Kapittel tre
Aspen
"Åh, eh... Jeg bare..." sier jeg og peker nedover veien, ikke helt sikker på hva jeg skal si.
Han ler og åpner døren til lastebilen sin, stiger ut. Og faen, jeg trodde han var kjekk da jeg så ham på banen, men på nært hold hvor jeg tydelig kan se den mørkeblå stjerneformen rundt irisene hans, få et førstehånds blikk på de leppene, og lukte parfymen hans, herregud.
Han smiler ned til meg, den store rammen hans rager over mine fem fot og en tomme.
"Jeg er Boston, og det der er broren min Lincoln," sier han og peker på det som nå viser seg å være den andre Jones-gutten, selv om jeg fortsatt ikke vet hvilken av dem som tydeligvis la merke til meg på kampen.
"Vi skal på fest. Vil du være med?"
Ja!
Men så kjenner jeg ikke disse guttene i det hele tatt. For alt jeg vet kan de planlegge å utnytte meg eller noe.
Han må ha merket uroen min, for han sier, "Eller, vi kan kjøre deg hjem. Men du burde ikke gå alene her ute om natten."
"Hvorfor? Er det farlig her eller noe?" finner jeg meg selv spørre i stedet for å svare på spørsmålet hans.
"Jeg gjetter at du er ny i området?" Ved mitt nikk fortsetter han, "jeg trodde ikke jeg hadde sett deg her før. Og for å svare på spørsmålet ditt, nei. Det er vanligvis ganske rolig her, men det er alltid bedre å være på den sikre siden..."
"Sant," mumler jeg og biter meg i underleppen.
"Så, vil du være med på festen med oss eller ha skyss hjem?" spør han igjen, og bøyer hodet for å se meg i øynene når jeg tar blikket bort fra ham.
Jeg ville gå på festen, og nå står hele grunnen til at jeg var interessert i festen rett foran meg.
"Jeg kan feste," sier jeg og smiler når jeg hører broren hans si ja inne i lastebilens førerhus.
Når jeg går forbi ham, holder han førersiden døren åpen for meg mens jeg prøver å finne ut den beste måten å klatre opp i lastebilen hans. Den er hevet høyere enn en gjennomsnittlig lastebil, og det gjør det vanskelig når du allerede er vertikalt utfordret. Hender griper rundt midjen min, og jeg holder pusten når han løfter meg inn i lastebilen.
"Takk," sier jeg til ham og skyver meg over til jeg sitter mellom Boston og Lincoln. Boston lukker førersiden døren og kjører videre nedover veien, i samme retning som jeg hadde tenkt å gå hjem.
"Jeg er Aspen, forresten," sier jeg inn i stillheten i lastebilen, og innser at jeg ikke hadde gitt navnet mitt.
"Så, Aspen, hvordan likte du kampen?" spør Lincoln fra siden av meg, med et lurt smil på ansiktet.
"Den var flott. Jeg har ikke vært på en fotballkamp på så lenge. Og dere var fantastiske!" sier jeg og ser mellom brødrene mens Boston svinger ned den samme veien som jeg nå bor på. "Selv om, jeg er ikke sikker på hvem som er wide receiver og hvem som er quarterback?" spør jeg og ser fra Lincoln tilbake til Boston når han stopper ved fortauskanten.
Når jeg ser meg rundt, finner jeg ut at vi er nær nok til at jeg kan se huset mitt herfra. Noe som sannsynligvis er en god ting for når jeg trenger å gå hjem i kveld. Jeg slipper å prøve å gi fulle veibeskrivelser til en Uber, eller noen andre for den saks skyld.
"Jeg er QB," sier Lincoln, og nikker deretter til Boston, "Bos er wide receiver." Ok, så det er Boston som la merke til meg.
Interessant.
Guttene åpner begge dørene og hopper ut av lastebilen. Boston snur seg og tilbyr å hjelpe meg ned, og jeg tar gladelig imot så jeg ikke faller på ansiktet. Når jeg glir av setet, griper hendene hans rundt midjen min og kroppen min glir nedover fronten hans. Bostons øyne mørkner ved kontakten mens han stirrer ned på meg, uten å fjerne hendene fra midjen min.
Øynene hans hopper fra mine, ned til munnen min, og tilbake opp til øynene mine, mens han slikker leppene sine. Berøringen av tommelen hans mot kinnet mitt rykker meg ut av hva enn som foregikk da han børster en hårstrå bort fra ansiktet mitt, "takk," mumler jeg.
