Kapittel 1 Klubben
ROMANY
De røde og rosa lysene i klubben pulserte livlig fra hver overflate av nattklubben. De blinket og danset i takt med bassen fra den hardtslående rockeballaden som dundret gjennom de gigantiske høyttalerne. Jeg satt helt bakerst. Ved et ensomt, glemt bord og så på havet av svette ravere som vrikket seg over gulvet.
Hodet mitt var et kaos. Det hadde vært det siden den ettermiddagen da hele mitt ødelagte liv tok en omvei ut av helvete og rett inn i intet. Nå satt jeg der og ventet på min kusine Ruby. Håpet at hun på en eller annen måte kunne kaste litt solskinn over den svarte gropen som var min tilværelse.
Jeg tok et dypt pust, rakte etter min Long Island Iced Tea og løftet sugerøret til leppene. De raske pustene mine dugget det avkjølte glasset mens jeg trakk inn en munnfull av knapt smaksatt alkohol. "Faen," hostet jeg. Bartenderen her visste tydeligvis verdien av en full kunde. Han hadde ikke spart på spriten i det hele tatt.
Jeg løftet blikket mot dansegulvet igjen og skannet mengden av halvnaken gjester etter min kusine. Hun sa klokken åtte. Nå er den ni. Hvor i helvete er hun?
Jeg dro frem telefonen og sendte henne en ny melding.
Meg-
Ruby??? Hvor i helvete er du? Du sa du hadde ryggen min, men du er ingen steder å finne. Hvis du ikke er her om fem minutter, drar jeg.
Jeg stirret på telefonen, allerede i ferd med å samle sammen vesken min i trist resignasjon over at nok en gang hadde noen i livet mitt sviktet meg, da telefonen plinget med et svar.
Ruby-
Slapp av Ro. Jeg er oppe i VIP og snakker med sjefen om deg. Bare gi meg et øyeblikk.
Meg-
Snakker med sjefen din om meg????? Hvorfor?!?!?! Jeg har allerede sagt at jeg IKKE VIL JOBBE HER!
Ruby-
Hør her, bitch, jeg jobber min magi. Bare behold trusa på - eller ta den av - jeg bryr meg ikke, men slapp av noen minutter til.
"Faen ta henne!" freste jeg, og la telefonen på bordet foran meg mens jeg kastet sugerøret og svelget resten av drinken.
Jeg krysset armene over brystet og stirret ut i det fjerne. Tankene mine kretset rundt hendelsene den ettermiddagen og drittsekken som ødela livet mitt. Matthew Jenson, min ekskjæreste, eks-samboer, eks-engelsklærer. Den ynkelige drittsekken som burde vært her i stedet for meg. Han burde være den som sitter her og prøver å drukne seg i billige ti-dollars drinker. Ikke meg! Det var han som insisterte på at han var forelsket i meg og at vi skulle ha et forhold, til tross for reglene som klart forbød det. Det var hans leilighet han krevde at jeg skulle flytte inn i, for Guds skyld!
Tragisk nok er han også den som lovet å ta skylden hvis noe om oss noen gang kom ut, men hva gjorde han i stedet? Han hevdet at jeg forførte ham og deretter utpresset ham til å fortsette forholdet. Han fikk meg utvist, og det verste er at jeg gikk med på det fordi han ba meg om det. Bare for at han skulle kaste meg ut av leiligheten vår. Unnskyld, jeg mener hans leilighet. Den ynkelige drittsekken.
Men det som er verre, er at han lot meg tro at han hadde ryggen min akkurat lenge nok til å ligge med meg en siste gang før han la den stygge, egoistiske sannheten på bordet. Hvis jeg ikke var så skamfull over å være en komplett idiot, ville jeg ha kjempet imot. Jeg kunne ha fortalt min side. Men nei, Matthew sverget at han skulle ta vare på meg hvis jeg bare gikk med på hans historie. Sa at han ikke kunne forsørge meg uten jobben sin og at han ville gifte seg med meg. Dumme kjerring som jeg er, trodde jeg på ham. Jeg gikk med på det. Signerte bort livet mitt på dekanens kontor den ettermiddagen. Bare for at han skulle stikke sin lille pikk i meg igjen og deretter kaste meg ut på gata som en tolv-dollars hore. Den drittsekken pakket til og med tingene mine for meg og hadde dem gjemt i skapet vårt til han var ferdig med å få utløsning.
Jeg ville vært rasende akkurat nå hvis jeg ikke følte meg så jævla dum. Han ødela livet mitt uten så mye som en andre tanke. Jeg håper den neste jenta han utnytter har mer vett enn jeg hadde. Jeg skulle ønske jeg visste hvem hun kom til å bli, så jeg kunne advare henne. Fortelle henne at han er tre tommer unna å være en voksen mann og at tungeferdighetene hans faktisk er et bedre valg. Den er lengre enn pikken hans, uansett.
Nå er ansiktet mitt plastert på forsiden av Universitetsavisen og jeg er ute på gata som en jævla tigger. Noe som bringer meg til min kusine, som lovet å hjelpe meg.
Men fortsatt sitter jeg her og venter.
Telefonen min pinger.
