2. VANYA: SNAKK OM BYEN
Vanya
Kroppen min var stiv, men den minste bevegelse sendte smerte gjennom hele meg. Det tok en stund før den tåkete hjernen min begynte å fungere, og etter at noe av tåken lettet, kom minnene tilbake i full fart. Jeg hadde nesten dødd.
Jeg åpnet øynene og knep dem sammen mot det plutselige, sterke lyset som sendte små lyn gjennom øynene og inn i skallen. Jeg blunket raskt, og da øynene mine hadde tilpasset seg, kikket jeg rundt i det lille sykehusrommet. Jeg var overrasket over at faren min ikke hadde ordnet noe mer luksuriøst.
Blikket mitt falt nedover kroppen min og hvilte på nålen som var festet til baksiden av hånden min for å holde den på plass. Minnet om å ta på kniven flashet gjennom hodet mitt.
Jeg grep tak i lakenet og skjøv det bort før jeg begynte å dra sykehuskjolen opp for å se på magen min. En firkantet bandasje dekket såret noen centimeter over hoftebenet. Jeg nølte i noen sekunder og grep deretter kanten for å dra den tilbake.
Kvalmen fikk magen min til å vri seg da jeg stirret på stingene. Jeg presset bandasjen tilbake på plass og svelget.
Døren åpnet seg plutselig, og jeg prøvde å dra kjolen ned igjen, men det resulterte bare i at smerten skjøt gjennom meg. Med et gisp falt jeg tilbake mot putene og lukket øynene hardt.
Jeg kjente at kjolen ble trukket ned og deretter lakenet opp for å dekke meg igjen. Da smerten hadde avtatt noe, åpnet jeg øynene og blunket opp mot mannen som svevde over meg. Jeg hadde ikke forventet å finne ham ved sengen, smilende ned på meg.
Blikket mitt falt straks, og kinnene mine ble røde. Jeg har sett ham rundt huset deres en gang da jeg hjalp en venn, og noen ganger på farens fester, men jeg har aldri vært så nær ham.
"Vanya," sa han mykt. "Hvordan har du det?"
"H-hei," kvekket jeg. "Jeg har det bra, takk. Var det d-du som r-reddet meg?"
Han ristet på hodet og tok noen skritt tilbake. "Ezra hørte deg skrike."
Ezra, for et merkelig navn. "Kan du takke ham for meg, vær så snill?"
Smilet hans ble bredere. "Du kan takke ham selv når han kommer for å besøke deg."
"H-han er her?"
"Ja. Jeg så ham da jeg var på vei opp hit."
Blikket mitt flakket over ham mens han beveget seg rundt i rommet. Han var høyere enn jeg hadde forventet og mye mer muskuløs. Det svarte håret hans var rufsete, og huden hans var solbrun. På nært hold kunne jeg se den eksakte fargen på øynene hans; jeg hadde alltid trodd at øynene hans var mørkebrune, men det var de ikke. Øynene hans var den mest fantastiske fargen jeg noen gang har sett, og så umenneskelige.
"Har du noe imot at jeg stiller deg noen spørsmål, Vanya?" spurte han da han snudde seg mot meg igjen.
Jeg nikket. Mannen gikk rett på sak. Han begynte ikke å stille spørsmål med en gang, men tok en av stolene som sto mot veggen, dro den bort til siden av sengen og satte seg.
De blågrønne øynene hans møtte mine i noen sekunder før de flakket over ansiktet mitt. Var det innbilning, eller hvilte blikket hans på leppene mine? Jeg slikket dem og grimaserte. Jeg hadde helt glemt den sprukne leppen min.
"Hva skjedde egentlig i går kveld?"
Jeg svelget og vendte hodet for å stirre på døren på den andre siden av sengen. "Jeg gikk ut for å få litt ... frisk luft." Ingen måte jeg skulle fortelle ham at undertøyet mitt ga meg gnagsår. "Jeg hørte en lyd, og da jeg snudde meg, sto mannen der bak meg. Han grep meg før jeg rakk å løpe og dro meg lenger inn i mørket."
"Prøvde du å kjempe mot ham?"
"Ikke før han begynte å ta på meg." Blikket mitt falt ned i fanget. "Jeg så kniven da jeg så ham. Da han grep meg, presset han den mot halsen min, og det fikk meg til å fryse."
