Kapittel 4
Eclipse
/Huset!/ Jeg skrek innvendig, Shimmer sa ingenting i det hele tatt, hun hadde stengt meg ute. Hun gjorde det ikke av frykt denne gangen, hun gjorde det slik at når han kommer, hører jeg ikke henne skrike og klynke i smerte og underkastelse. Jeg klorte på døren desperat som et villdyr, men neglene mine var for små, og dørene er laget for å forhindre dette.
Med alt jeg kunne samle, med all vilje jeg tror jeg noen gang har hatt, prøvde jeg å forvandle meg tilbake til menneskeform nå slik at jeg kunne åpne døren. Det trengte ikke engang å være bra, jeg trengte bare hender med fungerende fingre. Jeg hadde vært i menneskeform hele livet, men jeg hadde aldri tenkt på hvordan man plasserer og omorganiserer en hel muskelgruppe, komplett med å forvandle stubbe tær til fingre.
Det er noe jeg ville ha lært hvis jeg hadde skiftet i tide på ungdomsskolen eller til og med videregående. Jeg ville ha lært alt jeg trengte om hvordan være en ulv, men med foreldrene mine som Omegas... og alle andre som trodde at jeg også ville være det, brydde ingen seg om å ta seg tid til å vise meg....
Det var like smertefullt å prøve å forvandle seg tilbake. Jeg klarte å få høyre hånden min til en nesten klør-lignende hybrid monstrositet.... En tommel så riktig ut, og pekefingeren min var nok, håpet jeg. Jeg flyttet teppet, hørte brøl i det fjerne, mistet konsentrasjonen til terror igjen.
Jeg fomlet med nøklene, hver klirring en dødsdom. Han vil ikke like at jeg løp og ikke kom ut, han hørtes mer frustrert og rasende ut. Jeg håper bare han ikke gjør det han sier foran flokken. Han kan gjøre hva han vil, og ingen ville stoppe ham fra å drepe meg.
Det var stille i huset i det som føltes som en evighet. Klokken på kjøkkenet hånet meg med hvert tikk. Hver gang ble han sintere, og hver tokk ble jeg mer redd. Hele tiden avslørte knoklene mine hvor jeg var. Og jeg var fortsatt så forvirret over hva jeg hadde gjort for å bli straffet med en slik skjebne? Skulle jeg ikke være der?
Aldri i mitt liv har jeg noen gang følt behovet for å skjelve under dynen, som et barn redd for nattens redsler. Ikke som dette. ikke i mine foreldres hjem. Aldri, aldri i mitt liv har jeg noen gang bedt så hardt om noe annet enn at når han finner meg, for han vil finne meg, at han hadde ombestemt seg...
“Eclipse?” sa min mors bekymrede stemme, og rystet meg ut av tankene om min undergang. Kanskje hun allerede visste, tenkte jeg bare for meg selv.... “Mamma...” sa jeg veldig skjelvende, fortsatt livredd i rommet mitt naken, under teppet som et barn og litt skamfull over meg selv...
“Kjære vene, hva har skjedd? Jeg lukter blod.” sa pappa bekymret, og løftet forsiktig foten min. Jeg merket ikke engang at lillefingertåen min blødde litt. Det var bare noen få rå riper på føttene mine fra å ha ferske poter på steinete jord i styrtregn. At han kunne lukte det betydde at alle andre kunne også...
“Pappa, jeg gjorde Alfa sint og han leter etter meg.” Jeg skalv med hvert ord.
“Han er der ute og uler etter deg?!” spurte han overrasket. Han klappet meg på ryggen, prøvde å trøste meg. Ærlig talt, jeg tror ikke det var noe han kunne ha sagt, men det var litt trøstende at han prøvde.
DUNK DUNK DUNK
“ÅPNE DØREN” knurret han.
Døren ble sparket inn som om den ble truffet av et tog. “Hvor er hun?! Nå!” brølte han og hevdet sin dominans. Hvordan fant han meg?! Jeg gjemte meg under teppet, redd for hva han ville gjøre hvis ingen svarte. Redd for at han ville gjennomføre det han sa til meg, og trodde jeg ikke hørte. Aggressiv, irrasjonell og dominerende for noe han ikke visste han hadde før jeg først skiftet.
Faren og moren min gikk inn i stuen for å prøve å trøste ham, “KNEL” befalte han med en autoritativ knurring. Jeg kunne høre dem hviske ‘Alfa Kaiden’. Det var ingen hjelp for meg nå. Jeg kunne høre ham tydelig. Han luktet luften dypt, gikk sakte til baksiden av huset hvor rommene var. Rommet mitt var i midten.
“Jeg kan ikke tro at jeg fant deg.” En ondskapsfull latter kom fra kroppen hans... Jeg hørte ikke sko, det hørtes ut som bare føtter. Han var naken. /Farvel Shimmer/ sa jeg til henne, vel vitende om hva som skulle skje neste. Han kom til å rive meg i stykker som jeg hadde hørt... Hun sa ingenting. Jeg lukket øynene og prøvde å resonnere med ham. Kanskje det kunne fungere?
