6. VANYA: EN PLANLAGT EKSPLOSJON
Vanya
"Vanya?"
Bena mine føltes som gelé. Når som helst nå kom de til å gi etter under meg, og jeg ville treffe gulvet. Jeg gikk rundt den siste hyllen etter å ha blåst ut et pust og stoppet brått da jeg så mannen som sto ved pulten min.
"Bobby?"
Han snudde seg rundt med et gisp. "V-Vanya, du skremte meg."
"Hva gjør du her inne?" spurte jeg ham. "Jeg låste døren."
"Å nei, døren var ulåst." Bobby kastet et blikk mot døren. "Jeg leste skiltet, men jeg tenkte at du fortsatt ville være her."
Han svelget høyt og dro i skjorteermet før han snudde seg tilbake for å se på meg. Bobby hadde ikke forandret seg mye. Han var fortsatt tynn og nervøs når han snakket med noen.
Jeg la merke til hvordan hendene hans knyttet seg og løsnet ved siden av ham etter noen sekunders stillhet og svetten som sakte rant nedover siden av hodet hans.
"Trenger du en spesiell bok eller noe?"
Han slikket leppene og så seg rundt. For en mann på tjuefire år skulle man tro at han hadde fått litt selvtillit gjennom årene.
"J-jeg hørte om a-angrepet," stammet Bobby. "Jeg—" Øynene hans flakket over skulderen min og ble store mens ordene hans straks døde ut.
Jeg trengte ikke å se for å finne ut hva han så, for jeg kunne føle ham. Obsidians nærvær var vanskelig å ignorere.
"D-du—" Han svelget, øynene flakket tilbake til mine. "J-jeg ville bare forsikre meg om at du var ok."
Jeg smilte og tok et skritt mot ham, men bevegelsen min ble stoppet da Obsidian grep hoftene mine. Smilet mitt forsvant og ble erstattet av en rynke i pannen.
"Jeg har det bra, Bobby. Takk for at du kom for å sjekke på meg."
Øynene mine flakket mot døren da bevegelse fanget oppmerksomheten min. Jeg så i forbløffelse da Devrim og Ezra kom inn i biblioteket. Devrims øyne låste seg straks på Bobby. Åh, han var ikke glad for å se Bobby, noe jeg ikke kunne forstå. Hva gjorde de her uansett?
Bobby skiftet fra fot til fot. Ansiktet hans hadde bleknet betydelig. Med et siste blikk på meg snudde Bobby på hælene og flyktet fra biblioteket. Jeg stirret på døren i noen sekunder før jeg vendte oppmerksomheten mot Devrim.
"Hva gjør dere her?"
"Obsidian sendte melding," svarte Ezra.
"Hvorfor?" Jeg trakk meg unna og snudde meg mot mannen i spørsmål.
"Han fulgte etter deg," sa Obsidian med en rynke i pannen.
"Hvordan vet du det?"
"Fordi jeg fulgte etter ham som fulgte etter deg."
Jeg blunket til ham. Følge etter ham som fulgte etter... meg? Vreden steg i meg. Det var hans øyne jeg følte brenne i ryggen min i morges! Uten å tenke, trådte jeg frem og slo ham i brystet med knyttneven.
"Din jævla drittsekk!" hveste jeg gjennom sammenbitte tenner.
"Vanya—"
Obsidian knurret og dyttet meg bort fra seg. Et gisp av smerte falt fra leppene mine da ryggen min traff hjørnet av bordet.
"Obsidian!"
Ezra var straks ved min side og gned på det ømme stedet. Jeg stirret på Obsidian og forbannet ham stille i tankene mine. Hvordan våger han å dytte meg!
"Vanya, er du ok?"
Jeg nikket til Ezra. "Ja."
"Hva i helvete er galt med deg?" spurte Devrim Obsidian. "Har du noen anelse om hvor ille du kunne ha skadet henne?"
Obsidians øyne låste seg med mine. Jeg kunne se angeren i øynene hans, men den forsvant raskt da han så tilbake på Devrim. Han blottet skarpe tenner mot ham før han stormet bort og forsvant.
"Hva gjør dere her?" spurte jeg mens jeg trakk meg ut av Ezras grep.
Så mye som jeg likte å være nær ham, kunne jeg ikke tenke klart med hendene hans på meg.
Ezra kremtet. "Obsidian sendte melding for å la oss vite at du ble fulgt."
"Av Bobby?" Jeg lo. "Han er like ufarlig som en baby!"
"Vi kunne ikke ta den sjansen," sa Devrim mykt.
"Hvorfor ikke?"
Han stirret på meg i stillhet. Devrims nesebor utvidet seg plutselig, og øynene hans ble store mens kroppen hans spente seg. Handlingene hans forvirret meg. Jeg hadde hørt at de hadde en god luktesans—mye bedre enn et menneske. Lukter jeg vondt?
"Hvor lenge har det mennesket vært her inne?" spurte han plutselig.
Jeg blunket til ham. "H-hva?"
Devrim tok et skritt nærmere, men stoppet. "Mennesket. Hvor lenge har han vært her inne?"
"Bobby?" Jeg trakk på skuldrene. "J-jeg vet ikke." Jeg var distrahert av en viss skifter som lekte med kroppen min. "Hvorfor?"
"Ezra," knurret Devrim. "Få henne ut herfra og ring politiet."
"Hvorfor?" Jeg ristet av meg Ezra da han forsiktig grep armen min. "Jeg kan ikke dra. Hvorfor—"
"Jeg lukter eksplosiver," avbrøt Devrim meg.
"Bobby ville aldri—"
Ordene mine ble avbrutt da Ezra grep armen min igjen og snurret meg rundt. I neste sekund fant jeg meg selv hengende opp ned over skulderen hans.