"Rørte han deg—" han stoppet og kremtet. "Du sa han tok på deg. Voldtok han deg?"
"Nei." Øynene mine flakket opp til hans, men falt raskt igjen. "Han begynte å tafse på meg, og det var da jeg begynte å kjempe."
"Du så ikke ansiktet hans?"
"Nei. Beklager."
"Du har ingenting å beklage," sa han mykt. "Jeg er glad for at du er i orden."
Stolen knirket da han beveget seg, men han reiste seg ikke. Han lente seg bare fremover og stirret ned på gulvet med en rynke i pannen. Det så ikke ut som han hadde hastverk med å gå, og på en eller annen måte likte jeg det.
Hodet mitt spratt opp da døren åpnet seg, og øynene mine ble store.
"Du er våken," utbrøt Ezra med et stort smil. "Tenkte jeg skulle få noe til å muntre deg opp."
Han gikk bort til sengen og la en plastpose i fanget mitt før han trakk seg tilbake. Jeg bet meg i leppen for å holde tilbake et smil, åpnet posen og stirret på innholdet. Han hadde kjøpt to sjokoladeplater, tre pakker Jellybeans og noe annet jeg aldri hadde prøvd før.
"Takk."
"Vær så god, sukkerklump."
"Sukkerklump?"
"Er det noe galt med at jeg kaller henne det, Devrim?"
Blikket mitt skjøt over til mannen i spørsmålet. Øynene hans var fulle av underholdning, og leppene hans rykket.
"Nei, det er ingenting galt med det." Devrims øyne flakket mellom oss. "Jeg ser henne bare ikke som en sukkerklump."
"Hva ser du henne som da?"
Jeg holdt pusten mens jeg ventet på at han skulle svare. Devrim skiftet i stolen, men han holdt blikket festet på meg. Leppene hans bøyde seg sakte opp i et smil. Jeg ventet og ventet på at han skulle svare, men det gjorde han aldri. Han reiste seg da telefonen hans begynte å ringe. Et blikk på skjermen fikk smilet hans til å forsvinne og øynene til å smalne. Mumlende noe under pusten, sveipet han tommelen over skjermen og presset telefonen mot øret.
"Hva gjorde han?"
Jeg så på Ezra da han beveget seg. Han så på Devrim med smale øyne. Blikket mitt falt til munnen hans da han begynte å bite i underleppen. Tennene hans var helt hvite og rette—ingen tegn til skarpe tenner. Et annet minne slo meg; et hvor han hadde kroppen sin, vel dyrekroppen, presset mot min. Bryst mot bryst med kroppen hans vibrerende mot min mens han malte.
"Du kan male." Jeg smekket munnen igjen så snart ordene falt fra leppene mine.
Jeg måtte justere filteret mellom hjernen og munnen før jeg sa noe annet som ville flau meg eller noen andre.
Ezra smilte til meg. "Jeg kan gjøre mange ting."
"Som hva?" spurte jeg før jeg rakk å stoppe meg selv.
Øynene hans var en nyanse mørkere enn Devrims, men de var like høye, selv om Ezra var litt mindre muskuløs og håret hans litt kortere.
"Er han broren din?" spurte jeg.
"Hvem? Devrim?" Jeg nikket. "Nei, vi er ikke i slekt."
"Dere virker nære."
Smilet hans ble litt mindre. "Det er vi. Når du går gjennom det vi har gått gjennom—" han stoppet. "Jeg ville dø for ham, og jeg vet at han ville gjort det samme for meg."
Jeg visste ikke hva jeg skulle si til ham, så jeg ga ham bare et lite smil og så bort. Jeg hadde to hybrider på sykehusrommet mitt, og en av dem sto innen rekkevidde. Hvorfor var jeg ikke redd eller i ferd med å få panikk som de fleste andre ville gjort? Kanskje det hadde noe å gjøre med at en av dem hadde reddet meg.
"Ezra?" Øynene hans var allerede på meg da jeg så på ham. "Takk for at du reddet meg."
"Jeg beklager at jeg ikke kom litt tidligere."
Jeg svelget da han kom nærmere og rakte ut hånden. Jeg fikk nesten hjerteinfarkt da han forsiktig la hånden mot kinnet mitt og strøk tommelen over de skadede leppene mine.
