Kapittel 1 fredag 20. juli 2018 Pt. 1
Fredag 20. juli 2018; kl. 21:00
(Cole’s POV)
Jeg våkner plutselig med et gisp, nesten faller ut av setet mitt idet den glatte, svarte veien blir til knasende vibrasjoner fra en grusvei. Jeg blunker flere ganger, klarer å se skiltet, ‘Velkommen til White Ridge, Et Lukket Samfunn’.
“Vent,” gisper jeg plutselig i panikk. “Vi skal til Black Moon-pakken.”
“Ta det med ro, Cole. Alt er i orden.” Jamies stemme er rolig, men bestemt mens han prøver å bryte gjennom min økende panikk.
“Nei, det er ikke i orden. Vi skal ikke være her.” Jeg prøver å overbevise ham.
“Nei, Cole. Delta Ashman forklarte at rådet endret ordningene. Medlemmer av vår pakke er her, så faren din ba dem hente oss, og rådet var enig.”
“Det betyr at han ikke kommer til å hente oss før resten blir sendt hjem. Han vil ikke hente bare to ulver.”
Jeg begynner virkelig å få panikk ettersom Ativan har slitt av, og jeg fullt ut innser hva som skjer.
“Dette ble diskutert før du forlot Crimson Dawn. De eneste detaljene jeg fikk var å transportere deg til vår pakke.”
Deltaen i forsetet på varebilen kommenterer. Jeg stilner mine kommentarer mens min uro over situasjonen vokser. Jeg husker samtalen mellom alfaen og denne deltaen fra en annen pakke enn det som var planlagt, og jeg sliter med å plassere min plutselige uro over situasjonen.
Mens jeg var komfortabel med ordningene på Alpha Blacks territorium, nå som jeg er her, skriker instinktene mine at alt er galt med denne overføringen. Delta Ashman stopper sakte foran et stort leilighetskompleks bestående av tre bygninger, hver fire etasjer høy, men mangelen på utendørs belysning og nattens mørke svelger alle detaljer av territoriet. Deltaen går raskt ut av varebilen, åpner bakdøren før han går bort til passasjerdørene. Han slenger dem opp i en aggressiv visning mye hardere enn det han hadde vist på Alpha Blacks territorium, noe som gjør meg enda mer urolig. Jamie legger armene rundt meg idet den klassiske hvesingen av et astmaanfall starter, og jeg vet at jeg kommer til å få en dårlig tur med det som er panikkindusert.
“Jeg stoler på at turen hit var hendelsesløs?”
En annen stemme snakker rett utenfor døren.
“Det var en liten forsinkelse med å komme i gang, men når de først var i varebilen, virket de å slå seg til ro. Med den enes reaksjon på å være her, kan det være noen vanskeligheter med å få dem ut av varebilen.”
“Hvorfor tror du det?”
Den nye stemmen har blitt grov og utålmodig.
“Kom igjen gutter, jeg har ikke hele natten.” Han roper utålmodig, noe som gjør det enda vanskeligere for meg å bevege meg.
“Jeg har aldri sett så mye ting pakket for to menn.”
Han knurrer mens han begynner å dra tingene våre ut bakfra og kaste dem på fortauet foran leilighetsbygningen.
“Kom dere ut!” Han roper mens han går forbi døren.
Jeg kan ikke holde tilbake og klynker som svar på hans økende utålmodighet.
“Kom igjen Cole, vi må ut.”
Jamie sier bestemt med et hint av nervøsitet.
“Hva skjer med dem?” Den andre stemmen snakker igjen.
“Den som har angstproblemer hevder at de ikke burde være her. Situasjonen ble forklart for dem før de gikk inn.”
“Ble de fortalt at de var siste øyeblikks tillegg til turen?”
“Nei, Alpha Whiteman, den informasjonen ble ikke gitt til meg.”
Selv om hans svar til alfaen er roligere, er det den siste biten for mitt allerede smuldrende sinn.
