Kapittel 2 - Forvirring
Reign
Hva i helvete skjer?! Hva mente han med MIN? Jeg tilhører ingen. "Vær så snill, ikke skad meg," ba jeg stille, minnene om Luther, min ekskjærestes, slag kom tilbake. Jeg ville gråte, men jeg skulle ikke gråte foran ham, selv om det ikke betydde at jeg ikke var redd. Jeg hørte en stemme rope navnet hans, og han slapp grepet om meg. Da han slapp grepet, løp jeg inn i armene til Jazlyn. Jaz og Ryott begynte å lede meg ut da Damien snakket. "Jeg er så lei meg, jeg ville aldri skade deg." Han prøvde å stryke kinnet mitt, men jeg trakk meg unna berøringen hans. "Vær så snill, ikke rør meg igjen," freste jeg og gikk av gårde med Jazlyn og Ryott. Selv om jeg syntes han var merkelig, var det noe ved ham som fortalte meg at han ikke ville skade meg. Ja, tenk det. Jeg har helt mistet forstanden. Da vi var i heisen, fikk han meg til å føle ting jeg aldri hadde følt før. Da han lente seg inn mot øret mitt og hvisket, min, sendte det gnister gjennom kroppen min. Da han dusjet nakken og skulderen min med kyss, skalv jeg helt ned til tærne. Hva er galt med meg? Jeg vet ingenting om ham, bortsett fra at han er tvillingenes eldre bror.
Jeg dro Jazlyn og Ryott til et av bordene, "HVA I HELVETE, JAZ?" hvisket jeg sint. "Hva er det som feiler broren din?" krevde jeg mens jeg prøvde å roe ned hjerterytmen og pusten. "Reign, jeg er lei meg. Jeg har aldri sett ham slik før," unnskyldte Jaz. "Bullshit, Jaz! Reign, vær så snill å roe deg ned," ba Jaz. "Vær så snill å stole på meg når jeg sier at han aldri ville skade deg. Jeg vet ikke hva som gikk av ham." "Du vet hva som foregår!! Hva i helvete er det du ikke forteller meg?! Han skremte meg virkelig, og hvorfor hvisket han 'MIN' i øret mitt! og IKKE SI AT JEG SKAL ROE MEG NED!" sa jeg mens jeg gned håndleddet der han hadde holdt meg. "Jeg vet at det er noe du ikke forteller meg!" Jeg gned håndleddet; det gjorde vondt og ble lilla. "Bare stol på meg, jeg ville aldri sette deg i fare. Du og Ryott er mine partnere in crime, mine bestevenner, mine personer," sa Jaz med et lite smil.
"Se, kanskje du bare burde tilbringe tid med familien din alene. Jeg burde ikke henge rundt og komme i veien for familietiden deres uansett," foreslo jeg. Hun og Ryott ristet kraftig på hodet. "Nei, INGEN MÅTE!" sa Jaz bestemt. "Du skal ikke trekke deg fra å dra på ferie med oss på grunn av min drittsekk av en bror," mumlet hun, og det så ut som om hun ville gråte. Jeg hater når hun gjør det. "Dessuten kommer mamma ikke til å la det skje, hun har allerede planer for oss," hulket hun. "Åh, Jaz, vær så snill å ikke gråte," sukket jeg. "Greit, jeg blir med, men hvis han prøver noe, skal jeg sparke ham," sa jeg og hevet øyenbrynene. "Du vet at jeg kan gjøre det," advarte jeg og smalnet øynene mot henne.
"Å vær så god, jeg skal hjelpe deg," sa Jaz og vi tre fniste mens vi så på Jyden, Koltyn og Damien. Blikket mitt møtte Damiens; han ga meg et lite smil. Jeg kjente sommerfugler i magen, hva i alle dager!! Denne fyren skremte vettet av meg, og nå føler jeg meg svak i knærne på grunn av ham. Dette kan ikke være sant, han er som to meter høy, bygd som en murvegg, med vakkert skulderlangt brunt hår, grønne øyne som jeg kunne gå meg vill i, og han er helt utrolig nydelig. Det er ingen måte at han kunne være interessert i meg... men han sa jo at jeg er hans. Hva handler det om? Skjerp deg, Reign! Du burde ikke tenke slike tanker!
Jyden, Koltyn og Damien kom bort til bordet vårt. "Kan vi sette oss?" spurte Damien. Jeg trakk på skuldrene og sa ja. Jyden satte seg ved siden av kjæresten sin, Ryott, og Koltyn satte seg ved siden av Jazlyn, ja, hans kjæreste. Jeg følte meg alltid som et tredje eller femte hjul når de var rundt og var så klissete og forelsket. Det var bare så ekkelt, men jeg ønsket meg også den ekle, klissete kjærligheten. Jeg har bare ikke funnet den rette fyren å være så ekkel og klissete med. Damien prøvde å sette seg ved siden av meg, men jeg flyttet meg til den andre siden av bordet ved siden av Jaz. Han ga meg et svakt smil. Jeg følte meg litt dårlig, men samtidig ville jeg ikke ha noe med ham å gjøre, selv om det var noe ved ham som skremte meg og samtidig trakk meg mot ham. "Har du noe å si, storebror?" fnyste Jaz da hun la merke til at han stadig kikket på meg. "Hold kjeft, Jaz!" bjeffet Jyden. "Ja, han har noe å si." Han skulte på søsteren sin. "Hva er problemet? Kan han ikke snakke for seg selv?" krevde Jazlyn med armene krysset over brystet. "Greit, da, si det!" sa hun og hevet øyenbrynene og gestikulerte for ham å snakke. "Jaz, du gjør ikke dette lett," mumlet Damien. "Hvorfor skulle jeg gjøre det lett for deg? Du skremte Reign vettet av, og du etterlot et blåmerke på håndleddet hennes!" skulte Jaz og løftet armen min. Damien så ut som om han følte seg dårlig. Bra! Han burde føle seg dårlig for det han gjorde. "Jaz! Hold kjeft!" snappet Jyden.
"Jaz, det er greit, la ham si hva han vil," sa jeg til Jaz og la hånden på armen hennes. Damien så på meg, han gned seg i nakken og lente seg litt over bordet mot meg, og jeg flyttet meg lenger unna ham. Han stoppet. "Alt jeg kan si er at jeg er lei meg," sa han til meg. "Jeg mente aldri å skade eller skremme deg. Jeg kunne aldri skade deg; jeg ville aldri skade deg," hvisket han med det som hørtes ut som... tristhet, ekte tristhet. Blikket i ansiktet hans, i øynene hans, fortalte meg at han ikke løy. Jeg følte meg litt mer avslappet under blikket hans. Det føltes som om hundrevis av sommerfugler ble sluppet løs i magen min. Jeg ville bare kaste armene rundt ham og smelte inn i armene hans. Kom igjen! Dette er ikke en dum romantisk roman. Ikke vær en idiot, Reign, du er femten, han er tjueen, du er bare forelsket i ham. Hva i alle dager, kom over det. "Ja, greit, bare gjør aldri det igjen," svarte jeg så kaldt jeg kunne. "Jeg går tilbake til rommet mitt." Og jeg gikk av gårde.