7. DEVRIM: KOMPROMISSER
Devrim
"Dette er en dårlig idé."
Jeg himlet med øynene - en irriterende vane jeg hadde plukket opp fra menneskene - mens jeg fortsatte nedover gangen mot Vanyas soverom. Obsidian fulgte tett etter meg, selv om han ikke laget en lyd. Noen ganger ønsket jeg at jeg hadde hans evne til å bevege meg så lydløst, men så igjen, det var mange ting Obsidian kunne gjøre som jeg også ønsket jeg kunne.
Jeg ble fylt av underholdning da jeg dyttet opp soveromsdøren. Vanyas leilighet var plettfri - bortsett fra soverommet hennes. Hva var det menneskene pleide å si? Det så ut som det hadde blitt truffet av en tornado.
Obsidian stønnet plutselig, og jeg kastet et blikk over på ham. Jeg fulgte blikket hans til en bit av det menneskekvinnene kalte undertøy, som hang over baksiden av stolen ved skrivebordet.
Lippene mine rykket da han gikk bort og plukket det opp. Jeg trodde han bare ville se nærmere på det, men til min overraskelse holdt Obsidian det mot nesen og trakk inn et dypt pust.
Lyden han laget gikk rett til lysken min. Jeg har aldri vært tiltrukket av samme kjønn, så det kom som en overraskelse at lyden han laget tente meg.
"Hvordan lukter hun?" spurte jeg hest.
Øynene hans låste seg med mine. "Søtt."
"Du vil ha henne," sa jeg i erkjennelse.
Øynene hans falt umiddelbart, og hendene hans knyttet seg til never. "Hun er menneske."
"Og?" Jeg tok et skritt mot ham, men frøs da han knurret.
"Hun kan ikke håndtere de tingene jeg vil gjøre med henne."
Jeg studerte ham stille. "Lara sa noe om Vanya før de dro, gjorde hun ikke?" Jeg tok et skritt nærmere. "Det er derfor du begynte å tilbringe mesteparten av tiden din i kjelleren igjen."
Leppene hans delte seg og avslørte de skarpe spissene av hjørnetennene hans. Han reagerte bare slik når noen gjorde ham forbannet. Obsidian var uforutsigbar, og det var grunnen til min forsiktighet. En feil bevegelse fra meg, og han kunne knipse på et øyeblikk.
"Obsidian—"
"Hun vil ikke kunne håndtere det."
Jeg rynket pannen mot ham. "Hva mener du?"
Han løftet hånden som holdt undertøyet til nesen og tok et nytt dypt pust, som fikk brystet hans til å rumle.
Etter å ha nølt i noen sekunder, beveget jeg meg mot ham og lukket de få føttene som skilte oss. Jeg holdt bevegelsen langsom da jeg rakte ut. Obsidians kropp rykket til da fingrene mine grep rundt håndleddet hans, og øynene hans åpnet seg.
Med øynene låst med hans, trakk jeg hånden hans mot meg og snuste på materialet som fortsatt var klemt i hånden hans.
Han hadde rett; hun luktet søtt.
Munnen min vannet da jeg trakk inn et nytt dypt pust. Jeg lurte på om Vanya smakte like godt som hun luktet.
"Det er en dårlig idé," hvisket han.
Jeg blunket, men før jeg kunne si noe, trakk han håndleddet fra grepet mitt og gikk ut av rommet. Brynene mine trakk seg sammen i en rynke. Hva snakket han om?
"La meg få dette klart," ropte ordfører Reeves. "Du vil at jeg skal gi deg tillatelse til å ta med datteren min ut i skogen?"
Jeg kjørte en hånd gjennom håret og prøvde å holde temperamentet i sjakk. Jeg ville slå litt fornuft inn i mannen. Hvorfor var mennesker så fordømt dumme?
"Har du noen anelse om hva folk vil tenke?"
Øynene mine flakket over til Vanya. Hun satt i en av de ukomfortable stolene med hendene knuget sammen i fanget og øynene festet på veggen, men jeg visste at hun lyttet.
Det var vanskelig å ikke gjøre det når mannen ropte; jeg var sikker på at alle andre i huset som ikke var i rommet fortsatt ville kunne høre hvert ord han sa.
Øynene mine flakket over til Ezra da han beveget seg. Han nikket mot døren - et tegn på at han ville snakke med meg privat. Jeg ristet på hodet og vendte oppmerksomheten tilbake til ordføreren.
"Datterens sikkerhet er vår hovedbekymring," sa jeg til ham. "Morderen kom seg unna, og han tror at Vanya så ham. Han er redd for at hun kunne... hva er ordet?" Jeg gjorde en gest mens jeg prøvde å finne det riktige ordet.