"Jeg burde ha drept ham," mumlet han til seg selv.
Jeg lente meg inn i berøringen hans, ute av stand til å hjelpe meg selv. "Jeg er glad du ikke gjorde det. De ville ha låst deg inne."
"Det ville ikke vært noe nytt."
Ezra dro hånden tilbake og trakk seg unna akkurat da Devrim snudde seg mot oss igjen. Øynene hans flakket mellom oss før de låste seg på Ezra.
"Vi må gå."
"Jente!" utbrøt Charlene og dro ut 'L' da hun stormet inn på sykehusrommet.
Jeg ga henne et lite smil, men det forsvant raskt. Å smile var det siste jeg ville gjøre. Hybriden måtte dra, til min store skuffelse. Jeg ønsket at de skulle bli så jeg kunne stille dem alle spørsmålene alle andre var for redde til å stille. Da de dro, føltes rommet så tomt, og en følelse jeg ikke kunne forklare fylte meg.
Verken faren min eller Joy eller noen andre hadde kommet for å besøke meg, noe som ikke var uvanlig. Jeg visste bedre enn å forvente at faren min skulle slippe alt og besøke meg på sykehuset. Faren min var en veldig opptatt mann.
"Dør du?"
"Ikke ennå," sa jeg til henne. "Skulle ikke du være på jobb?"
Hun himlet med øynene mens hun satte seg på sengen nær føttene mine. "Jeg er på lunsjpause. Jeg ville ha kommet for å besøke deg i kveld så jeg kunne bli lenger, men så så jeg dette."
Jeg stirret ned på den sammenfoldede avisen hun holdt ut mot meg før jeg så opp på henne med et hevet øyenbryn. Da jeg ikke tok den fra henne, sukket hun og brettet den ut før hun kastet den i fanget mitt.
"Navnet ditt er på alles lepper."
"Er du seriøs?"
Jeg stirret ned på avisen i fortvilelse. Byens snakkis? Jeg hatet å bli kastet inn i rampelyset. Alle kjente faren min, noe som betydde at jeg ikke kunne gjøre noe uten at det kom tilbake til ham. Som den gangen jeg ble tatt i Bobbys lastebil etter skoleballet.
Overskriften på forsiden lød:
***ORDFØRER REEVES'S DATTER REDDET AV HYBRID
Under var det et bilde av Ezra som holdt meg mot brystet sitt. Jeg var bevisstløs med kniven stikkende ut av magen og kjolen min gjennomvåt av blod.
"Jeg hørte at han var helt naken," mumlet Charlene. "Tilsynelatende er mannen godt utstyrt"—hun gjorde en grov gest—"hvis du skjønner hva jeg mener."
Øynene mine ble store. "Du kan ikke være seriøs!"
"Jeg tuller ikke," sa hun. "Jeg hørte det fra Joy selv." Charlene laget en grimase. "Vel, ikke direkte fra henne, men jeg hørte henne snakke med vennene sine. Mannen var helt naken da han bar deg inn i rommet."
Jeg stirret på bildet. Det hun sa kunne være sant basert på bildet. Overkroppen hans var bar, men det var det hele. Den som tok bildet inkluderte ikke den nedre halvdelen av kroppen hans. Jeg kan ikke tro at jeg gikk glipp av det!
"Han var i ... dyreform da han angrep mannen," sa jeg.
Hun gispet og lente seg fremover. "Du så ham i dyreform?"
"Ikke r-rett og slett." Jeg la avisen til side. "Det var for mørkt til å se noe, men jeg hørte ham."
"Fortell meg alt."
Jeg fortalte henne det meste av det som skjedde, men utelot delen hvor han malte. Den delen og den hvor han kalte meg 'sukkerklump' og brakte meg godteri.
"Jeg kan ikke tro at du møtte dem."
"Heller ikke jeg."
Charlene ble i noen minutter til og fylte meg inn på all sladderen i byen før hun dro. Da døren lukket seg bak henne, plukket jeg opp avisen igjen og stirret ned på den.
Bilder gjorde dem aldri rettferdighet.
Jeg blåste ut et pust, brettet avisen og la den på nattbordet. Hva annet ble sagt om meg? Hva mente faren min om alt dette? Hva sa de om mannen som reddet meg?