Kapittel 3 - Tre år senere
Reign
"Damien, slutt å være så dust!" hørte jeg Jaz mumle. Hun snakket i telefonen med sin eldre bror, som vi skulle hente på flyplassen i morgen. Han og sikkerhetsselskapet hans har blitt ansatt for å ta over som mitt sikkerhetsteam. "Hvorfor misliker han meg så mye?" spurte jeg henne. "Tro meg, han LIKER deg," sa hun med et stort smil. "Ja, sikkert," fnyste jeg. "Fyren kjenner meg ikke engang, og han snakker allerede dritt om meg!" Jazlyns øyne ble store. "Hvordan visste du det?" Hun rynket på leppene. "Uuuhhh, hheeelllllooooo, du snakker alltid med ham på høyttaler, jeg hører deg når du snakker med ham." Jeg sukket. "Hvordan kan han snakke så mye dritt når han ikke engang kjenner meg? Og han skal være ansvarlig for sikkerheten min mens jeg er på besøk, det gir meg så mye glede og selvtillit." (Merk sarkasmen.) "Jeg føler allerede at jeg er en byrde." "Ikke hør på broren min, han kan være en skikkelig drittsekk," sa Jyden. "Jyden har rett, vi skal ha det gøy, vi har noen sideutflukter planlagt, inkludert et besøk til noen av de vakreste strendene, få en fantastisk brunfarge og lade batteriene slik at vi kan sparke skikkelig rumpe når vi kommer tilbake." Jazlyn sa entusiastisk. "Ikke la ham ødelegge dette for deg, for oss, han kommer ikke til å henge rundt så mye, han vil tildele noen til å følge deg, han kommer ikke til å gjøre det selv. Han er den store sjefen." Hun lo.
"Åååå, som om det får meg til å føle meg sssååå mye bedre," ertet jeg. "Jeg mener, hver gang noen av dere snakker med ham, kan jeg høre forakten i stemmen hans når han snakker om å se meg igjen." Jeg rynket pannen og husket vårt siste møte. "Er jeg virkelig en så dårlig person?" "Nei, selvfølgelig ikke!" ropte Jyden. "Jeg vet at du vil at alle skal like deg, men ærlig talt, Damien liker ingen, pffttt, noen ganger liker han ikke engang seg selv." Han lo. "Prøv å ikke bekymre deg for ham, når han blir kjent med deg, vil du ha ham rundt lillefingeren." Han vrikket med øyenbrynene. "Det tviler jeg på," sa jeg og rullet med øynene. "Så, når skal den store stygge ulven være her?" Både Jazlyn og Jyden fniste, og juicen de drakk sprutet ut av nesen og munnen. "Hva i helvete! Hva er det som skjer?!" "Beklager, det er bare at andre også har referert til ham slik, noen sier at han er en ulv i menneskeklær." sa Jyden mens Jazlyn tørket opp juicen som ble snortet ut. "Dere to er så rare, han er sikkert like rar som dere to."
Jeg har ikke sett tvillingsøsknene mine på tre år, de har vært på turné med bandet sitt, Ryven's Rose. Jazlyn er en av hovedgitaristene, Jyden er trommeslager, Ryott er den andre hovedgitaristen og Koltyn er bassisten, og så er det sangeren, Ryven Rose. Jeg møtte henne en gang for tre år siden, og herregud, hun blåste meg av banen. Hun er fantastisk, hun er min ene, alt i meg fortalte meg at hun er ment å være min og ingen andres. Jeg må bare overbevise henne om det, selvfølgelig hjelper det ikke at jeg ikke har sett henne på tre år og skremte henne første gang vi møttes. Hun var femten, jeg var tjueen, men jeg visste at hun var ment å være min.
"Ja, mor, jeg skal oppføre meg eksemplarisk. Jeg skal ikke gjøre noe som kan flau deg eller de to små drittungene." lovet jeg henne. "Damien Ayres Hunt!" ropte mor. "Språk, unge mann!" Hun likte ikke at vi brukte stygt språk. Hun tror jeg har en skitten munn, men hun har ennå ikke hørt min lillesøsters skitne munn, hun kan banne som en sjømann. "Jeg tuller, jeg lover å være snill," sa jeg og rullet med øynene. "Jeg gir beskjed når jeg er med dine to små. Elsker deg, mor, vi sees om noen uker." sa jeg og lo. "Og du må være snill mot Reign. Hun har vært gjennom mye de siste månedene. Jeg vil at hun skal føle seg trygg," instruerte mor. "Jeg vet, mor, Shadow er allerede med henne." "Du må fortsatt fortelle henne," sukket hun. "Jeg vet, mor, jeg skal finne ut av det," sa jeg. "Du må ordne opp i dette," mumlet hun. "Jeg vet bare ikke hvorfor du ikke har gjort eller sagt noe tidligere." Jeg sukket. "Hun kunne allerede vært her med oss og ikke vært i situasjonen hun er i nå," skjelte mor meg ut. "Ja, mor. Igjen, jeg vet, jeg er en idiot," sa jeg. Alle har vært på meg de siste tre årene. Ayres snakker knapt til meg, det eneste han sier er for å krangle med meg om å fortelle Reign eller hvis det er problemer i flokken. Ellers holder han seg taus. "Vel, ta vare på tvillingene mine og min vakre svigerdatter og bring henne hjem trygt," sa hun. Jeg kunne høre bekymringen i stemmen hennes. "Jeg skal, mor. Tro meg, jeg har angret hvert sekund av hver uke av hver dag av hvert år de siste tre årene," forsikret jeg henne mens jeg la på og kalte inn teamet som skulle være Reigns private sikkerhet.
"Hva skjer, sjef?" spurte Moses, min nestkommanderende når jeg eller Shadow ikke er tilgjengelige. "Er alle klare? Vi må dra til flyplassen." "Ja, de venter ved bilene på deg." "Vel, la oss komme i gang, vi har en lang flytur," sa jeg mens jeg gikk ut av kontoret mitt. "Så, skal du kreve vår nye Luna mens vi er der?" "Jeg må fortelle henne først. Så vidt jeg vet, har ikke Jaz og Jy fortalt henne noe om oss." "Kompis, du burde bare ha fortalt henne for tre år siden," fnyste han, det samme som alle andre sier til meg. "Uuuhhhhgggg! Jeg vet. Jeg vil angre på det resten av livet! Jeg er så frustrert, jeg tok en beslutning som jeg sto ved, og nå på grunn av en eller annen idiot sin besettelse med henne, minner alle meg på hvilken idiot jeg er." Jeg knurret. "Ok, beklager." "Jeg mener ikke noe med det, bare... jeg vet, jeg beklager. Jeg mente ikke å ta ut frustrasjonen min på deg." Jeg klappet Moses på skulderen. "La oss komme i gang og bringe hjem flokkens Luna." Jeg smilte.