Kapittel 4 - Hans ankomst
Damien
De skal spille sin siste konsert på turneen, som blir avkortet fordi legen hennes har beordret henne til å hvile. Tilsynelatende besvimte hun på scenen for omtrent en måned siden, og managerne hennes, Mac og broren hans, Duncan, som er turnémanageren hennes, har kranglet med henne om å ta det med ro. Å ja, og i tillegg har en psykotisk stalker gjort henne til objektet for sin forstyrrede besettelse. Familien min eier et av de beste sikkerhetsfirmaene i verden, og managerne og plateselskapet hennes kontaktet meg for å ta over hennes private sikkerhet. Teamet mitt og jeg er på vei til Houston for deres siste konsert. Den 4. juli skal være deres største show for å avslutte turneen, og det er også Reigns attende bursdag. Jeg vil kunne gjøre krav på henne og fortelle henne om meg og resten av familiens sanne jeg. Hun og tvillingene skal hente meg og teamet mitt på flyplassen. Spenningen min bygde seg opp for å se henne, de neste ukene kommer til å være tortur, hun vil ikke føle de samme følelsene som jeg før bursdagen hennes nærmer seg, og da vil hun virkelig begynne å føle paringstrekket. Hvis vi er heldige, kan hun føle det når vi ser hverandre eller når vi berører hverandre.
Flyet vårt landet endelig, og det var varmere enn helvete, hvordan kunne noen bo her? Hvordan kunne søsknene mine takle denne uutholdelige varmen? Vi gikk ut av flyet og gjorde vår vei til det private lobbyområdet hvor jeg ble møtt med et hvin og armer som omfavnet halsen min. "Damien, jeg har savnet deg så mye." Hun gråt. "Din store drittsekk, hvorfor kom du aldri på besøk eller var aldri rundt når vi besøkte?" spurte hun og slo meg på armen. Jeg ga henne en stram klem og satte henne ned på føttene, "Jeg har savnet deg også, Jazzy Bear." Hun så opp på meg med det samme tullete smilet hun har hatt siden hun var fem. Jeg kunne ikke annet enn å le av henne. "Beklager, Jazzy Bear, men virksomheten har vokst, og vi har fått noen virkelig store kontrakter. Jeg måtte møte nye kunder og få systemene deres satt opp." Jeg forklarte henne med mitt beste sutrete ansikt. "Vær så snill, tilgi meg?" "Greit." Hun sutret. "Men gjør aldri det igjen." Hun gråt. "Jeg trenger fortsatt storebroren min." Skyldfølelsen overveldet meg, jeg visste ikke at hun følte det slik. Jeg strøk henne over håret. "Jeg er lei meg. Jeg lover at jeg skal være rundt mye mer." "Bra, da kan du kanskje også tilstå til Reign at du er hennes partner og at du er vanvittig forelsket i henne." Hun smilte til meg. "Jaz!" Jeg skulte på henne. "Ikke bekymre deg, vi har ikke sagt noe til henne." forsikret hun med en rynke i pannen. "Men du burde! Og dessuten tror hun at du ikke liker henne, så nå er tiden inne for å endre det." Hun skjelte ut.
"Herregud!! Det er så jævla varmt!!" Moses stønnet. "Å, vær så snill, det er ikke så varmt, det er bare rundt hundre grader med en varmeindeks på hundre og femten, ingen stor sak, ikke vær en sånn pyse." Hun lo av Moses. Herregud, den søte stemmen, den søte duften av roser og jordbær, hvor er hun. Jeg må se henne, jeg snudde meg og fant de vakre grå øynene hennes som så tilbake på meg smilende. "Jeg er ikke en pyse! Men kom igjen, hundre og femten? Faen, hvordan takler du det?" Han stønnet. Hun lo av ham, en så vakker lyd som noen gang har truffet ørene mine. "Jeg er født, oppvokst og oppdratt i Texas, så jeg er vant til det, mitt råd, prøv shorts, en tanktopp og noen flip flops." Hun sa og viftet med hendene opp og ned over den deilige, kurvede kroppen sin. Jeg kunne ikke annet enn å tenke på tingene jeg kunne gjøre med henne. Jeg så på henne med lengsel og behovet for å ha henne i armene mine. Før jeg kunne se bort, fanget hun meg i å se på henne, og vi snudde oss begge bort, hun rødmet. Åh, hun var så bedårende når hun rødmet. "Hei der, jenta mi." Jeg hvisket til henne mens jeg gikk bort til henne. Hun rødmet enda mer. Jeg elsker det når hun rødmer. Jeg strakte ut hånden, og da vi kom nærmere, tok hun hånden min, jeg trakk henne nærmere og omfavnet henne i en sterk, stram klem. Jeg kunne føle gnistene skyte gjennom kroppen min. Jeg var ganske sikker på at hun også følte dem. Jeg hørte henne puste inn skarpt, og så lente hun seg litt tettere inn mot meg. Jeg bøyde hodet ned mot øret hennes og bare inhalerte duften hennes. "Jeg har savnet deg så mye." Hvisket jeg i øret hennes.
