4. VANYA: HJEM SØTE HJEM
Vanya
"Jeg synes du burde komme hjem mens du blir frisk."
"Jeg har det bra."
Så lenge jeg ikke beveger meg for raskt, eller prøver å binde håret eller bøye meg ned for å plukke opp noe. Hver plutselige bevegelse trakk i stingene, noe som fikk meg til å føle meg dårlig. Jeg hadde ikke høy smerteterskel, men jeg burde vel være takknemlig for at kniven ikke hadde trengt helt gjennom meg og at jeg bare hadde noen få sting, ikke sant?
"Vil du ha litt kaffe?" spurte jeg faren min.
Han satte vesken min ned på gulvet og rettet seg sakte opp. Jeg så ansiktet hans vri seg i misnøye da han kikket rundt i leiligheten min. Han var ikke særlig fornøyd med det han så—det var tydelig på uttrykket hans. Faren min var vant til rikdom, og selv om jeg også hadde vokst opp med det, viste ikke leiligheten min det.
Da jeg flyttet ut fra foreldrene mine, hadde jeg lagt igjen alle luksusene bortsett fra noen av klærne mine og andre nødvendigheter. Hvert eneste møbel var kjøpt med penger jeg hadde tjent fra jobben på biblioteket.
Øynene mine flakket rundt i ettromsleiligheten. Jeg prøvde å se den gjennom hans øyne, men mislyktes. Det var ingenting galt med den; den var mye bedre enn vårt kalde og stort sett tomme familiehjem.
"En annen gang," sa han. "Jeg har et møte med—"
"Selvfølgelig har du det," avbrøt jeg ham. "En annen gang da."
Med et kyss på pannen og et løfte om å ringe ham hvis noe skjedde, var han borte. Jeg stirret på døren i noen sekunder før jeg snudde meg og sakte trasket inn på kjøkkenet.
Jeg slo på vannkokeren og laget meg en kopp kaffe som jeg bar over til vindusplassen i stuen. Legen hadde bedt meg ta det med ro sammen med en hel liste med pleieinstruksjoner. Han sa ingenting om å ikke gå tilbake på jobb, så jeg skulle tilbake på jobb i morgen. Ingenting skulle stoppe meg.
Etter å ha drukket opp kaffen, reiste jeg meg og vasket koppen før jeg gikk tilbake til stuen. På vei dit tok jeg telefonen fra kjøkkenøya og satte meg igjen ved vinduet. Jeg lente meg forsiktig tilbake mot putene og sukket.
I noen minutter fanget de mørke tordenskyene som rullet inn oppmerksomheten min. Regn ville bryte hetebølgen, men for mye regn ville skape problemer. Jeg grøsset bare ved tanken på hva som skjedde med Lara og Obsidian ved klippen. De kunne begge ha dødd, men heldigvis hadde Obsidian klart å redde dem i tide.
Det som skjedde med dem var grunnen til at jeg unngikk klippen til enhver tid, men ikke alle hadde samme sunn fornuft.
Jeg ristet bort de urovekkende tankene og ringte Betsys nummer. Som vanlig svarte hun på første ring. Det var ikke nødvendig å forklare hva som hadde skjedd siden hun allerede visste. Jeg hadde glemt at alle visste hva som hadde skjedd med meg.
"Jeg kommer i morgen, Betsy," sa jeg til henne.
"Nei, nei, kjære," utbrøt hun. "Jeg klarer meg fint. Du må hvile og bli frisk. Jeg finner en frivillig til å hjelpe meg."
"Det er virkelig ikke nødvendig." Jeg satte meg opp da bevegelse nedenfor fanget oppmerksomheten min. "Jeg har fått klarsignal til å gå tilbake på jobb," løy jeg. "Jeg kommer i morgen. Betsy, jeg må gå. Vi sees i morgen."
"Greit, kjære. Ha en god natts søvn."
Jeg la på og kastet telefonen til side. Jeg satte meg opp på knærne, åpnet vinduet og lente meg frem for å få en bedre titt på bakgården bak bygningen. Det jeg hadde sett for noen øyeblikk siden var allerede borte. Det var sikkert noens katt.
Siden angrepet for noen netter siden, har jeg vært paranoid, men det hadde blitt verre da jeg fikk vite at mannen som stakk meg hadde sluppet unna. Faren min hadde ikke fortalt meg mye, men takket være de sladrende sykepleierne, var jeg oppdatert på alt som hadde skjedd siden den natten.
Mannen fikk seg en støkk da jeg bare dukket opp der han hadde dumpet liket. Hvis det ikke hadde vært for Ezra, var jeg sikker på at jeg ville vært et annet lik lagt til den lange listen over uløste forbrytelser på øya.
Jeg ristet bort de urovekkende tankene og lukket vinduet.
Å plukke opp vesken som faren min hadde plassert på gulvet viste seg å være en utfordring. Bare det å bøye seg litt fremover fikk meg til å hvese av smerte.
