Kapittel 1 - Det første møtet
Damien
Før vi faktisk hadde møtt hverandre, var duften hennes overalt i Jazlyns hotellrom da jeg gikk inn. Den tok over sansene mine og ble værende i neseborene mine. Jeg ville vite hvem hun var. "Hvem andre har vært her inne?" spurte jeg Jaz og inhalerte dypt. "Eh, hele bandet. Hvorfor?" spurte hun og ga meg et DUH-blikk. "Mate!" var alt jeg klarte å få ut. "Hva??!! Hvem?" spurte de alle i kor. "Jeg vet ikke!" knurret jeg. "Det er det jeg spør deg om. Har det vært noen andre kvinner her?" spurte jeg og prøvde å holde meg rolig. "Bare Reign." Hun rynket på nesen. "Å HERREGUD, sier du at Reign er din mate? Som i Reign... Reign, Reign?" spurte Jyden overrasket. "Vår hovedsanger? Reign? Ikke mulig, hun er MENNESKE!" sa han overrasket. "HEI! Jeg er MENNESKE!" skjelte Ryott. "Jeg beklager kjære, jeg mente ikke..." begynte han. "HOLD KJEFT JYDEN!" fnyste Ryott og snudde nesen opp mot sin mate, noe som fikk ham til å stønne over sin dumhet.
"Jordbær og roser, det er overalt i rommet." sa jeg og lukket øynene mens jeg tok inn den vedvarende duften hennes. "Hun var her i morges og spiste frokost." sa Koltyn mens han tygget på en muffin. "Hvor er hun?!" brølte jeg og fikk alle til å skvette. "Først må du roe deg ned, ellers kommer du til å skremme henne bort. For det andre, hun er menneske! Husker du?" sa faren min med hevet stemme. "For det tredje, hun er her på hotellet, så ta deg sammen." avsluttet han med en hevet øyenbryn.
Telefonen ringte... "Hei Reign, ja, de kom nettopp. Klart, vi møter deg ved heisene." smilte Ryott og la på telefonen. "Ok, her er sjansen din, kjæreste gutt. Vi må møte henne ved heisene. Vi skal spise lunsj med henne nede." sa hun og lente seg på broren min, Ryott er hans mate og Koltyn er Jazlyns mate. Vi gikk alle ut til heisen, jeg kunne ikke tro hvor nervøs jeg var, jeg skulle endelig møte min etterlengtede mate. Jeg kunne allerede lukte henne; duften hennes var berusende. Jeg hørte henne le, det var vakkert. Da vi rundet hjørnet, dyttet Jyden meg og nikket mot Reign, der er hun, min vakre mate. Hun har kullsvart langt hår med lilla og rosa striper, hun har de mest fantastiske grå øynene jeg noen gang har sett. Hun var en liten sak, men hun så ut som hun trente og holdt seg i form, hun hadde kurver på alle de rette stedene. Jazlyn ropte på henne, hun snudde seg og smilte bredt, hjertet mitt hoppet over et slag eller to. Hun er min engel, min kjærlighet, min mate. Vi nådde heisen akkurat da dørene åpnet, jeg kunne ikke hjelpe meg selv, jeg tok forsiktig tak i Reigns arm og presset henne mot heisveggen før noen rakk å reagere, dørene lukket seg. Det var bare oss to, jeg stirret inn i øynene hennes, hun så på meg med store øyne. Jeg lente meg mot øret hennes, inhalerte den søte duften hennes, og hvisket, "MIN!" og plasserte et lett kyss i halsgropen hennes, jeg kjente henne skjelve og slippe ut et lite klynk.
Det var gnister som skjøt gjennom kroppen min før jeg kunne gjøre eller si noe annet, hun hvisket, "Vær så snill, ikke skad meg." Jeg kunne se frykt blinke i øynene hennes. "Faen, har jeg fått henne til å frykte meg?" sa jeg til meg selv. "Ja, det gjorde du, din idiot! Du skremte den lille mate," knurret Ayres til meg. Jeg kjente en hånd på skulderen min, "Sønn, la henne gå," det var faren min. Da jeg så ned i øynene hennes, så jeg frykt i dem. Jeg slapp grepet mitt, og hun løp raskt inn i Jazlyns armer. Jeg gikk ut av heisen, "J-jeg er så lei meg, jeg mente aldri å skade deg, og jeg vil aldri skade deg," sa jeg mens jeg prøvde å stryke kinnet hennes, men hun trakk armen sin unna meg. "Vær så snill, ikke rør meg," hulket hun mykt. Å høre henne si de ordene skar gjennom hjertet mitt. Hva skal jeg gjøre, hun er min mate, jeg kan ikke leve uten henne. Jeg kunne ikke la henne gå, jeg hadde endelig funnet henne, hun er min etterlengtede mate, og jeg har ingen intensjon om å slippe henne ut av syne.
"Kom igjen, din store dust, la oss finne et bord og snakke," sa Jyden og dro meg til hotellrestauranten med Koltyn rett bak oss. "Du må gi Reign litt plass, dette er mye for henne, spesielt siden hun ikke vet om oss." Jeg så på ham og ristet på hodet. "Hva! Har du aldri fortalt henne om deg, noen av dere?!" mumlet jeg. "Hva har jeg gjort?" spurte jeg ham. "Jeg skulle ønske jeg hadde noen kloke ord, men det har jeg ikke. Alt jeg vet er at du må ta det rolig med henne, hun er menneske og hun er femten," sa Jyden. "Du vet at du alltid kunne..." begynte han å si, men stoppet. "Jeg kunne gjøre hva?" Jeg visste hvor han ville med dette. "Rej..." begynte han, men jeg avbrøt. "NEI!! Jeg ville aldri gjøre det mot henne! Hun er den jeg vil ha!" hvisket jeg sint. "Ok, ok, ro deg ned, det var bare en tanke," sa han og løftet hendene i overgivelse. "Få den tanken ut av hodet ditt! Det kommer aldri til å skje! Hun er min mate og min Luna," sa jeg og slo hånden i bordet. Far stirret på meg, og jeg sank ned i setet mitt. "Da må du slutte å skremme henne og oppføre deg som et dyr, la henne se deg, den virkelige deg, la henne bli kjent med den virkelige deg," begynte Jyden.
"Faen, de stirrer på oss og ler," sa jeg og så på Jyden og Koltyn med litt frykt i stemmen. Så mye som jeg ønsket å holde henne i armene mine, måtte jeg vente, Jyden sa hun er femten. Hun vil ikke vite at hun er min mate før hun fyller atten, hun er menneske og vil ikke føle dragningen mot meg før hun nærmer seg atten. Hun er menneske, men de føler fortsatt en dragning mot oss, men bare hvis de er vår sanne mate. Hvis hun var en ulv, ville hun allerede ha begynt å føle noe for meg, og jeg ville kunne fortelle henne at hun er min og bare min, og jeg er hennes og bare hennes. Jeg må holde avstand fra henne til hun fyller atten. Det er den eneste måten jeg kan unngå å miste kontrollen foran henne. De neste tre årene kommer til å drive meg til vanvidd.