Kapittel 5
Som tradisjonen tilsa, ble jeg badet morgenen før turneringen. Jeg fikk urter og duftblokkerere plassert over hele kroppen.
Jeg ble kledd i en enkel blå kjole av bomull som fløt lett. Den gikk ikke forbi knærne mine, slik at jeg ikke skulle tiltrekke meg oppmerksomhet.
Min mor flettet håret mitt i en enkel flette. Hun dekket meg med en jakke.
Hun kysset meg på kinnene og forlot meg med Gia og Cea.
De måtte passe på meg til det var tid.
Jeg fikk ikke lov til å gå før det bare var fem menn igjen.
Jeg hadde valgt ut 10.
Jeg visste ikke engang hvem jeg skulle håpe på. Jeg hadde ikke sagt et ord hele morgenen. Jeg spiste det de satte foran meg og drakk når de sa det. Jeg følte meg tom.
Noe manglet. Jeg følte at jeg forrådte en del av meg selv. Jeg visste ikke alt jeg trengte å vite.
Jeg følte at jeg burde gjøre noe, hva som helst, for å fikse dette.
Samtidig var jeg så klar for å finne personen jeg skulle tilbringe livet mitt med i dag. Utfallet var ikke problemet, det var Hvem.
Jeg følte at jeg såret noen. Jeg hadde ingen anelse om hvorfor.
Min mor lukket døren, og hjertet mitt begynte å slå raskere.
Hva var det jeg manglet? Hvorfor var det denne gnagende følelsen som klatret opp armene mine og vred seg inn i magen min?
Jeg hadde gjort alt jeg kunne denne uken for å finne noen jeg likte. De måtte fortsatt bevise sin styrke, men jeg trodde på dem.
Tro på hvem?
Det var noen jeg håpet på. Jeg følte det som et stikk på tungen. Det var noe som ventet, og jeg kunne ikke helt nå det.
"Er du klar for dette?" Cea grep armene mine og snurret meg mot henne. "Jeg løper hvis du vil, så fort vi kan."
Jeg ristet på hodet før jeg engang tenkte.
Det var noe som skulle skje.
"Er du ok?" Gia gned skulderen min. "Du ser ut som du skal besvime."
"Nei," stemmen min var så alvorlig. "Jeg er klar. Jeg er klar."
Jeg var klar. Jeg ville være der ute nå. Jeg følte en sterk dragning fremover.
Noe var på gang.
Alle i flokken vår ville være der. De ville alle hjelpe til med å maskere duften min og være vitne til styrken til mannen som ønsket min hånd.
Jeg begynte å gå rastløst rundt i rommet, engstelig for at jeg ikke var der ute ennå. Jeg hadde ikke engang hørt en eneste lyd.
Så hørte jeg farens stemme klar gjennom luften.
Jeg snurret mot vinduet, ivrig etter å høre mer.
Jeg trengte mer.
Hele meg trengte mer.
"Hva er det med deg?" Cea gikk inn i synsfeltet mitt.
"Jeg vil være der ute."
"Tålmodighet," Gia smilte til meg.
Det var ikke det jeg trengte. Jeg trengte. Jeg trengte.
Jeg vet ikke.
Men det var der ute jeg visste.
"Anna?"
Den jublende mengden fikk hjertet mitt til å hoppe litt.
Ja, skynd deg. Skynd deg.
"Anna?"
Vær så snill, la meg komme ut der.
Denne desperasjonen og vissheten var som røyk i lungene mine, som vokste med hvert åndedrag og gjorde kroppen min til en flamme.
Snart hørte jeg knurr og et smil brøt ut på ansiktet mitt. Jeg hørte stønn og jubel fra mengden, rop av sinne og rop av glede, turneringen var i gang.
Alle mennene ville kjempe samtidig i en altomfattende kamp. De kunne enten ta ulveform eller menneskeform; det valget var opp til dem.
De valgte alle menneskeform av en eller annen grunn.
Jeg hørte hyl og gisp og skrik. Folk ropte til mennene som falt og andre som bannet dem opp igjen.
La meg gå. La meg gå. Jeg vil gå.
"Anna?"
Jeg kunne lukte blodet nå. Den jernaktige duften drev inn i rommet mitt. De falt, og jeg kunne snart se dem.
La meg være der.
"Anna!"
Jeg snurret raskt rundt og så inn i øynene til min forvirrede beste venn.
Hun søkte i øynene mine, forvirret over handlingene mine. Jeg var også forvirret, men mesteparten av meg lengtet etter å være der ute. Brennende etter å være der ute.
"Det er... tid," sa hun sakte og trådte til side.
Jeg løp av gårde og lot skoene stå igjen der de hadde ventet på meg hele morgenen.
Jeg kunne ikke stoppe meg selv. Kroppen min var som en pil løsnet mot sitt mål. Det var en sterk dragning i meg jeg aldri hadde følt før.
Det var ingen del av meg som ønsket å snu nå. Ingen grunn til å bli her i den gyldne barndommen. Jeg måtte komme dit.
Jeg løp ned gangen og trappene, passet på føttene mine mens jeg holdt tempoet, forsiktig så jeg ikke snublet.
Jeg braste ut hoveddøren hjemme og merket ikke engang overgangen fra fliser til grus.
Jeg spurtet fremover, desperasjon var alt jeg kunne føle.
Ta meg dit.
Alle fryktene jeg hadde var borte. Denne skjebnen var alt jeg måtte finne, og ingenting annet ville bety noe.
Jeg fortsatte ned veien, sparket opp steiner bak meg for å komme raskere frem så jeg kunne se det.
Jeg så folkemengden i en sirkel og jeg luktet det.
Jeg luktet ham.
Furu.
Tre.
Is.
Han var der. Og han blødde.
Jeg løp enda hardere, beina brant for første gang på evigheter.
Jeg kjempet meg gjennom folkemengden, brydde meg ikke om hvem jeg dyttet til side.
Jeg skulle egentlig forbli skjult til slutten.
Men jeg måtte komme til ham. Han var i fare.
Jeg dyttet og kastet folk ut av veien, knurret og hev dype, mørke åndedrag.
Øynene mine var uklare bortsett fra den lyse flekken i det fjerne.
Duften hans ble sterkere.
Jeg så toppen av hodet hans.
Svart krøllete hår.
Jeg albuerte meg gjennom folkemengden. Endelig så jeg hele ham.
Hans høye skikkelse var den høyeste jeg visste om. Musklene hans var ikke for show, men de tykke som kom av bruk. Øynene hans grå som en stormfull dag.
Hvis jeg hadde ønsket å stoppe skriket som slapp ut av meg, tror jeg ikke jeg kunne ha gjort det.
Det var et høyt, øreskjærende skrik av terror som bare kom fra ekte smerte.
De stoppet alle.
To av mennene var bak ham, klare til å hoppe mens han var distrahert og lette etter meg. En tredje lå foran ham på bakken.
De så alle på meg som om jeg var gal.
Jeg gikk opp til ham, øynene mine glitret.
Det gikk opp for alle på ett øyeblikk.
Vi var bundet.
Forfatterens notat:
De har endelig møtt hverandre, takk for at dere holdt ut så lenge. Jeg vil advare dere, jeg er en fan av langsom oppbygging. Men jeg tror dere fortjener litt romantikk.
Så dere har sagt at dere liker de lengre kapitlene, men det vil bli dyrere for dere å kjøpe dem, så jeg kommer til å dele de lengre kapitlene i deler slik at det blir billigere for dere å lese. Men ikke bekymre dere, hvis det er ment å være ett kapittel, vil alle delene for det kapittelet bli postet sammen på samme dag.