Fra Hat til Lidenskapelig Kjærlighet

Kapittel 7

Penelopes hjerte hamret, og hun kjente en klump av frykt stige i halsen.

Hun grep brystet med begge hender, krøp sammen og strakte seg desperat etter en flis ved siden av henne for å bruke som skjold.

"Hold dere unna! Ikke kom nærmere! Gå vekk fra meg!"

Mennene ignorerte henne og fortsatte å nærme seg, hver med et sleipt smil.

"Skjønnhet, du kan like godt nyte det før du dør. Ikke rør deg. Vi skal være forsiktige."

"Du er så vakker, med en flott kropp. Vi er de heldige her."

Da de kom nærmere, gravde flisen i Penelopes hånd seg smertefullt inn i håndflaten hennes.

Hele kroppen hennes skalv, og hun ønsket desperat at noen, hvem som helst, skulle komme og redde henne.

Aldri hadde hun ønsket Kelvin ved sin side mer enn i dette øyeblikket.

"Kom ikke nærmere! Hvis dere gjør det, tar jeg livet mitt her og nå!"

Penelope presset flisen mot halsen sin, kroppen skalv av frykt, og luften rundt henne var tykk av kvalmende spenning.

Audrey brast ut i latter av handlingene hennes.

"Gå videre og dø, da slipper jeg å gjøre det selv! Men Penelope, har du virkelig mot til å ta livet ditt?"

Penelopes ansikt var askegrått, øynene fyltes sakte med fortvilelse.

Hun kunne ikke dø ennå.

Foreldrene hennes ventet fortsatt på henne.

Kreftene sviktet, og flisen falt klirrende til bakken. En tåre trillet nedover kinnet hennes.

Akkurat da mennene skulle nå henne, ble døren plutselig sparket opp.

"Stopp!"

Kelvin stod i døråpningen og ropte mens han raskt nærmet seg.

Penelope så opp på ham, den spente kroppen hennes slappet øyeblikkelig av, overveldet av lettelse og hulking.

"Kelvin, du kom endelig."

Kelvin strakte ut hånden, øynene hans fylt med knapt kontrollert raseri.

Hun tilhørte ham, og hvis hun skulle dø, ville det være ved hans hånd alene.

"Kan du stå?"

Penelope ristet på hodet, så uflidd ut med tårer og svette blandet på ansiktet, håret klistret til huden.

Hun prøvde å gripe hånden hans, men beina var for svake til å bære henne.

Kelvin sukket og tok hånden hennes, dro henne opp og la frakken sin over skuldrene hennes.

Penelope følte endelig en viss trygghet.

Kroppen hennes fortsatte å skjelve av frykt, og hun grep frakken tett, hvisket, "Takk."

"Penelope, dette er hva som skjer når du trer ut av min beskyttelse."

Kelvins tone var hard, fylt med en streng advarsel.

Penelope senket hodet, en stille tåre falt.

Kelvin ville straffe henne, men han ville ikke at noen andre skulle gjøre det.

Ikke rart han ikke hadde kommet for å redde henne umiddelbart; det var hans måte å straffe henne for å ha prøvd å rømme.

Audrey trådte raskt frem.

"Kelvin, det er hennes feil. Hun våget å kaste vann på meg. Se på kjolen min! Jeg ville bare lære henne en liten lekse, og hun ble ikke engang skadet."

Audrey prøvde å finne en god unnskyldning for seg selv.

Men da hun så ned på kjolen sin, mistet hun motet.

Kjolen hennes hadde for lengst tørket.

Kelvin, irritert over Audreys forsøk på å komme nær, dyttet henne bort.

"En lekse? Audrey, har du glemt din plass?"

Audrey, ydmyket, nektet fortsatt å gi opp.

Hun trampet med foten, tårer veltet opp.

"Kelvin, hvorfor forsvarer du henne? Jeg er din forlovede! Hvorfor?"

"Hvorfor? Fordi hun er min kone. Hvis du kaller det en liten leksjon, hva med at jeg gir deg den samme leksjonen?"

Audreys ansikt ble blekt. Hvorfor? Hvorfor anerkjente Kelvin Penelope som sin kone? Penelope var ingenting sammenlignet med henne!

"Kelvin, hvordan kan du si det?"

Audrey beit seg i leppa, såret, og pekte sint på Penelope.

"Sa hun noe til deg? Jeg er fra Jones-familien, og fru Andrews sa seg enig i dette!"

"Jones-familien betyr ingenting, og det gjør heller ikke Lily!"

Kelvins kalde blikk var som en kniv, og fikk alle til å skjelve.

"Kelvin."

"Audrey, jeg burde lære deg en lekse på vegne av din far. Du er husarrestert i en måned, og når det gjelder Lily..."

Kelvin tok en pause, "Fortell henne at hun ikke får lommepenger i år."

Audreys lepper skalv, og hun så opp i vantro, "Kelvin, du kan ikke gjøre dette!"

"Å? Vil du virkelig at Jones-familien skal forsvinne herfra?"

Audreys hånd falt, hun motsto ikke lenger, men øynene hennes var fylt med hat da hun stirret på Penelope, som om hun var årsaken til alt dette.

Kelvin dro Penelope ut. Han brydde seg ikke om han skadet henne i prosessen.

Når de var i bilen, kastet Kelvin et teppe på henne. Varmen i bilen roet henne sakte. Penelopes angst begynte å avta.

Hun så ned på blodet i håndflaten og rakte frakken tilbake til ham.

"Unnskyld, jeg fikk frakken din skitten."

"Unnskylder du nå? Er det ikke litt sent?"

Penelope svarte ikke, men hun visste i hjertet sitt. Hvis det ikke var for Kelvin, ville hun ikke vært i en slik elendig tilstand. Hun ville ikke vært et mål.

Atmosfæren i bilen ble kald igjen. Kelvin var misfornøyd med hennes reaksjon. Han grep håndleddet hennes, presset på såret.

"Penelope, husk, bare jeg kan plage deg."

Penelopes ansikt ble blekt av smerten, svetten perlet seg på pannen hennes. Hun hadde fått nok av dette livet. Hun kunne ikke kontrollere følelsene sine lenger og så opp, sammenbitt.

"Du er for mye. Er ikke alt dette på grunn av deg? Hvorfor må jeg lide?"

"Hvorfor?" Kelvin lo kaldt, trakk henne nærmere ved håndleddet. Det var ingen kjærlighet i øynene deres, bare endeløs kulde.

"Fordi du skylder meg, Penelope. Din Cooper-familie skylder meg!"

Penelope visste at uansett hvor mye hun forklarte, ville det ikke spille noen rolle. Kelvin trodde bare på det han ville tro. Han ønsket ikke å finne sannheten; han ville bare ha hevn.

Penelopes øyne ble røde, hendene knyttet seg til never. Hun ønsket plutselig å slippe ut all sin oppdemmede frustrasjon og smerte.

I en plutselig bevegelse bet Penelope hardt i Kelvins arm, tennene hennes sank inn i kjøttet hans. Kelvin viste ingen følelser, bare rynket pannen litt først, lot Penelope ventilere.

Når hun var ferdig, så Kelvin på bittmerket på armen sin og ristet på hånden, stemmen hans kald, "Er du ferdig?"

Penelope møtte blikket hans, endelig tilbake til virkeligheten, kroppen hennes skalv. Nå var hun virkelig redd, krympet seg sammen og senket hodet i stillhet.

"Vil du dø?" Kelvins smil var som en slange, hånden hans strakte seg ut. Hånden hans omsluttet Penelopes hals, strøk forsiktig. Halsen hennes var så skjør at et lite klem lett kunne knuse den.