"Nei!" Jeg klarer ikke å holde tilbake et kvelende rop idet alt begynner å bli verre.
Jeg kjemper mot Jamies grep om meg mens tankene mine fylles med negativitet. Jeg har aldri vært utenfor territoriet lenger enn seks måneder, og det er ingen som vet hvor lenge jeg vil være borte hvis det jeg hørte fra Alpha Whiteman er riktig.
"La meg håndtere dette, alfa. Vi vet begge at du ikke takler helseproblemer lett."
En mye vennligere stemme bryter gjennom den massive tåken jeg har gått inn i.
"Du har rett i det. Jeg går til sengs for natten. Jeg ringer Alpha Redmen i morgen for å få klarhet i situasjonen."
"De virker nære. Har vi noen to-roms leiligheter igjen?"
"Ja, Beta Greene, 12B i første etasje er ledig."
En kvinnestemme blir tydelig.
"Begynn å ta tingene deres til leiligheten. Det høres ut som en av dem har et astmaanfall. Når jeg får dem ut av varebilen, trenger jeg at du viser den som har det bra til rommet mens jeg får den andre sjekket av legen."
"Ja, sir." Hun snakker idet jeg hører et sett med fottrinn nærme seg døren.
Jeg er sjokkert, men beveger meg ikke fra Jamies grep idet jeg føler noen klatre inn i varebilen, sette seg i setet bak oss.
"De to av dere virker ganske nære, men dere er litt unge til å være på deres andre sjanse."
"Vi er ikke skjebnebestemte partnere, sir." Jamie begynner å forklare stille. "Jeg er hans skjebnebestemte beta."
"Det forklarer mye mer enn min antakelse. Jeg trenger at dere to går ut av varebilen, og jeg trenger at den unge alfaen her følger meg til klinikken. Vi må få dette astmaanfall under kontroll før vi møter rådet. Dette nivået av frykt over å være på feil sted er ikke normalt."
"Nei!" Jeg kveler på ropet mitt idet lungene mine trekker seg enda mer sammen. "Nei... råd... tester... smertefulle... bare... trenger... neb... neb..."
Jeg puster tungt mens jeg spiralerer, det er noe med å være her som bare ikke er riktig.
"Ta det rolig, Alpha Redmen, jeg sliter med å forstå deg."
"Han frykter at rådet blir involvert. De gjør bare ting verre når han kommer hjem. Alt han vil ha er en forstøverbehandling og å returnere til Crimson Dawn. Han er redd for at faren hans har løyet til Alpha Whiteman som en måte å forlate oss her til resten av pakken blir sendt hjem."
"Jeg er lei for å høre at du ikke har hatt den opplevelsen med rådet som du burde. Jeg kan ære din forespørsel om ikke å involvere dem og definitivt få deg til klinikken for en forstøverbehandling, men å returnere deg til Crimson Dawn kan være vanskelig å gjøre. Hva heter du, beta?"
"Jeg heter Jamison Williams, men alle kaller meg Jamie."
"Ok Beta Jamie, kan du hjelpe med å få din alfa-venn ut av varebilen?"
"Blir alle kalt ved sin rang? Cole hater virkelig å være en alfa." Jamie sier trist.
"Ja. Alpha Whiteman er en veldig formell alfa og forventer det samme fra alle andre. De eneste valgene besøkende har er å bli kalt ved enten fornavn eller etternavn. Det er viktig å komme i gang før Delta Ashman får et aneurisme. Nå som han er ferdig med å laste ut varebilen, vil han se etter å flytte den til garasjen."
"Ja, sir."
Jamie bekrefter kommandoen mens alt jeg kan gjøre er å nikke før jeg legger all min innsats i å slippe Jamie. Det tar alt jeg har å bevege kroppen min over setet, mot døren. Jeg faller bakover i døren på varebilen, sittende på gulvet mens jeg piper tungt.