Kapittel 3 Fredag 20. juli Pt. 3
Jeg klynker kort da Dr. Moore slår på forstøveren samtidig som Jamie avslutter setningen sin. Øynene mine er lukket mens jeg lener meg fremover i stolen. Jeg kan høre hjulene på en annen vogn bevege seg foran meg. Jeg spenner meg litt da Jamies hender uventet holder meg på plass ved skuldrene.
"Pust så normalt som mulig uten å skade deg selv. Jeg må bare lytte."
Jeg nikker kort mens jeg kobler meg til Jamie igjen.
"Dr. Moore, kan han få et fleecepledd eller et flanellslaken å ha rundt skuldrene? Å ta av seg skjorten gjør at han føler seg veldig utsatt, og han blir lett kald."
Jeg hvisker et 'Takk' gjennom forbindelsen mens jeg venter på at Dr. Moore skal svare. "Andrew, Beta Williams. Jeg har en følelse av at jeg kanskje kommer til å jobbe mye med dere to, så når det bare er oss, er Andrew greit. Hvis du ønsker det, kan jeg gi deg samme høflighet. Det virker allerede som om Cole ville foretrekke det."
"Ja, sir. Hvis det er greit for deg, er det Jamie."
Jeg kjenner vibrasjonene i gulvet når han går bort, forhåpentligvis for å hente et slags teppe, da kulden i rommet begynner å plage meg skikkelig. Rommet er stille bortsett fra summingen fra forstøveren og min høyfrekvente hvesing.
"Len deg tilbake for meg, Cole. Jeg skal legge ned setet slik at det blir lettere for deg å slappe av."
Jeg skvetter og klarer ikke å holde tilbake ønsket om å kjempe da han forsøker å trekke meg tilbake mot setet. Hvis det ikke var for Jamie som står foran meg, ville jeg sikkert ha flyktet fra rommet.
"Du er ikke i form til å løpe, og han prøver å hjelpe deg. Han er ikke som noen du har møtt på Røde General."
"Jeg har hørt at det er et riktig fælt sted å være. Ender du ofte opp der, Cole?"
Jeg legger hodet mot Jamies skulder og hvisker en unnskyldning gjentatte ganger i hodet mitt.
"Trekk deg tilbake, la oss få deg tilbake i stolen og på forstøveren."
Jeg nikker og trekker meg bakover som svar på hans milde press. Det virker som om Alpha Blacks anerkjennelse av hvem han virkelig er for meg har gitt ham et nivå av selvtillit jeg ikke er vant til. Jeg lener meg tilbake i stolen når jeg setter meg igjen. Det er en kamp for meg å forbli stille mens det myke stoffet fra et fleecepledd blir lagt rundt skuldrene mine.
"Det ser ut til at du har mye mer på gang enn bare et astmaanfall. Er du villig til å bekrefte at du også har et panikkanfall?"
Jeg nikker mens jeg kobler meg til Jamie.
"Ja, sir, det har han."
"Ok, så jeg liker ikke det jeg ser eller hører med deg, Cole."
Stemmen hans er streng og stødig, noe som varsler meg om alvoret hans mens han plasserer pulsoximeteret på fingeren min.
"Med tanke på hvor sent det er på kvelden, tror jeg det ville være best om du overnattet hos meg."
Jeg gisper mens jeg kjemper for å komme meg ut av stolen. Det siste jeg vil er å overnatte på sykehuset, og jeg skal finne en måte å dra på.
"Nei, Cole, du kan ikke dra. Han sa ikke at han skulle legge deg inn på sykehuset."
Han snakker høyt mens han prøver å holde meg i stolen.
"Hva pleier du å ta for å roe ned panikkanfallet?"
"Alpha Black brukte sublingual Ativan mens han var på Crimson Dawn," svarer Jamie.
"Bli i stolen med forstøveren, jeg skal hente Ativan."
