3. DEVRIM: BESKYLDNINGER
Politibiler sto parkert foran bygningen, og politifolkene drev rundt. De snudde seg alle for å stirre da jeg parkerte lastebilen og klatret ut. Jeg ignorerte dem mens jeg gikk rundt bygningen til bakgården.
Flere menn drev rundt og lette etter bevis i hagen. Jeg bet meg i leppa for å ikke fortelle dem at de ikke ville finne noe bak de buskene.
Øynene mine fant straks ordfører Reeves og politisjefen som sto på den andre siden av hagen; stedet hvor Vanya Reeves ble angrepet.
Sjefen nikket mot meg da han så meg nærme seg, og fikk Reeves til å snu seg mot meg. Han skulte straks på meg.
"Hva er dette snakket om å arrestere Ezra?" knurret jeg.
"Vi har et lik," sa sjefen. "Det ser ut som om kvinnen har blitt revet i stykker av et dyr."
Knokene mine ble hvite da jeg prøvde å kontrollere sinnet mitt. Hvordan i helvete våger han? "Ezra reddet datteren din," freste jeg. "Takket være ham er hun i live, og liket av en savnet kvinne har blitt funnet."
"Vi kan ikke utelukke flokken din—"
"Stolthet. Vi er ikke ulver."
"Stolthet. Vi kan ikke utelukke muligheten for at det er en av dine medlemmer."
"Mine medlemmer ville aldri angripe et menneske uten grunn. De vil aldri angripe en kvinne med mindre de føler seg truet."
Ordfører Reeves svelget og tok et skritt tilbake. Øynene hans flakket nervøst rundt. "Se, jeg vil ikke ha noen problemer, men du må forstå hvor sjef Curry kommer fra." Han svelget igjen. "H-hva med den g-gale m—mannen? Han med arrene?"
"Obsidian ville ikke angripe et menneske," sa jeg til ham, men samtidig fylte tvil meg.
"Sir—"
"Jeg vil se liket," avbrøt jeg sjefen.
Øynene hans skjøt over til ordføreren som ga ham et nikk. "Følg meg."
Lukten av død angrep sansene mine da vi nærmet oss liket. Det var ikke langt fra hvor Vanya hadde blitt angrepet. Jeg trakk inn et skarpt pust, men alt jeg luktet var liket. Eventuelle andre lukter som kunne ha blitt igjen, hadde allerede forsvunnet. Det var ingen vits i å prøve å finne noen spor. Menneskene hadde allerede ødelagt enhver sjanse for å finne noe.
Jeg forsto straks hvorfor de trodde det var en av mine medlemmer da jeg så liket. Kvinnen hadde blitt revet i stykker, og det var vanskelig å si om det var med kniv eller klør. Vi ville ikke kunne si det før liket hadde blitt renset for blod og alle delene hadde blitt samlet.
"Ble det funnet noen våpen?" spurte jeg mens jeg satte meg på huk ved liket.
"Bare kniven som frøken Reeves ble angrepet med."
"Hva med mannen som angrep henne?"
Da han ikke svarte umiddelbart, så jeg opp på ham. Mannen gned seg i nakken og så overalt bortsett fra på meg.
"Hva skjedde med mannen?" gjentok jeg spørsmålet mitt.
"Jeg . . . uu . . .vi . . ."
"Spytt det ut!" ropte jeg.
"N-når vi k-kom hit v-var han a-allerede borte."
Jeg var på beina i et øyeblikk med hånden rundt halsen hans. "Du lot ham slippe unna?" knurret jeg. "Han prøvde å drepe henne, og du lot ham slippe unna!"
"Jeg b-beklager, sir," gispet han, klorte på hånden min. "V-vi kom s-så fort vi k-kunne, men h-han var a-allerede borte. Vi fant noe ferskt blod." Øynene mine smalnet. "Det er på l-laben og blir t-testet mens vi snakker."
Jeg freste til ham før jeg slapp ham og trakk meg unna. Med et siste blikk på liket, snudde jeg meg rundt og gikk.
Jeg fant Obsidian akkurat der jeg visste jeg ville; i kjelleren med høy musikk som dundret mens han slo løs på en boksesekk.
Lent tilbake mot veggen, krysset jeg armene over brystet og ventet. Det var aldri en god idé å snike seg innpå mannen, Ezra og noen av medlemmene hadde lært den leksen på den harde måten.
Obsidian var skjorteløs, men jeg visste at han hadde kniver festet til kroppen. Han hadde klær som var spesielt laget med skjulte lommer for knivene hans. Det fikk ham til å føle seg tryggere.
Øynene mine falt på bloddråpene på gulvet. Hvor lenge har han slått på den sekken? Når skulle han stoppe?