"La oss få deg en drink. Jeg henter en flaske til deg når vi kommer inn, bare ikke ta noe fra noen, ok?" Eh, burde jeg være bekymret? Han biter seg i leppen og ler, "det er bare alltid bedre å være på den sikre siden."
"Det er andre gang du sier, og jeg siterer 'det er bedre å være på den sikre siden', burde jeg være bekymret for noe?" spør jeg, og ser frem og tilbake fra Boston til Lincoln.
Boston ser over på Lincoln et øyeblikk før han vender oppmerksomheten mot meg, "det har vært tilfeller hvor jenters drikke har blitt dopet, noe som har resultert i at de har blitt utnyttet." Han ser nesten bekymret ut, men jeg kjenner ham ikke godt nok til å vite om det faktisk er et bekymret blikk eller ikke.
"Åh," sier jeg, uten å vite helt hvordan jeg skal svare på det. I stedet ser jeg litt nedover veien, og lurer på om jeg bare burde gå hjem likevel.
"Det vil gå bra. Bare, ikke ta noe fra noen andre enn meg. Og jeg vil bringe drikken din til deg og åpne den foran deg, så du vet at den ikke har blitt tuklet med." Han må ha merket min plutselige uro ved avsløringen hans.
Når han glir hånden sin inn i min, fletter fingrene våre sammen og blunker ned til meg, forsvinner uroen ut av vinduet, erstattet av sommerfugler mens han ser på meg. Hans bekymring for en fullstendig fremmed er både tydelig og merkelig rørende.
Jeg følger ham inn på festen, jubel og rop høres så snart Boston går gjennom døren. Han gjør den rare håndtrykk-klapp-tingen med noen av guttene, andre gir han en en-armet bro-klem, komplett med en klapp på ryggen, mens han aldri slipper hånden min.
I stedet får jeg et og annet klem, som får meg til å se opp på ham, "Går det bra?" spør han, og lener seg ned for å hviske i øret mitt så jeg kan høre ham.
Ved mitt nikk, trekker han oss gjennom mengden på jakt etter noe å drikke.
Boston og jeg er ute på det improviserte dansegulvet, øl i hånden hevet over hodene våre mens jeg gnir meg mot hoftene hans og han trekker meg nærmere, trekker håret mitt over skulderen min, begynner han å kysse nakken min og forårsaker en verk mellom lårene mine.
Jeg har en fin buzz på gang, men jeg trenger ikke noe mer enn det. Jeg har det gøy med Boston, og jeg vil faktisk huske å ha det gøy med ham når jeg våkner om morgenen.
Når jeg snur meg i armene hans, ruller jeg hoftene, danser til rytmen av musikken. Boston trekker meg nærmere, et av bena hans går mellom begge mine til jeg nesten rir på låret hans. Tar en annen slurk av ølen min for å fukte den tørre munnen min, legger jeg den frie hånden min rundt midjen hans rett over rumpa, støtter meg mot ham mens vi danser.
Noen går forbi oss, og han gir dem begge ølflaskene våre, så glir begge hendene hans inn i baklommene mine og senker hodet til jeg kan lukte blandingen av mint og øl på pusten hans.
Jeg stirrer inn i øynene hans og ruller hoftene mot ham til rytmen av musikken. Boston plasserer et kyss mot kjeven min, sakte beveger han seg over til leppene mine og de er like myke som jeg trodde de ville være.
Vi blir ute på dansegulvet, danser, gnir oss mot hverandre, og kysser til jeg er så tent at han sannsynligvis kan føle våtheten min på låret hans gjennom jeansene.
Hendene hans har vært overalt på meg hele natten, strøk opp og ned armene, sidene og ryggen min, berøringen hans tenner meg som en levende ledning. Begge hendene hans kopper baksiden av hodet mitt, fingrene hans vikler seg inn i håret mitt mens kysset blir dypere og han trekker meg bort fra dansegulvet.
Når han trekker seg bort og bryter kysset, lener Boston pannen sin mot min. Ilden i øynene hans forteller meg at han er like tent som jeg er. Som om følelsen av den harde kuken hans mellom oss ikke var nok av en indikasjon.
Han ser inn i øynene mine som om han spør om jeg vil ta dette et annet sted, og ved mitt nesten umerkelige hode-nikk, glir han hånden sin inn i min, fletter fingrene våre sammen, og leder meg opp trappen og inn i et tomt soverom.
Når døren er lukket bak meg, er ryggen min mot den og Bostons munn er på min igjen, fortærer meg mens hendene hans vandrer over kroppen min. "Er du sikker?" spør han, bryter kysset og hviler pannene våre sammen, ser inn i øynene mine, "Du har drukket, og jeg vil ikke..."