"Sett meg ned!"
Jeg slo knyttneven mot ryggen hans, men det stoppet ham ikke—det saknet ham ikke engang litt. Ordene mine falt for døve ører mens han fortsatte å bære meg ut av bygningen. Jeg kikket opp rett før vi gikk ut av bygningen og så Devrim snuse rundt pulten min.
Var det virkelig en bombe? Hadde bomben blitt plantet av Bobby mens jeg pakket bort bøkene?
Det var en bombe.
En hjemmelaget bombe som ville ha ødelagt biblioteket og alle omkringliggende bygninger. Den hadde blitt plantet under pulten min, og jeg hadde ikke engang lagt merke til det.
Erkjennelsen av at noen ønsket å drepe meg, var skumlere enn å være låst inne i en hytte midt i skogen med en katte-skifter. Riktignok hadde han reddet meg en gang, og jeg tvilte ikke på at han ville gjøre det igjen, men han var en fremmed, og etter å ha lært at noen ønsket meg død, hadde jeg ingen anelse om han kunne stoles på eller ikke.
"Her. Drikk dette."
Jeg blunket til glasset som plutselig dukket opp i synsfeltet mitt.
"J-jeg drikker ikke alkohol," hvisket jeg.
Ezra sukket og lente seg over for å sette glasset ned på trekassen ved siden av stolen jeg satt i. Jeg rykket til da han la en hånd på min. Før jeg rakk å trekke meg unna, grep han hånden min og løftet den til leppene sine.
"Du skjelver," mumlet han. "Er du kald?"
Jeg svelget. "N-noen vil drepe meg."
Øynene mine skjøt opp til hans, og for første gang siden jeg fant ut om bomben, så jeg rett på ham. Ezra så stresset ut.
Hjertet mitt hoppet over et slag da jeg tenkte på hva som kunne ha skjedd hvis bomben hadde blitt utløst mens vi fortsatt var inne i biblioteket.
Vi kunne alle ha dødd i dag. De kunne ha dødd på grunn av meg.
"Sukkerplomme?"
"H-hvorfor?"
Ezra rynket pannen. "Hvorfor hva?"
"Hvorfor vil noen drepe meg?" spurte jeg ham selv om jeg visste at han ikke visste svaret på spørsmålet.
Øynene hans flakket over ansiktet mitt. Det virket som om Ezra vurderte om han skulle svare eller ikke. Han gjorde det ikke.
Ezra reiste seg og plukket opp glasset med den ravfargede væsken og drakk det raskt opp. Han laget en grimase da han snudde seg og gikk inn på det lille kjøkkenet. Etter å ha satt glasset i vasken, gikk han bort til inngangsdøren.
"Jeg skal ta en telefon," sa Ezra uten å snu seg mot meg. "Jeg vil være i nærheten, men vær så snill å ikke forlate hytta, Vanya."
Dødelig stillhet omringet meg i det øyeblikket døren lukket seg bak ham.
Jeg krysset armene rundt midjen min, lente meg tilbake i stolen og kikket rundt.
Hytta var gammel og nesten tom bortsett fra noen få trekasser og noen campingstoler. Støv dekket gulvet og noen av overflatene, og en svak lukt av råttent treverk hang i luften.
Øynene mine flakket over til det skitne vinduet ved siden av døren. Jeg kunne svakt se Ezra bevege seg rundt mens han snakket i telefonen. Hvem snakket han med?
Jeg slikket de tørre leppene mine og kikket mot det lille rommet som var satt opp som et bad. Det inneholdt bare en toalett og en dusjkabinett uten dusjforheng eller dør. Faktisk var det ingen dør som ga noen form for privatliv i det hele tatt.
Jeg kikket på vinduet igjen for å forsikre meg om at Ezra fortsatt var på telefonen før jeg reiste meg og gikk inn på badet. Toalettet var rent, til min store forbauselse.
Jeg brukte raskt toalettet og gikk deretter inn på kjøkkenet for å vaske hendene i vasken siden det ikke var en på badet. For en så liten nedslitt hytte, var jeg overrasket over at det var rennende vann.
"Er du sulten?" spurte han plutselig bak meg.
Jeg snudde meg sakte for å møte ham og ristet på hodet. Jeg ville ikke klare å spise med all bekymringen som gnagde på meg.
"Når kan jeg dra hjem?" spurte jeg ham i stedet for å svare.
"Dev vil forsikre seg om at det ikke er plantet flere bomber."
"Tror du Bobby gjorde det?"
Han rynket pannen. "Bobby?"
"Fyren som var på biblioteket," forklarte jeg. "Fyren Obsidian sa fulgte etter meg."
"Ja." Ansiktet hans klarnet. "Ja, Dev tror det er ham."
"Hvorfor sjekker dere ikke bare kameraene?"
"Kameraer?"
Jeg himlet med øynene. "Faren min installerte kameraer og et sikkerhetssystem da jeg begynte å jobbe der."
Ezra trakk telefonen fra lommen og trykket på noen knapper før han holdt den opp til øret. "Vanya sier at biblioteket har kameraer."
Han lyttet til den som var på den andre enden av linjen, og rynken i pannen hans ble dypere for hvert sekund.
"Nei, vi er på hytta. Er du sikker?" Ezras øyne flakket over til meg. "Greit."
Han avsluttet samtalen, puttet telefonen tilbake i lommen og trakk pusten dypt, som han sakte blåste ut. Øynene hans blinket gyldne i noen sekunder før de gikk tilbake til sin opprinnelige farge.
"La oss dra."
"H-hvor?"
Han ga meg et smil som ikke helt nådde øynene hans. "Hjem til faren din."