Jeg rettet meg opp da slagene hans økte i intensitet. Noen sekunder senere gikk knyttneven hans rett gjennom boksesekken. Han sto der frosset med øynene festet på delen av armen som fortsatt var synlig, før han rykket knyttneven fri.
Da han snudde seg, møttes blikkene våre, og raseriet jeg så i øynene hans fikk pusten til å sette seg fast i halsen min.
Hadde han endelig mistet det?
Han rullet med skuldrene og gikk bort til stereoanlegget og skrudde ned volumet. Med den plutselige stillheten kunne jeg høre hans tunge pusting sammen med hjerteslagene mine.
"Hva skylder jeg æren?" raspte han.
Jeg nølte før jeg tok noen skritt mot ham, men frøs da hendene hans rykket ved sidene. "Vanya ble angrepet i går kveld."
Hele kroppen hans strammet seg, musklene var anspent og klar til å angripe hvis jeg kom nærmere.
"Ezra hørte henne skrike og klarte å komme til henne i tide. Hun ble stukket, men det er ikke alvorlig."
Øynene mine falt da han bare fortsatte å stirre på meg. Blikket hans var stødig og urovekkende, og noen ganger bare så jævla skremmende.
"Jeg har en jobb til deg," sa jeg mykt.
"Nei," knurret han. "Du får meg til å omgås de—"
"Jeg lover, ikke denne gangen." Jeg ville ikke gjøre den feilen igjen. "De fant et lik."
Han knurret. "De tror jeg gjorde det."
Jeg forble taus. Vi har vært gjennom dette før. Det siste jeg ønsket var å si noe som kunne få ham til å eksplodere.
"Ezra bare skadet mannen som angrep Vanya. Da politiet kom dit, var mannen borte."
"Du tror han kanskje kommer tilbake for å fullføre jobben." Han mumlet.
Jeg nikket. "Det er en mulighet. Ezra sa at det var for mørkt for noen av menneskene å se klart, men Vanya er i avisen."
"Alle vet hvem hun er."
Han snudde seg sakte rundt, men holdt meg innenfor synsfeltet.
Vi hadde alle våre demoner, men noen demoner bodde dypere enn andre.
Da jeg gikk med på å være leder da vi ble frigjort, var det visse ting jeg måtte gjøre for å sikre at alle var ved sine fulle fem. Obsidian var det ene medlemmet som hadde lidd mest misbruk og den eneste som hadde overlevd.
"Hvorfor?" spurte Obsidian. "Hvorfor meg?"
Jeg gikk bort til ham og stoppet foran ham. Øynene mine flakket over ansiktet hans, deretter ned til de helende knokene hans. "Fordi du vet hvordan du skal være usynlig."
Med et smil snudde jeg meg rundt og gikk mot trappen.
"Ikke drep noen—ikke med mindre det er noen som vil skade henne," ropte jeg over skulderen.
Ezra ventet på meg da jeg nådde toppen av trappen. Han rettet seg opp og kikket over skulderen min, smilet hans falmet da han innså at Obsidian ikke fulgte etter meg.
"Hvordan kan du ikke være bekymret?" Han falt inn ved siden av meg. "Han har vært der nede mer enn han noen gang har vært siden de Lycan'ene dro. Er du ikke litt nysgjerrig på hva Lara sa til ham som fikk ham til å gå i skjul?"
"Han har det bra."
"Det er ikke sunt, Dev," utbrøt Ezra. "Han spiser ikke! Kanskje vi burde gripe inn?"
"La ham være, Ezra," sa jeg til ham. "Ikke start noe du vil angre på."
Han fnyste og mumlet under pusten. Jeg dyttet døren til biblioteket opp, gikk inn og gikk bort til skrivebordet for å lete etter noen papirer og en blyant.
"Du så mannen,"—jeg rakte ham det nødvendige—"tegn ham for meg."
"Fanget ikke politiet ham?"
"Nei."
Ezra var taus. Han stirret på papiret i noen sekunder før han kikket opp på meg. "Jeg kan ikke tegne ham for deg, fordi jeg så ikke ansiktet hans."
Jeg rynket pannen mot ham. "Hva—?"
"Mannen hadde på seg en av de dumme maskene menneskene bruker på den høytiden hvor de pynter stedet med de skumle greiene."
"En Halloween-maske?"
Han knipset med fingrene og pekte en på meg. "Ja, en av de. Du sa at politiet ikke fanget mannen, så det betyr at det er en mulighet for at han vil komme tilbake for å fullføre . . ." han stoppet.
Jeg nikket. "Han vil gå etter henne igjen, og det er derfor jeg gikk for å se Obsidian."
Hodet hans rykket opp. "Er du sikker på at det er en god idé?"
"Han vil ikke skade henne."
"Det vet du ikke. Dessuten er jeg mer bekymret for menneskene han vil møte."