4 - Bite meg- Del 2
Charlie
2 uker siden…
Jeg så nettopp den mest perfekte engelen gå bort. Jeg vet ikke engang hva hun heter. Hun ga meg aldri sjansen. Men jeg liker utfordringen. Jeg vet at hun er den rette. Jeg kan føle det. Hun er annerledes.
Jeg dro frem telefonen og tok et raskt bilde. Det er ikke det beste. Jeg ringte raskt opp Jason.
Ring! Ring!
"Hva nå?" sier han litt kjedelig, og puster ut som om han forbereder seg på nyheter.
"Jeg fant henne, J," er alt jeg sa. Jeg ventet, holdt pusten skjelvende mens jeg tenkte på den søte engelen. Jeg biter meg ubevisst i underleppen og lukker øynene for å nyte det varige bildet i hodet.
"Du tuller ikke nå?" Jeg hører ham knipse med fingrene og noe papirrasling, en knirk fra gulvet sammen med tunge skritt kan høres. "Du er på høyttaler. Ben og Kai er her."
"Hva skjer? Er du ok?" spør Kai.
"Charlie sier han fant henne," sier J, begeistret. Jeg kan høre smilet i stemmen hans.
"Virkelig? Hva heter hun? Hvordan ser hun ut? Favorittfarge? Favorittfilm? Ikke si det. Det er Frozen?" Kai skriker nesten.
"Ro deg ned, Kai," roper jeg. Den mannen er en av de skumleste menneskene som lever, men han oppfører seg som en femåring som nettopp har spist 100 pixie sticks. "Hun løp nettopp inn i meg. Bokstavelig talt. Hun er vakker. Akkurat det vi liker, men hun dro før jeg kunne få et navn. Sender dere et bilde."
Jeg hører gisp og stillhet. Jeg vet at de får telt i buksene akkurat som jeg. Hun gjør oss målløse.
"Finn ut alt," beordrer Jason.
"Jeg er på saken. Hun kom ut av DuPont Tower, så jeg får Zach til å lage en fullstendig fil innen en time," sier jeg.
"Ok. Ha det," var alt Jason sa før linjen ble brutt. Jeg sendte deretter bildet til Zach og ba ham få all informasjon om vår lille minx innen en time.
2 timer senere
"Boss, jeg har noen dårlige nyheter," sier Zach mens han slentrer inn på kontoret mitt som om jeg ikke allerede er rasende siden han er over en time forsinket med engelens fil!
"Snakk," sier jeg gjennom sammenbitte tenner.
"Sikkerhetsopptakene ble oppdatert i morges. Ingen på kontoret husker å ha sett henne her. Jeg kan ikke spore jentas bevegelser i bygningen. Og ansiktsgjenkjenningsprogramvaren kan ikke finne en match på bildet du har. Det eneste jeg kan spore er at hun gikk til Z-linjen tre kvartaler unna." Zach var ikke redd for meg fordi han har vært rundt i femten år. Zach var lojal og ville gjøre alt for oss, men han var fortsatt forsiktig, som han burde være. Å gjøre udyret sint var ikke ideelt.
"Faen!" skrek jeg mens jeg kastet alle papirene av skrivebordet og lot dem krasje mot flisgulvet.
Vel, min lille mystiske vixen. Du kan løpe, men jeg vil finne deg. Du er vår.
Jason
Nåtid
Det har vært en lang dag. Møtte den lokale gjenglederen Paco for å diskutere de kommende forsendelsene. Han oppdaget at en av mennene hans prøvde å få innsideinformasjon til politiet. Så jeg så på at Paco og gjengen hans hadde litt moro i en av deres tilholdssteder i sentrum. Jeg vil gjerne se mannen hans snakke nå... uten øyne, tunge, og å ja... et hode.
Sittende i baksetet av vår skuddsikre SUV, kjører bilene foran DuPont. Våre hovedkvarterkontorer, om du vil. Charlie kommer ut med vaktene sine på slep, skynder seg gjennom den åpne døren og setter seg ved siden av meg.
"Hei," sier han. Øynene hans er mørkere med mangel på søvn og de en gang lyse hasseløynene er mattere. Håret hans er litt bustete og en femdagers skjeggstubb hviler på de meislede kinnbeina.
"Tøff dag?" spør jeg. Han er min beste venn. Jeg vet alltid hva som plager ham. Ærlig talt, vi har alle vært på kanten de siste to ukene siden vi fant ut om henne.
"Hmmm" er alt jeg får fra Charlie mens han lukker øynene og hviler hodet tilbake på setet.
Vi skal møte Ben og Kai på Saturn. Det er en av våre favorittrestauranter som vi eier. Vi kapret Chef Alex for mange år siden, og han forvandlet Saturn til en av våre mest eksklusive og lønnsomme virksomheter. Mannen er et kulinarisk geni. Vi har en venteliste på seks måneder.
