Kapittel 6
Kaiden
"Du har stirret på meg hele veien hit," sa hun, på nippet til å se ned og underkaste seg meg igjen, men jeg bøyde hodet ned og presset pannen mot hennes. Det var noe jeg sjelden gjorde, selv med familien, og jeg følte at noe av frykten hennes avtok.
Hun ble overrasket over dette, men var fortsatt sjenert. "Jeg kan aldri bli sint på deg. Du er grunnen til at jeg føler meg hel. Jeg stirret på deg fordi, for første gang, hadde jeg noen som har kapasiteten til å fullføre meg hvis hun velger det. Jeg kommer tilbake, min Luna."
Jeg kunne forstå frykten hennes. Jeg er sikker på at siden foreldrene hennes jobber i fengselet, har de personlig sett all den idiotiske sadistiske dritten jeg har gjort, halvparten av tiden uten noen grunn i deres øyne. Jeg ga henne et beroligende kyss på pannen, og hun slapp ut et lite klynk.
Jeg trengte en kald dusj. Nå, med en gang.
"Jeg kommer tilbake. Gjør deg komfortabel." Jeg prøvde å berolige henne, men jeg visste bedre. Jeg hadde brakt henne ekte frykt. Hun misforsto mine intensjoner fra det øyeblikket jeg fant henne til nå. Hele livet hennes, kunne jeg vedde penger på at hun hadde hørt om hver blodige ugjerning jeg hadde gjort i Horizon, men jeg ville aldri klandre foreldrene hennes for det. Hun tror sikkert at jeg er en gal, rabiat ulv, og jeg kan ikke klandre henne for det heller...
Jeg gikk raskt til gjesterommet og inn i dusjen. Såpen ville hjelpe med noe av min aggressive Alfa-lukt, men det var det meste jeg kunne gjøre med det... Det kalde vannet hjalp med å roe ned min kåte ulv, men jeg visste at han ville bli opphisset igjen når vi kom til rommet. Jeg ser ikke hvordan han ikke kunne bli det, siden hun var en vakker hunulv, men jeg måtte jobbe for å vinne hennes tillit... Jeg hadde skremt henne så mye at jeg kunne føle at hun var ute av synk med sin ulv.
Jeg hadde ikke sett det så ofte, men hvile ville fikse det... De var begge så små også... det var nesten som om gudinnen fortsatt straffer meg for min holdning... Mitt dårlige temperament fikk meg inn i dette, det kunne ikke nektes.
...Mine handlinger forbannet meg fordi folk som hadde partnere, ikke hadde det etter at jeg drepte dem. Par som ville ha vært lykkelige, fikk aldri sjansen til å møtes, og for det, i sin nåde, omformer gudinnen par i slike tilfeller slik at bare gjerningspersonen blir straffet... likevel fortjente jeg ikke noen som virket så søt... men det var egoistisk å akseptere henne.
Min ulv var uenig, og til slutt var jeg enig med ham. Jeg hadde ventet FOR lenge på å være uten min sanne... men det jeg hadde gjort var egoistisk. Alfa-hanner parer seg med høyt rangerte hunner, de som vet hvordan man driver en flokk... de som ikke er så ferske til skiftet at de ikke vet hvordan de skal tolke mine intensjoner eller min aura... Jeg surret et håndkle rundt livet da jeg kom ut av dusjen... Det eneste jeg hadde gjort var å frustrere meg selv.
Jeg gikk inn på kontoret mitt og så opp filen hennes. Jeg endret etternavnet hennes til mitt i systemet siden hun hadde merket meg tilbake, og jeg så på familiehistorikken hennes. Hun var født i SnowMoon... foreldrene hennes var to av bare ti kjente overlevende siden de andre enten døde i den flokken eller på sykestua... Foreldrene hennes var rengjøringspersonell på den mest voldelige etasjen, enda et slag mot meg.
Hun var ung, bare 21, men for en ulv er 20-årene til 90-årene mer som 18 til 19. Vi holder oss unge lenge fordi vi ikke dør med mindre vi blir drept... Filen hennes var ellers standard, ingenting skilte seg ut annet enn at hun var registrert som en Omega frem til nå, så jeg måtte endre det også til Kappa, den nest laveste i ulvens styrke, men Luna som hennes tittel...
Enhver annen Alfa ville ha blitt presset til å avvise henne, men jeg hadde ventet så lenge på dette... og vi får bare én. Så egoistisk som det var, ville jeg velge henne... Dette betydde også at jeg til slutt måtte lære henne å skifte ordentlig, siden hun hadde gått glipp av all den treningen på videregående.
