Kapittel to
Lukas
Lukas gruet seg til denne turen, rett og slett fordi Lockwood var en by som fortsatt hadde et stort antall mennesker boende i seg. Ferieanlegget som han skulle delta på åpningen av, tilhørte den kongelige familien av amerikanske varulver. Spesielt ham, så han kunne ikke droppe det.
Den kongelige familien av amerikanske varulver, hah! For en jævla vits.
Han var angivelig den amerikanske Alfa-kongen, men likevel hadde han ikke engang fått et land å herske over, det var ynkelig og det var alt på grunn av de motbydelige menneskene.
I hele Nord- og Sør-Amerika hadde han fått tildelt en ynkelig by og noen få småbyer som sitt territorium. Og likevel, mennesker som dukket opp overalt som ugress, ville ikke la dem ha sitt lille område for seg selv.
Lukas satt for øyeblikket i baksetet på bilen som tok ham til ferieanlegget. Vinduene var tonet for å beskytte hans privatliv. Han hadde valgt bort følget som var rutine som Alfa-kongen av akkurat den grunnen.
Ferieanlegget, ‘Moonlight’, var en stor sak da det var et av de første i sitt slag. Det var et ferieanlegg som strengt tatt var for varulver, og hvis Lukas ikke hadde risikert å støte på et menneske mens han var i Lockwood, ville han faktisk ha gledet seg til det.
Moonlight lå i utkanten av Lockwood, omgitt av de eviggrønne trærne som var byens skjønnhet og stolthet. Det var naturlige innsjøer i skogen også, så det var det perfekte naturlige stedet for å bygge et ferieanlegg.
Arrangementet ville vare langt ut på natten, så Lukas hadde allerede blitt innlosjert i en av Master-suitene for natten.
Lukas’ kjekke ansikt fikk et grusomt uttrykk, hans blå øyne ble kalde når han så ut av vinduet. Han ville fortsette å prøve å få vedtatt loven som forhindret mennesker fra å bo i varulv-utpekte områder. Det samme ble gjort mot dem, så han kunne ikke forstå hvorfor det ikke gjaldt mennesker også.
Claire
“Rachel, vent!” ropte Claire andpustent, men venninnen fortsatte å dra henne. “Jeg ville se byen, ikke skogen!” Hun fortsatte å klage mens Rachel holdt et fast grep om henne og dro henne i retning skogen.
Hun var lettet over at hun hadde bestemt seg for å la sykkelen stå igjen hos Rachel, for med hvor brått Rachel hadde dratt henne med seg, ville hun blitt tvunget til å la sykkelen stå på gaten.
De hadde gått nedover gaten da Rachel plutselig stoppet og ga fra seg et høyt skrik ut av det blå og umiddelbart begynte å dra henne i retning skogen.
“Vi kan alltid gå på tur en annen dag, Rachel!” Claire trakk hardere tilbake, hun hadde allerede fått nok av Rachels merkelige oppførsel.
Hvis hennes gamle venninne ville til skogen, var det hennes sak. Claire skulle tilbake til byen helt alene, hun ville gjøre sin egen sightseeing hvis det kom til det.
"Fortell meg i det minste hvor du drar meg." Hun skjelte, synlig opprørt.
Det var så overraskende å se søte Claire så opprørt at Rachel kom til seg selv igjen. "Jeg er så lei meg, Claire." Rachel unnskyldte seg umiddelbart. "Jeg kom bare på at Alfa-kongen skulle komme til byen i dag, og jeg måtte snike meg inn for å få et glimt av ham."
Claire himlet ertende med øynene. "Fordi du tror at du vil vise seg å være hans Skjebnebestemte partner og at han vil feie deg av føttene til sitt herskapshus i byen." Hun gjentok det hun hadde hørt Rachel si så mange ganger.
Hun kunne ikke forstå hvordan Rachel kunne tro på noe slikt. Hun var en håpløs romantiker innerst inne, men hun kunne ikke få seg til å tro på Skjebnebestemte partnere. Hun hadde for lengst bestemt seg for å akseptere det som en av de særegenhetene varulver hadde.
"Selvfølgelig vil andre kvinnelige varulver gjøre det samme." Rachel sa med et veldig alvorlig uttrykk, hennes store brune øyne vidåpne av spenning. "Tenk på det som ditt menneskelige Askepott-eventyr, vi tror alle at vi vil være de heldige som passer i glasskoen."
Claire kunne ikke argumentere mot dette, ikke når Askepott ble brukt som eksempel. "Alfa-kongen vil være i Lockwood? Har jeg lov til å være her? Jeg er tross alt menneske."
Rachel fnyste. "Du er en innbygger i Lockwood, det er ingenting galt med at du er her."
Claire kunne ikke la være å innrømme at hun også var nysgjerrig. Det var ikke mange monarker igjen i menneskeverdenen, presidenter og guvernører hadde tatt over.
"Hvor vil vi se ham?" spurte hun nysgjerrig. De var en gate unna en inngang til skogen, så langt hadde Rachel dratt henne.
"Det er et ferieanlegg som åpner snart. Hvis vi skynder oss, kan vi få et glimt av ham mens han går inn." Rachel forklarte med knapt skjult spenning, hennes mørkebrune hestehale hoppende opp og ned mens hun hoppet.
Claire var ikke så begeistret, men hun ville følge med Rachel, bare fordi hun også ville se Alfa-kongen i person. Hun hadde sett ham noen få ganger i media, og hun kunne forstå hvorfor hver eneste dame ønsket å være hans Askepott.
Hun underholdt ingen slike tanker selv, fordi hun var menneske. Det var ingen måte at kongen av varulver ville velge henne over sin egen art, og det var greit for henne.
Hennes fremtidsplaner var å få sin grad, flytte tilbake til foreldrene sine og finne en snill mann som ville gifte seg med henne. Noen som ville være snill og mild mot henne, Alfa-kongen var veldig langt fra den fantasien.
"Vet du hvor det er?" spurte Claire, og lot Rachel ta hånden hennes for å dra henne igjen. Venninnen hennes hadde alltid vært veldig energisk.
"Selvfølgelig! Kom med meg!" jublet Rachel, og dro Claire etter seg.
Claire lo mykt og ristet på hodet, og lot seg bli dratt inn i skogen. "Som om jeg har et valg."
Lydene av naturen fylte skogen, trærne og blomstene blomstret i vårens tid.