Hun skulle til å si noe, men det var et klapp på skulderen min. "Unnskyld, Mr. Hunt," en kvinnelig stemme trakk meg bort fra min elskede. Jeg snudde meg og så flyvertinnen som så på meg opp og ned mens hun slikket leppene sine. Det var virkelig morsomt hvordan hun prøvde å være sexy, men det fungerte ikke for henne. "Piloten ba om å snakke med deg," fortsatte hun mens hun slikket leppene sine. Hun så latterlig ut, lite visste hun at jeg hadde funnet min kjærlighet og at hun er den eneste kvinnen for meg. Reign trakk seg bort fra meg, hun så forvirret og trist ut. Øyeblikket vårt var ødelagt, jeg vet at hun følte noe. "Ehem," hørte jeg bak meg, "skal vi stå her og se på at denne kjerringa øyefucker deg? Eller skal vi komme oss ut herfra? Bagasjen og koffertene er lastet i bilene." Søsteren min fnyste med en skule på ansiktet. Hun var veldig beskyttende overfor min partner. "Hvordan våger du!" spyttet flyvertinnen ut. "Hvordan våger jeg? Hvordan våger du!" ropte Jazlyn og fikk Koltyn til å skynde seg til hennes side. "Ssshhh, min Jazzy kjærlighet," hvisket han og dro henne bort fra oss. Jeg kunne føle at Reign så på meg, jeg så over på henne, jeg så tristheten i øynene hennes før hun kunne skjule det. "Faen!" mumlet jeg lavt, dette er ikke hvordan jeg ønsket at vår frieri skulle starte. "Uhhh, jeg venter i bilen," hvisket hun og gikk mot døren før jeg kunne si noe. Hjertet mitt brast, hun gikk fra et vakkert smil til en rynke. Hun ville ikke engang se på meg. Denne kvinnen strøk nå hendene sine opp og ned armen min, hun trengte å holde hendene unna meg. "Faen!! Hold de skitne hendene dine unna meg!" brølte jeg til henne. "Mr. Hunt, er det et problem?" Piloten kom løpende ut. "Ja, det ser ut til at flyvertinnen din ikke vet hvordan hun skal holde hendene for seg selv." Jeg skulte på kvinnen. "Hun gjorde min partner opprørt, noe som er uakseptabelt, og jeg setter ikke pris på det!" "Å, vær så snill, hun er bare et dumt menneske! Hun kan ikke gi deg det du trenger, men det kan jeg. Jeg forstår hva du trenger og hvordan jeg skal gi det til deg." Kvinnen sa og fortsatte å stryke hendene nedover brystet mitt. "Hun vet ikke engang at hun er din partner." Hun smilte. Jeg grep armene hennes og dyttet henne bort fra meg. "Det er nok!!" brølte jeg, og hun og piloten bøyde hodene i underkastelse. "Du er ikke min partner, hun er den eneste som vet hva jeg trenger." Jeg så på piloten. "Vi skal hjem om noen uker, hun bør ikke være på den flyvningen." advarte jeg mens jeg gikk bort.
Teamet mitt og søsknene mine ventet allerede ved kjøretøyene, Moses siklet over en lilla og rosa Challenger Hellcat som viste seg å tilhøre min kjærlighet. Hvem visste at hun var en fartsdemon? Hun så fortsatt trist ut mens hun snakket med Jaz. Jaz hadde armen rundt skulderen hennes for å trøste. "Vi bør komme oss av gårde, jeg er sikker på at dere er sultne, jeg har et bord reservert på en lokal grillrestaurant. Jeg kan ta tre, og resten kan dele seg opp i SUV-ene der borte. Det er en sjåfør for hver av dem for nå, i det minste til dere kommer til huset mitt. Koltyn og Ryott møter oss på restauranten." Hun sa og unngikk øyekontakt med meg. Jyden og Jazlyn kjørte hver sin SUV, og jeg, Moses og Shadow kjørte med Reign. Moses og Shadow klemte seg inn i baksetet, og lot meg sitte i forsetet. Det var ganske morsomt å se to menn på nesten to meter og nesten tre hundre pund klemme seg inn i et lite baksete. Jeg kunne ikke annet enn å le av dem. Shadow skulte på meg, og Moses viste meg fingeren. Så snart hun traff gaten, tråkket hun gassen i bånn og smilte. Jeg kunne se at hun nøt kraften i sin Hellcat. Jeg smilte og strøk forsiktig fingrene mine mot hånden hennes som hvilte på armlenet. Hun så over på meg, jeg kunne se at hun følte det jeg følte, elektrisiteten som skjøt gjennom kroppene våre, lengselen, behovet, som ladet oss. Jeg vet at hun også følte det, jeg hørte henne puste inn skarpt da jeg strøk fingrene mine mot hånden hennes. Jeg tok en sjanse og flettet fingrene mine med hennes, det var bare i noen sekunder, men det var alt som skulle til for å vite at hun virkelig er min. Hun trakk hånden sin bort, og hjertet mitt falt, en kulde spredte seg gjennom kroppen min mens Ayres klynket. Jeg visste at hun fortsatt var opprørt over det som skjedde på flyplassen.
Jobben min kommer til å bli krevende, hun visste ingenting om hvem jeg og søsknene mine virkelig er. Når vi forteller henne sannheten, kan det hende at hun ikke vil ha noe med noen av oss å gjøre, bare tanken på det fikk hjertet mitt til å knyte seg.