Kapittel seks
Lukas
Lukas hadde tilbrakt hele dagen i en tilstand av stille, ulmende raseri, og alle som interagerte med ham merket dette og ble forsiktige rundt ham.
Han kunne ha dratt tidligere, men han håpet halvt at hvis han ignorerte det lenge nok, ville han komme tilbake til suiten sin og finne den tom. Og finne at hans skjebnebestemte partner fortsatt var på frifot og definitivt ikke et... menneske.
‘Var skjebnen ute etter å spille en syk spøk med ham? For han syntes ikke dette var morsomt...’
Det var imidlertid ikke en spøk, for i det øyeblikket han trådte inn i suiten, ventet hans skjebnebestemte partner på ham, og ikke bare det, han var også uunngåelig tiltrukket av henne.
Det var som å hate en bestemt mat så mye at man ble allergisk mot den, og så våkne opp med et sug etter akkurat den maten, det føltes som helvete.
Så det var to følelser som kjempet inni Lukas da Claire falt ned på sengen på grunn av ham. Frykten i øynene hennes hver gang hun så på ham var både vanvittig og tilfredsstillende, det drev ham til vanvidd.
Han grep hardt tak i kjeven hennes, og merket seg mentalt hvor myk huden hennes var. "Har du noen anelse om hvor skuffende du er for meg?" sa han kaldt.
Tårer spratt opp i øynene til Claire, underleppen hennes skalv litt. "Da la meg gå, v-vær så snill." Stemmen hennes skalv mens hun snakket, og Lukas kunne ikke si om det var på grunn av tårer eller frykt.
"Og sette deg fri fra den torturen din eksistens bringer meg?" Grepet hans strammet seg rundt ansiktet hennes, fingrene hans ville garantert etterlate merker.
Claire slapp ubevisst ut en liten lyd av ubehag som raskt endret seg til et kort skrik da Lukas brått rev av den øverste delen av genseren hennes.
Den hadde en bred hals før, men nå hang den nesten av skuldrene hennes, og blottet kragebeina og brystene hennes for øynene hans.
Hun så fryktsomt på ham og merket at han hadde det glupske blikket i øynene igjen, hun prøvde raskt å dekke seg til, øyevippene hennes ble våte av tårer.
Lukas så ubarmhjertig ut, men han slapp henne og trakk seg tilbake, justerte slagene på dressjakken sin. "Du blir her til jeg kommer tilbake, rydd opp og skift ut av klærne du har på deg." Han beordret kaldt, snudde seg og gikk uten et ord til.
Claire
Claire så ham gå, holdt opp de revne klærne med hånden. 'Hva i all verden hadde hun rotet seg bort i?'
Det føltes som et arrangert ekteskap som kun var planlagt av Lukas, og så var han sint fordi hun viste seg å være annerledes enn han håpet. Hun visste hvor mye han ønsket å finne sin skjebnebestemte partner, men det var ikke hennes feil at hun ikke var født som en varulv.
Claire ble liggende på sengen til døren klikket igjen, først da satte hun seg sakte opp, tårene i øynene hennes rant nedover kinnene.
Hun var fanget her, Lukas hadde tatt telefonen hennes med seg, så det var ingen måte å kontakte noen utenfor rommet hun var i. Det fikk henne til å føle seg så hjelpeløs og prisgitt Lukas' nåde.
For første gang følte Claire anger, hun burde ha insistert på å holde seg unna feriestedet, men nysgjerrigheten på å se Lukas hadde brakt henne hit likevel. Nå som hun hadde sett Lukas, angret hun på at hun noen gang hadde ønsket å se ham.
Det som var enda mer utrolig enn alt som allerede hadde skjedd, var at selv om han ikke hadde gjort annet enn å uttrykke sin skuffelse over hennes eksistens, ønsket hun fortsatt at han skulle kysse henne.
‘Var dette den skjebnebestemte partnerbåndet som virket?’
For hennes uforklarlige tiltrekning til mannen som skulle være hennes sanne kjærlighet, men som behandlet henne som om hun var mindre enn et menneske, hadde ingen annen forklaring.
Hun følte seg også glad for at han ikke hadde sendt henne bort... Claire spratt plutselig opp på føttene, hun begynte sannsynligvis å bli gal også, akkurat som ham. Hun måtte finne en måte å komme seg ut herfra.
Hun ønsket ikke noe av dette, hun ønsket ikke å være gift med den amerikanske Alfa-kongen, hun ønsket å dra hjem og nyte ferien sin i fred. Hun ville tilbake til universitetet og fullføre graden sin, deretter slå seg ned med en søt menneskemann i småbyen Lockwood.
Claire gikk til et vindu, og hjertet sank til bunnen av magen hennes, det var ingen måte hun ikke ville brekke et par bein hvis hun hoppet fra denne høyden.
Hun trakk seg tilbake og så på døren, lurte på om det var en måte hun kunne få alle vaktene til å forlate inngangsdøren samtidig, i det minste lenge nok til at hun kunne rømme.
Men hun kunne ikke gjøre det mens hun fortsatt hadde på seg den revne genseren, de ville umiddelbart finne henne ut.
Så selv om det var det siste hun ønsket å gjøre, kledde hun av seg og tok en dusj. Det var ikke spart på noe i badene, og Claire følte at hun hadde vært på et spa da hun kom ut.
Det varme vannet hjalp henne med å roe seg ned, slik at hun kunne tenke logisk. Planen var å ta på seg hotellkåpene, sende vaktene som hadde ansvaret for henne til å gjøre flere meningsløse oppgaver, og deretter stikke av når de ikke så.
Hun hadde valgt å dusje og skifte klær for å få dem til å senke garden, de ville ikke kunne gjette at hun ville prøve å stikke av.
Silkekåpene som hotellet hadde gitt var uforklarlig korte, de dekket knapt over lårene til Claire, men det fikk duge. Hun var så desperat at hun ikke tenkte på hva hun skulle gjøre etter at hun hadde klart å rømme fra rommet, hun ville bare komme seg bort.
Hun ville finne noen og be om å få ringe, deretter fortelle foreldrene sine om alt. De elsket henne, de ville definitivt gjøre alt i deres makt for å redde henne.
Med planen klar, satte Claire den ut i livet. Hun gikk modig opp til døren og prøvde den, heldigvis var den åpen, men hun ga vaktene på den andre siden et skikkelig sjokk. Spesielt når de så hva hun hadde på seg.
"Hei." Hun smilte med en selvtillit hun ikke følte. "Jeg er sulten, kan du hente noe mat til meg?" Claire så opp på vakten nærmest henne.
Håret hennes var litt fuktig, så hun hadde løst samlet det opp, lokker av håret falt over ansiktet og nakken hennes.
Vakten fikk panikk med en gang, så på sin medvakt og prøvde å kommunisere med øynene. De så ut til å komme til en enighet, for han bøyde seg og gikk av gårde.
‘Perfekt, en nede, en igjen.’