Kapittel 3 En savnet Amy
Lucas
Jeg ventet på mennene mine som jeg hadde beordret til å finne ulvene jeg hadde instruert til å følge Amy. Det hadde gått over en time, og fortsatt ingen beskjed. Hvordan kunne mennene mine være så inkompetente?!
Etter at de to ulvene ikke hadde sjekket inn med meg angående Amys plassering, følte jeg at noe var fryktelig galt. Jeg sendte Michael for å sjekke om Amy var hjemme i leiligheten sin, og han informerte meg om at verken hun eller bilen hennes var ved leilighetsbygget. Jeg prøvde å ringe ulvene som skulle følge henne, men telefonen deres bare ringte uten svar. Det var noe som foregikk, og jeg måtte komme til bunns i det før det var for sent.
Sykepleieren ved akuttmottaket der Amy jobbet kunne ikke gi meg noen konkrete opplysninger om hvor Amy befant seg. Hun fortalte meg at det var en annen sykepleier som feiret bursdagen sin i kveld. Hun var ikke sikker på om Amy var en del av gruppen som hadde avtalt å delta på festen. Hvor festen ble holdt, hadde hun ingen anelse om. Alt hun visste var at bursdagsbarnets hus lå i forstedene utenfor Salty Moon-skogen. Under samtalen vår følte jeg at noe var galt. Som om hun ikke var helt ærlig med meg. Heldigvis for henne hadde jeg ikke tid til å leke spill. Jeg ba henne ringe meg når hun hadde mer informasjon, men hun ringte aldri igjen.
Jeg koblet meg mentalt til min Beta for å finne Alfaen som hadde ansvaret for det området og hans kontaktinformasjon. Etter fem minutter banket min Beta på døren med informasjonen jeg trengte. Han la en liten papirlapp med et navn og et nummer på skrivebordet mitt.
"Alfa Lucas, dette ville ikke skjedd hvis du bare hadde tatt mennesket som din make." Michael, min Beta, sa til meg på en åpenhjertig måte. Hans ærlighet var forfriskende, men jeg var ikke i humør til å spille skylden-spillet.
"Michael, er vi her igjen? Jeg prøvde å se henne, å snakke med henne, men hun bare unngikk meg. Jeg ga henne gaver, men hun kastet dem uten engang å sjekke kortene." Jeg argumenterte med ham. "Og hvis du vil skylde på noen, skyld på faren min for å ha fått alle disse stygge tankene om mennesker inn i hodet mitt."
"For det første, du er Alfa. Han kan ikke gå imot dine ønsker selv om han tidligere var vår Alfa. For det andre, han forstår sikkert at en av våre klare lover er å respektere velsignelsen av den skjebnebestemte maken. Med mindre du selv ikke tror Amy er din skjebnebestemte make. Følte du noen smerte da du avviste henne?" Michael spurte meg, i håp om å få et klart svar denne gangen. Sist vi snakket om Amy, irettesatte han meg for å ha avvist henne og barnet mitt.
"Jeg vet ikke. Kanskje litt. Åh, jeg kan ikke huske. Alt jeg husker er frykten for å bli far." Jeg så ham riste på hodet i frustrasjon, og jeg begynte å føle meg sint på meg selv igjen. Men først må jeg finne Amy. Jeg tar den lille papirlappen han la på skrivebordet mitt og ringer nummeret til Alfa Connor av The Night Walker Forest Pack. Det kobler seg.
"Hallo, Alfa Connor av The Night Walker Forest Pack?" spør jeg.
"Ja. Hvem ringer?"
"Alfa Connor, jeg er Alfa Lucas Lockwood av Lotus Pack. Jeg forstår at ditt territorium overlapper Salty Moon-skogen. Jeg lurte på om en kvinne i midten av tjueårene og gravid har passert der?"
"Jeg er ikke sikker på om det er den samme kvinnen, men jeg fikk nettopp en telefon fra et av mine pakkemedlemmer som jobber som operatør for 911. Han sa at en kvinne ringte og sa at hun kanskje hadde truffet noen, men ikke kunne finne en kropp og antok at det kunne ha vært en hjort. Han sa også at han hørte en manns stemme og et skrik etter at han hadde bedt henne om å komme seg tilbake i bilen." Han pauser, uvillig til å si mer. "Jeg har allerede mine menn som speider området. Jeg er på vei selv for å dra dit."
"Kan du gi meg en oppdatering på identiteten til kvinnen? Hun er en god venn. En sykepleier. Hun hjalp broren min da han trengte medisinsk hjelp," forklarer jeg til ham. Jeg visste allerede at han lurte på hvorfor jeg ringte og lette etter henne. Det var en god nok forklaring for nå.