"Identifisere," supplerte Vanya.
Hun ga meg et lite smil da blikkene våre møttes. Jeg nikket til henne og så tilbake på faren hennes.
"Morderen tror at hun vil kunne identifisere ham. Hvis hun er død, vil han kunne fortsette med det han har gjort uten at vi vet om det."
Ordfører Reeves reiste seg og gikk rundt skrivebordet med armene på ryggen og hodet lett bøyd.
"Er du sikker på at det ikke var en av dine egne?"
Jeg knurret mot ham.
"Hvorfor skulle de drepe noen?" spurte Vanya før jeg rakk å svare. "De bor i skogen og forlater den knapt med mindre det er for å hente forsyninger."
"Vi holder oss nær hjemmet av en grunn," mumlet Ezra. "Vi har det dere mennesker kaller et system. Hvis et av medlemmene ble trakassert av et menneske eller så en, ville de ha snakket med Devrim om det."
"Hva om de ikke gjorde det?" spurte ordfører Reeves.
"Det ville de ha gjort," sa jeg til ham.
"Vi er bare delvis mennesker, ordfører"—Ezra blottet hjørnetennene mot mannen—"men det betyr ikke at vi lever som dere. Vi pantere, vi holder sammen. Hvis en av oss er i trøbbel, trår vi alle til for å hjelpe. Vi—"
"Nok, Ezra."
Det siste jeg ønsket var at mennesker skulle vite mer om oss enn de allerede gjorde. Antallet vårt hadde allerede minket nok på grunn av deres manglende evne til å tenke på noe annet enn seg selv.
"Beklager," mumlet Ezra og bøyde hodet.
Jeg kunne nesten føle Vanyas nysgjerrighet. Øynene hennes brant hull i meg. Hun hadde spørsmål—mange av dem—men jeg ville ikke risikere å svare på dem. Jeg visste at hun ikke ville fortelle en sjel hvis jeg ba henne om det, men mennesker var svake. Ting kunne lett tortureres ut av dem, men vi var trent til å tåle, og det var ikke de.
"Jeg tror ikke noen er ute etter å ta datteren min," sa ordfører Reeves. "De prøver å få min oppmerksomhet, og det har de fått." Han så opp på meg. "Jeg takker for din bekymring, men jeg vil ta hånd om ting selv."
"Jeg flytter ikke tilbake hit." Vanya spratt opp og trampet bort til faren sin. "Jeg flyttet ut av en grunn!"
"Det er ikke til diskusjon, kjære." Ordfører Reeves vendte strenge øyne mot datteren. "Jeg vil ikke tolerere et raserianfall."
Raserianfall? Øynene mine flakket over til Ezra i spørsmål. Han trakk på skuldrene og så like forvirret ut som jeg følte meg.
"Pappa—"
"Jeg har talt, Vanya!" Han stirret på henne. "Du skal ikke gå noe sted uten å informere meg eller en sikkerhetsvakt før dette er ordnet. Er jeg klar?"
Vanya krysset armene med et fnys. "Helt klart."
"Bra. Jeg vil ha en av mennene til å følge deg til leiligheten din for å pakke tingene dine."
"Jeg gjør det," sa Ezra og trådte frem. "Jeg kan lukte om noen har vært inne i leiligheten hennes etter at politiet dro."
Jeg var nær ved å fortelle ham at Obsidian og jeg allerede hadde gjort det, men stoppet meg selv i siste øyeblikk.
Politiet fant ingen eksplosiver i leiligheten hennes, bygningen eller bilen hennes. Ingen av oss trodde at bomben var plantet bare for å skremme dem. Det var en alvorlig sak, og en jeg trengte at faren hennes så.
"Det er en god idé," sa jeg. "Hva er det dere mennesker sier? Bedre føre var enn etter snar?"
Vanya lo. "Du naila det."
Jeg smilte til henne før jeg vendte meg tilbake mot faren hennes. "Hvis noe skjer, vil Ezra beskytte henne."
Ordfører Reeves nølte fortsatt. "Det ville mine menn også."
"Reeves, jeg mener ingen respektløshet, men mennene dine ville ikke reagere raskt nok. Ezra ville kunne lukte faren og få Vanya i sikkerhet før hun blir skadet eller drept."
"Greit," sukket han. "Du tar henne til leiligheten hennes og bringer henne rett tilbake. Noen av mennene mine vil følge dere for backup hvis dere trenger det, noe jeg tviler på at dere vil."
Jeg gjorde en gest med hånden til Ezra. Han nikket og fulgte Vanya ut av rommet. Jeg burde gå med dem, to er alltid bedre enn en, men jeg trengte å bli og prøve å snakke litt fornuft inn i ordføreren.