Siden hun hadde fullført Omega-sporet, visste hun nesten ingenting. Jeg måtte lære henne Luna-plikter... Luna-trening... og dominanstrening... og hoffetikette... men det kunne definitivt vente... de gribbene... hvis de så henne snart, ville det være som å kaste henne i et hav fullt av åtsler...
Min ulv var stille, og lot meg skumme gjennom resten av informasjonen hennes, og det var et lett bank på døren.
"Bank bank." Sang Beta Connor.
"Ikke i humør." Advarte jeg.
"Når er du noen gang det?" Sa han med et smil, selv om jeg ga ham et advarende knurr. Han likte å tulle med meg, men akkurat nå var jeg virkelig ikke i humør for hans påfunn. "Jeg har kommet med rapporten fra gårsdagens hendelse." Han la den på pulten min.
"De vil i det minste ikke være et problem lenger." Mumlet jeg. De forbannede løsgjengerne hadde lusket i skogen ved kanten av flokken, ranet alle som kom nær grensen, og hadde min Luna dratt i går for den samme løpeturen, ville hun ha blitt angrepet. Jeg knurret med ulven min.
"Å, og gratulerer." Sa han med et smil. "Hun er bokstavelig talt den minste ulven jeg noen gang har sett. Ikke knus henne." Han spøkte.
"Takk." Mumlet jeg, selv om jeg vet at han hørte meg.
... Jeg løp faktisk rett forbi huset hennes den natten nå som jeg tenker på det, i het jakt på dem. Deres eneste virkelige formål i livet var å gjøre livet vanskelig for de omkringliggende flokkene siden de ikke ville bli med. De var omreisende banditter, ønsket i nesten hver flokk på denne siden av Mississippi. Jeg hadde endelig fått tennene i dem, og jeg lurer på om hun hørte det? Det ville forklare mye...
"Jeg ser deg i morgen. Du ser ut til å ha mye på hjertet." Sa han og gikk, og det hadde jeg.
Men for nå ville jeg gå tilbake til min sjenerte Luna, og jeg håpet hun ville se meg i et litt bedre lys.
-----Eclipse-----
Hjertet mitt slo i hundre, jeg var målløs over at han brydde seg om noe jeg hadde å si. Hvorfor sa jeg ikke bare det han ville høre? Hvorfor sa jeg min mening som om vi var likestilte i dette rommet?
/Fordi vi er det, for pokker/, snøftet Shimmer, og ignorerte at hans tilnærmelser var overveldende kraftige, og jeg var ikke i en posisjon til å avvise dem. /Det er ikke slik jeg føler det. Du tenker for mye./
Jeg gjør nok det, men det endrer ikke det faktum at jeg nå er i faresonen, sittende på fanget hans. Tenkte jeg for meg selv. /Vi er hans make. Mates skader ikke mates…./ Sa Shimmer. Igjen valgte hun å gå til sitt eget tankested. Vi pleide å være enige om alt, men akkurat nå var det som om vi ikke kunne se øye til øye. Vi var ute av synk, og det drev meg til vanvidd. Jeg var fortsatt skeptisk…
Han forlot rommet for å dusje, og en kvinnelig kriger brakte noen av klærne mine hjemmefra i en stor duffelbag. Jeg trengte dette. Jeg låste døren og tok en lang, varm dusj. Foten min føltes fortsatt litt sår, men ærlig talt var det bare en liten skramme. Det med stubbet tær er at de gjør vondt fordi de vil ha oppmerksomhet. Og Lady vet at de får det. Jeg ignorerte den dumme tåen, jeg hadde kanskje ikke blitt tatt hvis det ikke var for den... Men da ville jeg aldri ha møtt min make.
Jeg liker smilet hans, han kan være mild, men jeg er fortsatt forsiktig med ham. Han kunne virkelig bare mobbe meg ved å si ting på en krevende måte. En Alfa kan gjøre det, det kan også en Luna, men hvem vil følge en ulv som ikke engang vet hvordan man skifter riktig ennå?
/Vi vil lære./ Shimmer gjespet.
Jeg gjespet tilbake... Jeg følte meg som en valp igjen som venter på at mamma skal komme og tulle meg inn, men jeg låser ikke opp døren. Rommet var stort, med en stor mørk tre-seng og matchende nattbord, en vekkerklokke, et stort skap fullt av klær og et hovedbad. Veggene var de samme som stuen med kronelister. Jeg prøvde å suge inn alle detaljene mens jeg så gjennom de gamle klærne mine for å finne noe å sove i.