"Jeg..." Jeg visste ikke hva jeg skulle si... hva sier man til en Alfa?
Han sa ingenting, men jeg kunne høre skrittene hans. Han tok veldig langsomme skritt som en selvsikker ulv når byttet er fanget... Og jeg var fanget, så ille som jeg noen gang kunne være. Hvis jeg løp nå, ville han sannsynligvis drepe foreldrene mine også; i det minste med ham fokusert på meg... kunne de slippe unna.
"Alfa Kaiden, jeg er lei meg, jeg vet ikke hva jeg gjorde, men jeg mente det ikke." Jeg tryglet. Jeg prøvde å høres så underdanig ut som mulig, men det fikk ham bare til å humre for seg selv, som om han planla hva han skulle gjøre med meg. Han tok et skritt til, han var så nær, og jeg holdt fast i teppet, det ville ikke stoppe ham, men det var trøstende. De ga meg varme minner om livet mitt her. Hvordan livet mitt var.
Han rev av meg lakenet, jeg rygget unna og trakk knærne opp til brystet. Jeg tryglet mer med en underdanig klynking, og han sa ingenting. Jeg så ikke på ham som man skal; jeg så på føttene hans, prøvde å ikke se for mye og gjøre ham sintere. Ærlig talt, jeg tror vi var forbi det, men jeg var naken, og det var han også. Jeg svelget.
Han løftet meg opp, og lukten hans traff meg. Det var det mest avhengighetsskapende jeg noen gang har inhalert. Det luktet som dype skoger og makt. Du kunne smake det. Han smakte som makt. Det var den eneste måten jeg kunne forklare det på, og det fikk meg til å skjelve. Jeg hadde aldri vært rundt noen så sterke.
Hele livet mitt hadde jeg gjort mitt beste for å unngå denne mannen...
Han sto der, holdt meg forsiktig et øyeblikk og luktet på håret mitt, knurret mens han gjorde det. Jeg var i sterke armer, selv om jeg ikke helt forsto humøret hans. Hele ettermiddagen hadde jeg prøvd å holde meg unna ham... men nå som han hadde meg, var jeg ikke sikker på hva som skulle skje videre.
/Make?/ spurte Shimmer spørrende.
/Han må være det, jeg er ikke død ennå./ sa jeg til henne.
"Jeg mente det når jeg sa at jeg ikke ville skade deg, vet du." sa han stille. "Jeg tar deg hjem." sa han som om han prøvde å være mild, men det var ingen kompromiss i uttalelsen hans.
Han gikk sakte, holdt meg forsiktig, og jeg protesterte ikke, men jeg ville ikke. Jeg visste ikke hva jeg ville... men jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med dette... folket vårt var annerledes enn andre. Vi ble styrt av vår Alfa og Luna... noe som betydde at ingen egentlig ville stille spørsmål ved ham.
Det var også tradisjon å dra med den dominerende maken... noe jeg aldri trodde ville skje, men jeg kunne ikke nekte for at jeg var i armene hans...
Foreldrene mine delte tankelinker med hverandre raskt mens han gikk forbi dem. Siden jeg så ned, kunne jeg se øynene deres blinke til den grumsete sølvfargen til ulvene deres... Det var en spesiell måte ulver kan kommunisere på, men jeg kunne se at uansett hva de kranglet om, hadde mamma siste ordet...
".... Vi skal pakke tingene hennes, Alfa." sa moren min, bøyde seg mens hun gjorde det.
"Jeg sender en kriger for å hente dem." sa han uten å stoppe opp. Utenfor var jeg stille forferdet... alle jeg kjente var ute og nysgjerrige! Han presset meg mot brystet sitt, skjermet kroppen min så mye han kunne, knurret mens han gjorde det.
Han sa ikke noe mer på en stund... Han bare bar meg. Jeg hadde ennå ikke sett på ham, men ærlig talt var det det minste av mine bekymringer. Jeg er fortsatt naken! Han er fortsatt naken, og alle snakker om hvor stor hans-
"Du er for liten, du burde spise mer." mumlet han. Jeg lente meg inn mot brystet hans og sa ingenting. Jeg vil fortsette å være underdanig, slik at han ikke retter all den aggresjonen mot meg. Han har knurret hele veien, sendt dødbringende blikk, jeg kan føle ham spenne seg og musklene hans vende seg i retning av ulvene som ser på.
Jeg hører løping mot oss. Kroppen hans spenner seg med et dypt overveldende knurr, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, for alt jeg vet er fra det jeg hører og ser, og alle er livredde. Så, jeg antar i det minste, jeg var ikke alene. "Vend blikket bort og stå ned!" knurret han. Jeg fant meg selv gjøre det også.
"Sukk" sa stemmen skuffet. "Jeg tok med et laken for å dekke Luna." Jeg kikket for å se at denne mannen var nesten like høy som Alfa, noe som betydde at han også var av høy rang... Håret hans var svart, hang litt forbi skuldrene, og de gyldne honningøynene hans glødet nesten i lyset. Det var vanlig med ulver, selv om jeg ikke fikk med meg øyenfargen til ulven hans...