Kapittel 2 Alex DeMarco
ROMANY
Hva faen? Er det ingen som skal svare?
Ping
Ruby-
Bare kom inn, bitch. Det er ulåst.
Å. Faen. Greit.
Jeg løftet hånden mot det skinnende gullhåndtaket og vred om. I det øyeblikket jeg trådte over dørterskelen, svingte døren igjen med en automatisk eleganse og et bestemt klikk. Mørket i den åpne gangen og det gulv-til-tak makabre marmor virket som det slukte hvert eneste lysglimt i rommet. Jeg ble stående i fullstendig mørke.
"Hallo?" ropte jeg. Jeg kunne ikke se en eneste ting. Ingenting.
"Ro!" Rubys stemme hørtes til venstre for meg, ned en kort, ensom gang. Jeg snudde meg instinktivt i den retningen, tok et lite skritt og utløste sensorbelysningen langs gulvet.
Endelig, takk og lov.
Endelig kunne jeg se at det bekmørke foran meg faktisk var en lang marmorlobby som førte til et annet rom på den andre siden av veggen.
Jeg trampet i retning av Rubys stemme og rundet hjørnet for å finne henne liggende på en stor halvmånesofa. Svart, akkurat som resten av dette stedet. Hun var ikke alene.
Den mest fantastiske mannen jeg noen gang hadde hatt gleden av å se, satt henslengt i et annet hjørne av rommet. Hans tungt muskuløse kropp var delvis skjult bak et tungt mahognyskrivebord. Han hadde et uttrykk som tilhørte noen som aldri blir holdt ventende. Fyldige lepper i en halvveis grimase, han løftet haken i min retning. Hans glitrende grønne øyne blusset opp mens de vurderte meg. Deres smaragdgrønne dybde falt over kroppen min i en langsom betraktning, og hans skarpt meislede kjeve strammet seg i det jeg bare kunne anta var misbilligelse. Han var mye yngre enn jeg hadde forestilt meg. Spesielt for en såkalt mafiaboss.
Den myke buen på hans nøye manikyrerte bryn virket å vri seg oppover i underholdning da han flyttet blikket mot min vakre kusine. Som om han sa, er det henne? Er det hun jeg har ventet på?
Jeg stirret olmt på ham og vendte oppmerksomheten mot Ruby i stedet.
"Hei, kusine," sa Ruby. "Lenge siden sist."
"Hei," kvelte jeg frem, og la merke til at DeMarcos blikk smalnet ved lyden av stemmen min.
Rubys lyse turkise øyne var innrammet av sølv og kull eyeliner, og til tross for at jeg ikke hadde sett henne på et år, så hun nøyaktig lik ut. Vakker og dødelig. Hennes korte, knallrøde hår rammet inn hennes tilsynelatende dukkelignende ansikt, glitrende med hver lille bevegelse av hodet, noe som fikk henne til å se ut som en modell. Eller... en mafiaprinsesse.
Ruby hoppet opp fra sofaen for å gi meg en stram velkomstklem og ledet meg videre inn i rommet til vi stoppet foran DeMarcos skrivebord.
"Jeg har v-vært her i en time," sa jeg mykt, stammende mens angsten min kom ridende inn på en firehestekjerre. Jeg har aldri vært så nær noe mafiagreier i hele mitt liv. Med mindre du teller Ruby, noe jeg ikke gjør.
"Jeg vet," tsket Ruby, og rev blikket bort fra mitt for å stirre på arbeidsgiveren sin. "Noen trengte litt mer overbevisning."
Jeg svelget tungt, flau over situasjonen som fikk meg til å rødme. Overbevisning? Virkelig? Jeg er ikke en forbanna tigger! Jeg stirret olmt på noen det var snakk om, og ignorerte snevet av et smil som lekte på leppene hans mens han fortsatte å skule på meg.
Jeg vendte meg tilbake til kusinen min. "Å, vel... Jeg har allerede sagt at jeg ikke er komfortabel med å bli danser."
"Danser?" DeMarco fnyste, og fanget oppmerksomheten min da han reiste seg fra skrivebordet for å stå. Herregud, han er høy. Lett seks fot. "Avslutt dette, Ruby, jeg må komme meg av gårde."
Pusten min stoppet opp. Stemmen hans var så glatt og rik at den brant i ørene mine. Jeg følte dem bli rosa mens jeg sto fastfrosset og stirret på musklene som beveget seg under den dyre Armani-dressen hans. Kurvene på bicepsene hans så ut til å kjempe mot ermene da han krysset armene over brystet og stirret ned på meg.
"Riktig," sa Ruby enig, og snudde seg mot meg igjen. Hennes elektriske blå blikk glitret av rampestreker. "Du blir ikke ansatt som danser, Ro. Jeg har skaffet deg en jobb som hushjelp i stedet."
"Hushjelp?!" pep jeg, ute av stand til å skjule lettelsen. "Takk Gud! Perfekt! Det vil løse så mange problemer for meg! Jeg visste at jeg kunne stole på deg! Jeg visste at du ikke ville svikte meg! Du vet hvor redd jeg er for disse stedene. Du vet hvordan jeg liker livet mitt stille og udramatisk. Hvordan klarte du det? Hvem skal jeg jobbe for? Hvor skal jeg skrive under?" Jeg smilte.
Jeg burde ha lagt merke til hvordan leppene hennes strammet seg og bekymringen som dukket opp i pannen hennes mens jeg snakket. Burde ha hørt på advarselklokkene som ringte i hodet mitt da hun lukket øynene skyldbetynget, men det gjorde jeg ikke. Jeg var for begeistret over at jeg ikke måtte kle meg naken for penger. For lykkelig over at jeg fikk tilbudt et sted å bo. Jeg skjønte det ikke før rommet ble så stille som en grav og DeMarco kremtet irriterende.
"Romany, la meg introdusere deg for Alexander DeMarco. Din nye arbeidsgiver. Du skal bo hos ham, som hans hushjelp. Og du drar dit med ham... akkurat nå."
Jeg bleknet. Jeg mener - jeg er sikker på at min normalt gyldne hud ble kritthvit. Magen min traff gulvet som en tonn med murstein, og jeg ble plutselig minnet om alle nyhetssakene jeg aldri hadde tatt meg tid til å faktisk se. Alle rapportene om folk som ble funnet døde og DeMarcos navn knyttet til deres død. All spekulasjonen og mistanken og glamoriseringen som fulgte med mannen som er kjent som Alexander DeMarco.
Mannen som i det øyeblikket stirret på meg med en kald beregning i øynene. Som om han utfordret meg til å nekte.
Jeg skulle aldri ha gått med på å møte opp i klubben hans, men det gjorde jeg. Og nå... alt jeg kunne tenke å si var, "Hva?"