Hans svarte og gullfargede sengeteppe dekket sengen og var koselig. Jeg satte meg på den for å skifte til mine enkle rosa pyjamas, men jeg kunne ikke sove, jeg var på høy beredskap. Shimmer kan ha stolt på dem så lett, men det gjør ikke jeg, spesielt ikke den skurken av en ulv han har. Jeg hørte en dyp, fornøyd latter med et lett bank på døren.
"Slipp meg inn, min lille make." Han hørtes ut som om han ertet meg. Hva lo han av? Var det morsomt at han kunne lukte frykten min? Ærlig talt, jeg prøvde å reise meg, men frykten hadde meg i et kvelertak. "Vil du at jeg skal sove i mitt eget gjesterom, lillejenta?" Han ristet med nøklene, øynene mine ble store, ".... eller må jeg åpne døren?" Han hvisket nesten.
Jeg forble stille. Det var respektløst å gjøre det, men jeg kunne ikke tenke på noe å si. /Du er død./ Shimmer gjespet spøkefullt /Alt fordi noen ba deg åpne en dør./
Jeg hørte en ny latter fra den andre siden av døren.
Vent... kan han høre oss? Kan han høre oss?! Alt det tullet jeg har sagt hele natten?! Døren låste seg opp med et høyt klikk. Han lente seg mot døren i en blå badekåpe, men under hadde han på seg pysjbukser. Jeg stirret på hvor rolig og fornøyd han så ut, som om jeg nettopp hadde avslørt en hemmelighet alle i rommet visste om bortsett fra meg. Vent litt, Shimmer visste det! /Din tøs!/ hveste jeg til henne, hun lo av meg og rakte tunge.
Jeg så ham ikke lenger i døråpningen, han gikk mot sengen. Jeg satte hendene foran meg til forsvar, han tok tak i venstre hånd og kysset den. "Ikke vær så bekymret, som jeg sa, du kan ikke gjøre meg sint, men det plager meg hvor kreativ fantasien din er," sa han mens han la seg i sengen og trakk meg inntil seg.
Hva i all verden skulle jeg gjøre? Sove?! ALDRI! Jeg skal dø på denne steinen av stahet! Han gjespet en dyp, lav rumling, og trakk meg under dyna. Det gikk så raskt at jeg ikke tror at hvis jeg prøvde, ville han la meg opp, hvem skulle ha gjettet at jeg noen gang ville se dette stedet, enn si være i sengen hans.
"Vår seng." Han gjespet, det sendte frysninger opp og ned ryggraden min. Det føltes riktig å bli inkludert, men det bekymrer meg at han hører tankene mine. Hvorfor kan ikke jeg høre hans da? Tenkte jeg for meg selv mens jeg så på ham, hans veltrente, solbrune kropp som tok dype, jevne åndedrag.
[…Vil du?] hørte jeg ulven hans linke til meg, mens ansiktet hans hadde et nysgjerrig, lurt smil.
[Det vil jeg faktisk], svarte jeg, kanskje nå kan jeg vite hva han tenker om meg. Snakk er billig. Han sa at han ikke ville skade meg, men hvis han virkelig føler det slik, tenkte jeg at dette kunne teste det...
Øynene hans var røde med ulven hans. Han rullet over meg, og i et øyeblikk begynte hjertet mitt å slå raskere. Han skulle gjøre det han sa uansett, vel vitende om at jeg var for svak til å stoppe ham. Jeg prøvde å skyve den massive vekten hans av meg, men det var som om jeg var under en mur.
Alfaens hender gikk under skjorten min, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre! Det var spennende for Shimmer, hun fikk et kick av det, og ba om mer mens jeg tryglet ham om å se fornuft. Han kysset meg på leppene, gned haken mot håret mitt, og rullet tilbake. Hva i all verden?! Øynene mine var store av panikk. Han stoppet, snudde meg rundt, så han holdt meg som en kosebamse.
"Jeg måtte prøve," sa ulven hans djevelsk. "Hvis jeg ikke kan ha deg nå, må jeg nøye meg med å ha lukten min over hele deg." Han knurret besittende, etter å ha tatt over Alfa.
Han holdt meg tettere, luktet på håret mitt mens han presset meg mot kroppen sin som om det ville trøste meg. Kroppen min var så våken, men likevel utmattet. Hva om han prøver igjen? Shimmer var skuffet, men jeg må være den ansvarlige her. Hennes sinn er tåkete med tanken på make, mitt var tåkete med det faktum at min make var et monster.