"Teite veske," freste jeg ned mot den.
Smertestillende medisiner var inni den, og jeg måtte ta dem før jeg la meg, ellers ville jeg ikke klare å sove.
Med hendene på hoftene stirret jeg ned på vesken mens jeg prøvde å finne en måte å plukke den opp uten å bøye meg fremover. Den eneste måten jeg kunne tenke meg var å sette meg på huk, men jeg hadde ingen anelse om det ville gjøre vondt.
"Det er bare én måte å finne ut av det på."
Faen! Det gjorde mye mer vondt enn å bøye seg fremover. Låret presset rett mot stingene.
"Helvetes—"
"Et stygt språk på en dame er ikke særlig kledelig," sa noen plutselig bak meg.
Jeg skrek og mistet balansen, noe som fikk meg til å falle fremover. På hender og knær krabbet jeg fremover og bort fra inntrengeren til jeg nådde en av sofaene, og deretter snudde jeg meg rundt og falt ned på rumpa. Munnen min falt åpen og lukket seg igjen da øynene mine falt på ham.
"Jesus," pustet jeg, og presset en hånd mot brystet. "Du skremte meg."
"Hva sa jeg nettopp om banning?"
Øynene mine smalnet mot ham mens han beveget seg rundt i leiligheten min. Han plukket opp en av pyntegjenstandene mine på hyllen og inspiserte den stille før han satte den tilbake på plass.
Mannen lagde ingen lyd når han beveget seg, noe som forvirret meg fordi han var en stor mann—mye større og mer muskuløs enn Ezra og Devrim.
"H-hva gjør du her inne?" spurte jeg da han ikke sa noe mer.
Øynene hans skjøt over til meg, men flakket straks bort igjen. "Hvorfor sitter du på gulvet?" spurte han i stedet for å svare på spørsmålet mitt.
Jeg bet meg i leppen mens jeg vurderte svaret mitt. Til slutt bestemte jeg meg for å fortelle ham sannheten i stedet for å lyve. "Vel, en jævel skremte livet av meg, og siden hver bevegelse jeg gjør gjør vondt, kan jeg ikke reise meg."
Var det innbilning, eller rykket leppene hans? Lo han av meg?
Han gikk tilbake og stoppet foran meg. Mannen ruvet over meg og så på meg med mørke øyne. Det føltes som om han stirret rett gjennom meg i stedet for på meg.
Øynene mine flakket over ham mens han fortsatte å stirre på meg. Det skammet meg å si dette, men han var kanskje enda litt kjekkere enn Devrim og Ezra.
Han tok et skritt nærmere, noe som fikk øynene mine til å falle til skrittet hans som var nesten i øyehøyde.
Jeg har aldri vært nysgjerrig på en fyrs pikk før, men jeg var nysgjerrig på å finne ut om hans så ut som en menneskelig en.
"Fortsett å stirre, kjære," raspte han. "Jeg kan la deg få en liten smak."
Fargen strømmet til kinnene mine, og øynene mine flakket raskt bort.
"Har du vondt?"
"J-ja."
"Smerte er bra. Det minner deg på at du er i live."
Han beveget seg for raskt til at jeg kunne forstå. Ett sekund satt jeg på gulvet, og det neste, fant jeg meg selv på føttene og limt til fronten hans. Følelsen av den harde kroppen hans presset mot min gjorde rare ting med meg. Jeg blunket opp mot ham mens jeg prøvde å få pusten tilbake.
Obsidian stirret ned på meg med smale øyne. Øynene mine flakket bort fra hans til arret på den ene siden av ansiktet hans som gikk over det ene øyet. Hvordan øyet hans ikke var skadet fra det, forvirret meg fullstendig. Det så ut som om det hadde vært smertefullt.
Hvordan hadde han fått det arret?
Uten å mene det, rakte jeg opp og sporet den ujevne linjen med fingertuppen. Leppene hans skilte seg, og øynene hans lukket seg, men reaksjonen hans varte ikke lenge.
Han knurret plutselig og dyttet meg bort, noe som fikk meg til å snuble bakover. Jeg holdt på å snuble, men klarte å gjenvinne balansen før jeg falt.
For første gang siden jeg har vært rundt ham, fylte frykt meg.
Øynene hans hadde skiftet farge—nesten samme farge som Ezras—og nevene hans var knyttet ved sidene. Jeg la merke til den uregelmessige pusten hans. Kom han til å besvime? Var han i ferd med å få et panikkanfall? Kunne de i det hele tatt få panikkanfall?
"O-Obsidian?"
Jeg tok et skritt mot ham med en skjelvende hånd utstrakt. Rett før jeg rørte ham, blottet han skarpe, dødelige tenner mot meg før han stormet ut av leiligheten min. Jeg hoppet da døren smalt igjen bak ham.
Hva gjorde jeg?