"Selvfølgelig, skal gjøre det, Alfa Lucas."
"Takk, Alfa Connor." Jeg legger på. "Michael, hent bilen. Vi kjører til Salty Moon-skogen. Det var en kvinne som ringte 911. Jeg må vite om det er henne." Michael bukker og går ut for å gjøre bilen klar.
Amy, hva har skjedd med deg? Jeg slo allerede meg selv med anger. Michael hadde rett. Jeg burde bare ha tatt deg som min make da du kunngjorde at du var gravid med barnet mitt. Jeg visste at det var mitt. Ingen hadde noen gang rørt deg, bortsett fra meg.
Jeg tar telefonen min og legger den i lommen og bestemmer meg for å vente på bilen ved den buede gangveien til herskapshuset. Jeg sjekker klokken og rister på hodet, det er over midnatt og det vil ta en time å kjøre til Salty Moon.
Mens jeg ventet på Michael, kom bilen til mennene jeg hadde instruert til å følge Amy, inn gjennom portene til eiendommen. Jeg kunne føle sinnet stige i meg. Hva i helvete gjør de her?!
Bilen stopper foran meg og ut kommer en full Chase, som prøver sitt beste for ikke å kaste opp. Han hadde på seg en ny dress, og jeg antar at selv i sin berusede tilstand, ville han ikke ødelegge de nye klærne sine. Jeg ser på ham med avsky, og holder meg fra å gi etter for trangen til å slå ham i ansiktet.
"Er det ikke den mektige Alfa Lucas." Han bukker teatralsk, og klarer å holde seg oppreist. Jeg ser på ham med forakt. Min bror, årsaken til alle mine problemer, har klart å skape et enda verre problem, en trussel mot Amys liv. Jeg fnyser av ham og fokuserer i stedet blikket på sjåføren av bilen, hvis hjerte nå banket av frykt. Passasjerdøren åpnet seg og ut kom hans følgesvenn, også i panikk. De begge går opp til bunnen av trappen til den buede gangveien til herskapshuset og bukker.
"Alfa Lucas, Chase fant oss ved et hjørne og beordret oss til å være hans sjåfør for kvelden. Sykepleier Amy pleier aldri å gå noe annet sted enn supermarkedet og leiligheten sin, så vi trodde det var greit om vi kjørte Chase for kvelden." Sjåføren forklarte, med hodet bøyd lavt, og blottet nakken som et tegn på underkastelse.
"Du vet at AMY NÅ ER SAVNET?!" Jeg ropte så høyt at hundene begynte å bjeffe og noen av lysene i tjenernes kvarter ble slått på.
"Alfa, tilgi oss. Vi skal finne henne. Vi lover." De krøp sammen i frykt. Jeg var en nådeløs Alfa. Å trosse meg betydde døden.
"Bror, hva mener du med at sykepleier Amy er savnet?" Han var nå litt edru etter at jeg hadde ropt på mennene mine. Jeg visste at han likte Amy. Han sa til og med at han aldri hadde sett meg så lykkelig som da jeg var med henne.
"Hvilken del av 'savnet' forstår du ikke, Chase? Jeg kan ikke finne henne. Disse to idiotene du hadde som sjåfører hele natten skulle holde øye med henne. Nå kan jeg ikke finne henne." Bilen jeg hadde bedt om parkerte nå ved siden av herskapshuset. Michael hoppet ut for å åpne bakdøren slik at jeg kunne gå inn.
"Chase, gå inn i herskapshuset og bli edru. Jeg trenger at du bemanner telefonen. Ring alle sykehus og politistasjoner innen en radius på 20 til 30 mil fra Salty Moon-skogen. Hvis du ikke kan gjøre det, vekker du Athena." Athena var vår lillesøster. Hun hadde nettopp blitt myndig, men var mer ansvarlig enn Chase noen gang kunne være.
"Du kan stole på meg, bror. Jeg håper du finner henne. Jeg mener det virkelig." Han går inn i herskapshuset. Jeg ser lyset på kontoret mitt slå seg på. Bra, han gjør seg nyttig.
"Når det gjelder dere to idioter, dere blir med oss. Dere bør be om at vi finner henne, ellers tar jeg hodene deres." De reiser seg fra bakken og skynder seg tilbake til bilen. Jeg går inn i bilen min, og ber om at jeg finner henne. Hvis jeg gjør det, lover jeg at jeg vil gjøre henne til min Luna.
Månegudinne, send Amy et kyss fra meg, vil du? Hold henne trygg til jeg når henne.