hjelpe det. Jeg begynte å le. En stor latter. Jeg kan ikke stoppe. Jeg kan ikke puste! Disse mennene er komikere!
"Hoo... Jeg trengte den latteren. Takk. Det var morsomt. Jeg går nå," ler jeg mens jeg snur meg for å gå ut, bare for å bli stoppet av Jasons grep som strammer seg rundt armen min.
"Dette er ikke en spøk, kjære," svarer han.
"Jo, det er det," sier jeg og river armen min ut av grepet hans. "Jeg går ingen steder med noen av dere."
"Jo, det gjør du," brøler en stemme. Jeg ser at det er Ben. Stemmen hans er mørk og likevel melodisk. Han står nå, hans 1,88 meter høye skikkelse kaster en skygge over meg.
"Kjære," begynner Charlie rolig mens han raskt svelger resten av den ravfargede væsken fra highball-glasset sitt. "Fra det øyeblikket jeg så deg, visste jeg at du var spesiell. Vi eier denne restauranten. Vi eier de fleste bygningene i byen. Vi eier det meste av landet i denne halvkule. Og nå, min kjære, vil vi eie deg. Vi har bestemt oss for å kreve deg som vår, og vi får alltid det vi vil ha. Vi er farlige menn, Mi Amore. Gjør som vi sier. Nå, GÅ. HENT. JAKKEN DIN," avslutter han med litt ild i magen. Han er rød i ansiktet fra spriten han nettopp har drukket.
"Jeg er min egen person. Dere eier meg ikke, og det vil dere aldri gjøre!" roper jeg. "Jeg er ikke en eller annen hore dere kan ta med hjem for natten. Så bare la meg være. Enda bedre, bare BIT MEG," legger jeg til mens jeg går mot døren. Jeg hører et sint grynt fra noen bak meg. Men jeg bryr meg ikke, jeg er ferdig med dette tullet.
Akkurat idet jeg når dørhåndtaket, griper en sterk arm stramt rundt midjen min i et kraftig grep, og så kjenner jeg et stikk i nakken. Umiddelbart begynner verden å snurre og svarte prikker fyller synet mitt. Kroppen min føles svak, og jeg kjenner at jeg synker mot gulvet. Jeg hører en svak hvisking "Vi vil gjøre mer enn bare å bite deg, min kjære," og jeg føler et mykt kyss på tinningen før mørket omslutter meg.