Kapittel 1
Lexie
Ved første øyekast ville du tro at jeg bare er en gjennomsnittlig nitten år gammel jente. Det er ingenting ved meg som skiller seg ut hvis du ikke ser nøye etter. Jeg jobber på en familiedrevet kafé i Gwinn, Michigan. Jeg går på universitetet her for å studere zoologi. Jeg bor alene i et lite to-etasjes hus i utkanten av byen. Se, enkelt og greit, og inntil nylig ville jeg ha vært helt enig med deg. Mitt navn er Alexandria, Lexie for kort. Og dette er historien om hvordan livet mitt forvandles til en magisk fortelling du bare ser i filmer eller bøker.
Det startet på den første dagen av snøsesongen, og bakken var allerede dekket av en fot med fluffy hvitt stoff og det kom jevnt ned. "Så dette er lett snøvær," sier jeg til meg selv og rister på hodet. Jeg trekker kåpen tettere rundt meg og setter meg inn i min midnattblå nittiniåtte Chevy Silverado. Ikke le, pappa kjøpte den billig til meg da jeg fikk førerkortet. Vi fikset den sammen for å få den til å gå som en drøm. Jeg kaster ryggsekken i passasjersetet og starter lastebilen, håper den vil varme seg opp raskt.
Arbeidsuniformen min var ikke designet for varme. Det er en rød- og hvitstripet kjole som går til knærne. Den svinger ut ved midjen og viser frem hoftene og rumpa. En topp som dessverre viser for mye kløft etter min smak. Legg til røde strømpebukser og hvite sko, og antrekket er komplett. Legg til utseendet mitt skarlagenrøde hår trukket opp i en hestehale og et hvitt skjerf. Ærlig talt, jeg ser ut som en fem fot syv tommer høy sukkertøystang og en femtitalls servitør blandet sammen. Ja, jeg er høy, men jeg har en overflod av kurver som uniformen min ikke gjør noe for å skjule. Jeg har en timeglassfigur som jeg er veldig stolt av, men antrekket viser litt for mye av det.
Jeg tror sjefen min har en greie for femtitallet fordi kaféen er på samme måte, men hei, det er en jobb. En jobb som betaler regningene og passer med timeplanen min på skolen. Dessuten er folkene jeg jobber med flotte, og kundene er alltid hyggelige og gir gode tips. Jeg kjører inn på den lille parkeringsplassen tvers over gaten fra kaféen. Typisk, akkurat da jeg begynte å bli varm, må jeg ut i snøen igjen. Jeg griper ryggsekken, stikker nøklene i lommen på jakken og låser bilen. Jeg går så raskt jeg kan, uten å skli og falle på rumpa, til kaféen.
Kaféen i seg selv er et søtt lite L-formet sted. Lyserøde båser langs ytterveggene og frontvinduene. Sølvfargede to-personers bord med røde Formica-topper og sølvstoler med røde puter er plassert i midten mellom båser og disken. Disken tar opp resten av fronten av kaféen. Kjøkkenet er bak disken med et stort rektangulært vindu hvor vi mottar bestillinger. Nede i gangen er det toaletter, garderobe og kontoret. Gulvet får alt til å skille seg ut med svarte og hvite rutete fliser. Det har en femtitalls følelse når du ser de vintage platene og gamle plakatene som henger på veggene.
"Hei, jenta mi," hilser Patsy meg med et varmt smil fra der hun står bak disken. Patsy er en søt dame i midten av sekstiårene, tror jeg, ikke at jeg noen gang ville spurt. Hun er en liten kvinne på omtrent fem fot tre tommer med lysebrunt hår som hun alltid holder i en stram knute. En av de beste tingene med Patsy er at uansett hvilken tid på dagen det er, er hun alltid i godt humør. Jeg liker virkelig å jobbe med henne. "Hvordan liker du den første snøen?" spør Patsy.
Jeg rister snøen fra håret og jakken og svarer: "Jeg vet ikke om jeg noen gang vil venne meg til det. Jeg fryser. Jeg har aldri vært i snø før. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Jeg er fra Florida for pokker." Patsy bare smiler. "Ikke bekymre deg. Jeg vet at du vil klare deg fint. Bare husk hva jeg fortalte deg om å kle deg lagvis. Nå kom deg hit og hjelp meg." Jeg legger ryggsekken i bakrommet og går tilbake for å hjelpe Patsy.