Jeg kollapser tilbake i stolen, pusten min er så begrenset at jeg virkelig ikke har energi til å kjempe. Han trekker krakken han sitter på nærmere stolen, og hjelper meg med å justere måten jeg ligger på.
"Jeg er ikke sikker på hvordan vi gjorde det, men det virker som om våre forbindelser har låst seg. Jeg kan høre alt du tenker."
Han svarer stille på spørsmålet jeg ikke kan stille høyt.
"Jeg trenger at du snakker med meg, for reaksjonen din på å være her er ikke normal, og jeg tror noe stort skjer med deg."
Jeg rister kraftig på hodet mens han tar masken fra hånden min. Kampviljen min fornyes enda mer nå som han vil snakke. Å snakke hjelper meg ikke. Merkelig nok er alt jeg kan tenke på tilbudet om tilflukt tilbake på Crimson Dawn. Jeg kjemper ikke lenge før Jamie hopper inn for å hjelpe. Jeg stivner helt da hånden hans sniker seg bak på nakken min.
"Jeg beklager, det er det eneste jeg kan tenke på akkurat nå."
Han hvisker mens jeg kjenner legens hanskekledde hånd på munnen min.
"Dette er ikke den beste måten å håndtere frykten din på, men med tanke på at hjemsykehuset ditt sannsynligvis har forårsaket mye av angsten jeg ser, er det bedre å tvinge deg til å ta medisinen du ba om enn å ty til sprøytene."
Jeg slapper av i kjeven, lar ham plassere pillen i munnen min ved tanken på å få sprøyter.
"Du har blitt mishandlet med sprøytene, har du ikke?"
Han svarer stille på min plutselige tillatelse til å la pillen komme inn i munnen min. Jeg lukker øynene og konsentrerer meg kun om pusten min. Kampen min har resultert i at jeg ligger på siden, noe som gjør det lettere for pillen å falle under tungen min.
"Jeg skal gi dere to litt rolig tid slik at medisinen får tid til å roe deg ned. Oksygenet ditt er lavere enn jeg liker å se, så jeg skal bytte deg over til det før jeg går inn på kontoret mitt. Jeg skal ringe Beta Michael for å komme og lytte til samtalen vår. Han er et medlem av rådet som ble tildelt å være Alpha Whitemans beta. Han har brakt mye godt til flokken, og jeg tror han trenger å vite hva som skjer like mye som jeg gjør."
Jeg svarer ikke på kommentaren hans. Hvis noe, har det gjort meg enda mer nervøs for å samhandle med Beta Michael, vel vitende om at han er et medlem av rådet. Jeg er virkelig fortapt, da det eneste jeg kan tenke på er hvor dum jeg er. Pappa endret planene, og jeg burde ha visst at det var en felle. Den store finalen med at jeg lovlig forlater territoriet ved å gi ham en unnskyldning for å rive meg i stykker verre enn noen gang tidligere da jeg har vært borte i programmet.
"Ikke tenk slik."
Jamies uttalelse minner meg om den tilfeldige låsen vi har skapt med hverandre. Jeg forblir stille mens Dr. Andrew skyver oksygenkanylen under nesen min, den kjente kilingen fra den konsentrerte luften får meg til å nyse kort etter at han har festet slangen rundt ørene mine. Jeg stønner av smerten det forårsaker mine allerede brennende lunger. Jeg er overrasket over å føle hånden hans, mild men fast mot brystet mitt.
"Vær bare stille."
Jeg prøver å følge hans instruksjoner, men vibrasjonen som treffer lungene mine er for mye for meg å håndtere. Jeg lener meg inn i hånden hans, griper rundt den med min egen mens jeg går inn i en hostekule jeg ikke kan stoppe. Jeg kjemper desperat for å puste til tross for smerten i lungene som nekter å åpne seg. Jeg kan føle Dr. Moore lene seg inn mot meg i et forsøk på å holde meg stille uten å legge restriksjoner på pusten min. Jeg klynker stille mens anfallet roer seg. Jeg er utslitt og brystet mitt gjør vondt.