Vi trenger alle litt tid til å slappe av. Vi har ikke tilbrakt tid sammen på flere uker. Jeg foreslo at vi skulle gå ut fordi disse knollene ikke tar vare på seg selv med mindre jeg tvinger dem til det. Vi har alle gravd hodene våre ned i arbeidet, nesten deprimerende, siden vi hørte at Zach ikke hadde noen lykke med å finne vår lille jente. Humøret vårt er hetere disse dager og lunta kortere. Alle er på kanten rundt oss. Det burde de være.
Kai er virkelig i dårlig form. Han er på en rampage. Drepte fjorten menn forrige uke alene under en forsendelse fordi han kunne. Han skaper kaos. Ingen av oss har vært med en kvinne siden vi så henne. Hvis vi ikke finner henne snart, kan denne byen brenne i våre erobringer.
Før jeg vet ordet av det, kjører vi opp til Saturn. De store glassdørene er omgitt av hvite søyler, gulltrim og rød løper som dekker fortauet.
Vi gikk ut og så Ben og Kai komme fra den andre bilen bak oss. Sikkerhetsteamet vårt flankerte sidene våre mens vi spaserte til inngangen. En sjenert ung mann iført en smoking som var litt for stor for ham åpner døren for oss, bøyer hodet i ærbødighet, uten å si et ord som han burde.
"Mr. O’Donnell, Mr. DuPont, Mr. Anderson, Mr. Vikram. En glede som alltid. Deres private rom er klart. Vennligst følg m-meg," stammer Adam Pearson ut, og hilser oss ved vertinnebordet. Han er en kort, kraftig mann. Som en marshmallow. Vi ansatte ham som manager for 2 år siden fordi han viste lojalitet til oss.
Vi beveger oss gjennom ballsalen fylt med gjester, hvisking og stirrende blikk følger oss. Vi går inn gjennom en gylden dør og ser vårt eneste bord i midten.
"Få personalet til å bringe det vanlige og få Alex til å lage sin 'Hemmelig Spesial'," beordrer jeg og setter meg. Noen minutter senere kom våre vanlige drinker. Kelneren er synlig redd, hendene hans skjelver så mye at isen i highball-glassene klirrer mot sidene.
20 minutter senere kom den samme kelneren med maten vår. Han setter porselensplaten foran meg, og jeg kan ikke annet enn å le. En ekte latter. En burger! Seriøst, Alex? En burger? Vi serverer kaviarsalsa, og likevel får vi servert burgere. Har han frosset ekstra hjerneceller?
"Alex mister det," ler Ben. Vi har alle et smil om munnen over den rene frekkheten og kløktigheten i denne retten. Det lukter godt.
Jeg tar en bit og rister litt på hodet. Åh, min gud. Jeg kan ikke annet enn å stønne av nytelse. Dette er den mest smakfulle burgeren jeg noen gang har smakt. Er det ost og potetmos inni? Jeg har aldri hatt en slik eksplosjon av smak i munnen. Det er salt, og smakfullt, en liten hint av krydder bakerst på tungen, og likevel en touch av sødme. Det er klissete fra osten, kremet fra potetene og baconet er sprøtt. Det er så mange stimulanter. Jeg kan få en mat-gasm. Det ville være en første. Wow, Alex har overgått seg selv.
Jeg ser og ser at de andre også nyter måltidene sine.
Adam kommer inn og ser burgerne på tallerkenene våre. "Åh, min. Jeg er så lei meg, herrer. Jeg kan ikke tro at hun serverte dere burgere. Det er helt uakseptabelt!" Han puster tungt.
"Hva mener du med 'hun'?" anklager Ben. "Hvor er Alex?"
"Um...Chef Alex er ikke her i kveld. Assistenten hans laget måltidene deres, herrer, jeg-jeg beklager virkelig. Jeg-jeg lover at hun vil bli tatt hånd om umiddelbart." Han skynder seg ut.
"Nei," sier jeg hardt. "Bring henne til oss. Vi vil snakke med henne når vi er ferdige med måltidene våre." Jeg smiler mens jeg henter pistolen min fra ryggen og legger den på bordet. Jeg ser Adam blekne, bøye seg og skynde seg ut døren.
Når vi er ferdige, banker det tre myke slag på døren, og så går Adam inn. "S-sir. Dette er Aurora. Deres kokk i kveld." Han bøyer seg dypt og trer til venstre, slik at vi kan se på kvinnen som dristig våget å servere oss bar-mat på en så prestisjefylt institusjon, selv om det utvilsomt var det beste måltidet jeg noen gang har konsumert.
Øynene hennes var nedslåtte, myke, delikate hender foldet foran fanget hennes.
Plutselig gisper Charlie. "Du!" utbryter han. Hun ser opp. Øynene hennes utvider seg. De øynene. Vakre, dådyraktige. Hassel og grønne. De fyldige leppene hennes er litt adskilte. Jeg blir umiddelbart hard når jeg tenker på hva jeg vil putte i den munnen hennes. Jeg ser på Charlie og han smiler som en Cheshire-katt. Jeg har ikke sett det blikket siden han snakket om henne.
"Vi møtes igjen, kjære," erklærer han. Vent. Det er henne!