Fra Hat til Lidenskapelig Kjærlighet

Kapittel 7

Siden hun ba Lily om unnskyldning, har hun ikke glemt den gangen Kelvin fikk henne til å slå seg selv.

Det var åpenbart at Kelvin ikke tålte Lily.

"Prøver du å være så høy og mektig med meg?" fnyste Lily. "Tror du at du er noe spesielt?"

Audrey hoppet inn, "Ja, du kan ikke bare kalle Kelvin mannen din!"

Penelopes ansikt ble iskaldt. "Jeg sier det igjen, jeg vil dra. Hvis dere ikke flytter dere, ringer jeg politiet."

Tilbake på mentalsykehuset måtte hun opptre tøff for at ingen skulle plage henne.

Og nå, den samme taktikken fungerte på Lily og Audrey!

Penelope gikk ut uten å se seg tilbake.

Men akkurat da hun kom til gaten, tok Lily og Audrey henne igjen, grep armene hennes og dro henne til bilen.

"Slipp meg!" ropte hun til forbipasserende, "Hjelp! Hjelp meg!"

Lily lo, "Dette er svigerdatteren min, hun har bare en krangel med sønnen min. Jeg tar henne med hjem."

Når de så dette, grep ikke forbipasserende inn.

Penelope klarte ikke å kjempe mot begge og ble dyttet inn i bilen.

"Du er ganske full av deg selv," sa Lily og klemte hardt. "I dag skal jeg lære deg en lekse!"

"Hvordan våger du?" svarte Penelope. "Hvis Kelvin finner ut av dette, vil han ikke la dere slippe unna!"

Audrey smilte hånlig, "Ville Kelvin virkelig gå imot Jones-familien for en renholder som deg?"

Lily nikket. "Akkurat!"

Bilen kjørte av gårde.

I Davis Groups konferanserom, etter møtet, sjekket Kelvin klokken.

"Mr. Davis, lunsjen er klar," sa Ryan.

Kelvin nikket, men husket plutselig noe, "Hvor er hun?"

"Jeg kontakter fru Davis nå," svarte Ryan.

Ryan var kjent for å være snill på kontoret, og siden Penelope teknisk sett var sjefens kone, med mindre Kelvin personlig ga henne oppgaver, ville han ikke plage henne og la henne være i fred.

Kelvin vinket ham bort. "Ikke nødvendig."

Hvorfor lette han etter henne? Det ville virke som om han savnet henne!

Selv om han gjorde det, var det bare for å plage henne!

"Ja, Mr. Davis," sa Ryan, men han gikk likevel for å finne Penelope.

Tross alt, hvis Kelvin ble sint, ville hele selskapet være på kanten.

Ryan lette overalt, men kunne ikke finne henne. Ved å sjekke overvåkningen så han at Penelope hadde forlatt selskapet for tre timer siden.

Han gikk for å rapportere, "Mr. Davis, fru Davis, hun..."

Kelvin spurte, "Hva er galt?"

Ryan fortsatte, "Hun er savnet."

Savnet igjen?

Kelvin fortsatte rolig å spise lunsjen sin. "Hun ville ikke våge å rømme."

Med mindre hun virkelig ikke ville ha beina sine og ønsket foreldrene sine døde.

Ryan la til, "Men fru Davis har vært ute av kontakt i tre timer."

Kelvin stoppet med bestikket i hånden.

Hvilket spill spilte hun nå?

Å finne Penelope var enkelt for Kelvin.

Snart fikk han en e-post med et bilde av Penelope som ble holdt av Lily og Audrey.

Et svakt smil krøp frem på leppene hans.

Bra, noen ba om trøbbel!

Kelvin tok rolig en slurk vann. "Gjør klar bilen."

Ryan nikket. "Ja, Mr. Davis."

I forstedene hadde Jones-familien en feriebolig.

Da bildøren åpnet seg, tumlet Penelope ut, med hendene bundet bak ryggen.

Audrey så på henne med et selvsikkert smil. "Så, skal jeg begynne med venstre kinn eller høyre?"

Penelope så på den slanke, skarpe kniven. "Audrey, du har Jones-familien i ryggen, og du vet at Kelvin ikke bryr seg om meg. Men har du tenkt på at jeg tilhører Kelvin? Han hater at tingene hans blir ødelagt!"

Kelvins besittelsestrang var legendarisk i LA.

Det han hatet, ville han ødelegge selv!

Det han likte, var selv et blikk fra noen andre en forbrytelse!

Audrey nølte.

"Ikke la henne skremme deg," oppmuntret Lily. "Når ansiktet hennes er ødelagt, vil ikke Kelvin ha henne lenger. Han vil kvitte seg med henne, og da får du sjansen din!"

Audrey nikket. "Riktig. Bare jeg kan gifte meg med Kelvin. Jeg vil ikke la noen annen kvinne komme i veien!"

Penelope brast plutselig ut i latter.

Audrey snappet, "Hva ler du av?"

"Ler av hvor dum du er!" svarte Penelope. "Du blir brukt av Lily. Du gjør alt det skitne arbeidet mens hun holder seg unna!"

Lily bannet, "Hold kjeft!"

Penelope svarte, "Hva, traff jeg en nerve?"

Penelopes eneste sjanse til å redde seg selv var å skape trøbbel mellom dem og kjøpe seg litt tid.

Kelvins kontroll over henne var ekstrem. Innen nå burde han ha merket at hun var borte!

Hun måtte bare holde ut til han kom!

"Ja, Lily, vi er begge i dette," sa Audrey. "Du kan ikke bare stå og se på."

Lily insisterte, "Audrey, jeg er allerede gammel."

Penelope avbrøt umiddelbart, "Ser du, Lily vil ikke få skitne hender!"

Mens hun snakket, prøvde hun i hemmelighet å frigjøre seg fra tauene.

Audrey syntes Penelope hadde et poeng. Hun rakte kniven til Lily. "Du kutter venstre side, jeg kutter høyre."

"Greit," sa Lily. "Du begynner, jeg holder henne nede så hun ikke beveger seg!"

Audrey nikket. "Ok."

De to kom raskt til enighet.

Penelopes håndledd var røde fra tauene, men de viste ingen tegn til å løsne.

Lily kom bort og holdt hodet hennes. "Hold deg stille, så lider du mindre. Audrey, skynd deg!"

"Ansiktet ditt er virkelig vakkert, ikke rart det forførte Kelvin. Men det vil snart bli ødelagt!" hånte Audrey mens hun nærmet seg.

Kniven kom nærmere og nærmere, til slutt berørte den Penelopes kinn, kald og isende.

Audrey hånte, "Med bare litt kraft, vil skjønnheten din være borte."

Penelope svelget nervøst. "Er du virkelig ikke redd for Kelvin?"

"Med Jones-familien i ryggen, vil han ikke straffe meg," sa Audrey idet hun skulle til å kutte.

I det kritiske øyeblikket kom en kjent dyp og autoritativ mannsstemme fra avstand, "Stopp!"