"Hvor vil du at jeg skal begynne?" spør jeg mens Patsy setter på en ny kanne kaffe. "Her, ta en slurk av dette mens du gjør klar bestikket," sier hun når hun gir meg en kopp varm te med honning. "Det burde hjelpe deg å varme deg opp," fortsetter hun. Jeg setter meg helt i enden av disken og pakker skjeer, gafler og kniver sammen mens jeg nipper til teen min. Patsy hadde rett, det varmer meg opp. Hun tar saltbøssene for å fylle dem opp og setter seg ved siden av meg. Kaféen er tom, så nå er det perfekt for det Patsy kaller jentetid. Som egentlig bare er hennes måte å sjekke hvordan det går med meg. Hun har gjort det siden jeg flyttet hit.
"Hvordan går det på skolen? Liker du klassene dine?" spør hun. "Det går bra. Professorene er ok. Lekser er litt mer enn jeg forventet, så jeg må studere hver sjanse jeg får for å holde karakterene oppe," sier jeg. "Lexi, kjære, du kan ikke leve livet ditt i bøker. Jeg vet dette er viktig for deg, men hva med venner? Har du fått noen ennå? Jeg vet at du ikke har vært på noen fester eller dater." Jeg holder på å spytte ut teen jeg nettopp tok en slurk av og begynner å hoste. Jeg må få pusten igjen for å svare: "Patsy, jeg har det bra. Jeg har blitt bedt med i noen studiegrupper. Fester er ikke min greie. Og når det gjelder dater, har jeg ikke tid. Jeg er glad for å tilbringe tid med deg og bøkene mine," fortalte jeg henne.
For det meste er det sant, bortsett fra datingdelen. Jeg dater ikke. Jeg har aldri gjort det. Jeg har blitt spurt ut noen ganger gjennom årene og til og med noen ganger siden jeg flyttet hit, men jeg har alltid takket nei. Ikke misforstå meg, jeg vil date. Men av en eller annen grunn har magefølelsen min sagt at jeg ikke skal gå. Jeg må vente. På hva vet jeg ikke. Jeg har alltid stolt på instinktene mine, så jeg venter. Mamma pleide å kalle det min indre stemme, og jeg burde lytte til den. Og det har jeg alltid gjort.
"Åh, Lexi," begynner Patsy idet et eldre par kommer inn og setter seg i hennes seksjon. "Tilbake til arbeidet, men denne samtalen er ikke over," sier hun og går for å hilse på kundene sine. Når det gjelder meg, sverger jeg på at Patsy er som en hund med et bein. Så jeg vet at hun ikke vil la dette gå, selv om jeg skulle ønske hun gjorde det. En jevn strøm av kunder kommer inn og holder oss opptatt en stund. Jeg for min del er takknemlig for det. Det får skiftet til å gå raskere, og jeg kan unngå Patsys spørsmål. Jeg vet at hun mener det godt, men jeg føler ikke for å diskutere kjærlighetslivet mitt, spesielt når det er noe jeg ikke forstår selv. Det er ikke som om jeg ikke vil ha noen, men jeg holder fast ved det magefølelsen sier. Jeg føler at det vil være verdt det til slutt.
Like raskt som alle kom inn, sverger jeg på at de alle dro samtidig. Nå er det bare Patsy, meg og kokken vår igjen. Patsy og jeg rydder bordene og gjør rent. "Hjelp meg å gjøre ferdig, så kan du ta den bakerste båsen for å studere en stund," sier Patsy. Jeg er i ferd med å argumentere med henne, men før jeg får åpnet munnen fortsetter hun: "Hvis vi blir travle, kommer jeg og henter deg. Snøen kommer ned ganske kraftig, så jeg tror ikke vi får mange folk inn, om noen i det hele tatt." Jeg er enig med henne: "Ok, men jeg låser opp og du går hjem tidlig for en gangs skyld." Patsy smiler stort: "Jenta mi, du har en avtale."
Patsy hadde rett, vi forble tomme mens vi gjorde ferdig rengjøringen. Jeg tok ryggsekken min og gikk til den aller siste båsen bakerst, så jeg ville være ute av veien i tilfelle noen kunder kom inn. Jeg har bøkene mine spredt utover hele bordet med notatbøkene foran meg. Jeg var så opptatt med arbeidet mitt at jeg ikke la merke til at Patsy hadde brakt meg en ny kopp te før hun klappet meg på skulderen. "Hei, drikk opp," sier hun. "Hvordan går leksene?" spurte hun. "Ikke dårlig. Jeg tror jeg er nesten ferdig. Og det beste er at jeg tror jeg forstår det meste av det." Patsy ler: "Jeg er sikker på at du forstår mer enn du tror. Jeg vet hvor smart du er, selv om du ikke gjør det. Jeg vet at du gikk ut av videregående med utmerkelser." "Videregående var lett. Dette stoffet, ikke så mye," sier jeg. Patsy bare klemmer meg i støtte. "Jeg lar deg være i fred," og hun går tilbake til disken for å lese boken sin. Jeg misunner henne noen ganger. Jeg kan ikke huske sist jeg leste for moro skyld.