Ruby-
Ta baktrappen opp til VIP. Si til den store bjørnemannen på balkongen at du er med meg, og han vil følge deg til bakrommet. Men skynd deg, for DeMarco vil dra allerede.
Meg-
DeMarco? Er du seriøs???
Ruby-
Bare kom deg hit! Skynd deg!
Alexander DeMarco var eieren av klubben og sjefen til kusinen min. Kjent over hele byen for sine lyssky forretninger. Det går til og med rykter om at han har bånd til mafiaen, og selv om kusinen min aldri har bekreftet ryktene, kjenner jeg henne godt nok til å vite at de må være sanne. Hun har jobbet for ham i ti år, fra hun var femten til nå. Men hvis du spurte meg hvordan hun tjener pengene sine, kunne jeg ikke fortalt deg det. Jeg har absolutt ingen anelse om hvilken stor ferdighet som har holdt henne ansatt hos DeMarco hele denne tiden. Jeg mener, hun er ikke en morder.
Vel, i det minste tror jeg ikke det.
Ruby er to år eldre enn meg, men jeg føler at jeg ligger århundrer bak henne. Jeg husker fortsatt dagen hun ba onkelen min dra til helvete og stakk av for å leve sitt eget liv. Hun dro den dagen, fant en måte å tjene penger på, og oppdro seg selv helt alene. Ruby er en overlever og skarp som en kniv. Hun er selvstendig og skremmende. Noen ganger lurer jeg på hvordan vi i det hele tatt kan være i slekt, for der hun sto sterkt mot motgang, bøyde jeg meg med vinden som et lite tre. Når ting ble tøffe, ble hun tøffere. Meg? Jeg antar at jeg bare er en stakkar, født til å absorbere andres synder og smerte. For det virker som om alt jeg gjør er å kollapse og gi etter.
Med et tungt sukk reiste jeg meg og gikk over plattformen mot den seks fot brede trappen og opp mot det glødende røde skiltet som sa VIPs Only. Ørene mine ble hamret av all musikken og hodet mitt begynte å verke. Lysene på dansegulvet syntes å brenne inn i øynene mine, forvrengte sansene mine og påvirket balansen min mens jeg snublet mot den muskuløse dørvakten som voktet tauet.
"For mye å drikke, lille jente?" spurte han med en mørk latter. Den fete hånden hans skjøt ut for å støtte meg da jeg snublet mot veggen på den andre siden. "Vil du at jeg skal ringe en taxi til deg?"
Jeg smilte til ham, med et lite ryst på hodet. Dette må være bjørnen Ruby snakket om. Den brede pannen og de skumle trekkene hans sto i kontrast til det vennlige smilet hans med akkurat nok glimt til å få ham til å se ut som nettopp det, en bjørn.
"Nei," svarte jeg. "Jeg er Rubys kusine. Hun sa du skulle følge meg gjennom."
Bjørnens øyne ble store, de mørke sjokoladeleppene hans trakk seg opp i et halvt smil. "Aha. Frøken Romany," klynket han. De svarte øynene hans studerte meg, øyenbrynene hans rynket seg mens han tok inn høyden min og det ustelte utseendet mitt. "Du ser ikke ut som du er i slekt med Red."
Jeg antok at han refererte til Rubys knallrøde hår. Hun har farget det den fargen siden dagen hun dro hjemmefra.
Jeg stirret på ham, krysset armene over de generøse brystene mine i irritasjon. Ikke første gang jeg har hørt den. Jeg er kort, kanskje fem fot to. Jeg har for mange kurver i en for liten pakke og Ruby er lang og slank med elegant utformede lemmer. Kroppen hennes er smidig og fast der min er tykk og myk. Jeg mener, jeg er ikke feit eller noe, men hva jeg ikke ville gitt for å ha magemusklene hennes og noen av tommene hennes. Hun har minst fem på meg.
Bjørnen la merke til mitt sinte blikk og brøt ut i et bredt smil. "Der er likheten. Dere har begge det samme sinte blikket og de rare turkise øynene."
Øyenbrynene mine skjøt opp. "Uh-huh."
Han smilte, nikket med det steinlignende hodet sitt i takt med musikken mens han hektet av fløyelstauet og gestikulerte meg mot trappen. "Gå gjennom, kjære, du trenger ikke at jeg følger deg. Ta til venstre ved avsatsen mot den eneste døren i enden av gangen. Sørg for at du går til venstre, ellers ender du opp i en helt annen verden og du kommer kanskje ikke ut igjen."
Rett, ok. "Uansett. Takk, Bjørn."
Han lo. "Ingen problem, Sukker."
Ok, først, jeg hater kallenavnet Sukker og hvis Ruby tror jeg skal bli danser her og alle skal begynne å kalle meg et eller annet jævla scenenavn, er hun gal.
Jeg gikk forbi muskelbunten og tok resten av trinnene så forsiktig som jeg kunne. Ignorerte den merkelige, drømmende musikken som kom ut av mørket på høyre side og de blinkende blå lysene som syntes å stamme og hoppe over et felt av nakne dansere. Jeg fortsatte til venstre, fokuserte på det eneste settet med doble dører i sikte.
Dype åndedrag, Romany, du kan klare dette. Du trenger en jobb! Enhver jobb! Selv en stripperjobb. De tjener sikkert ganske gode tips, ikke sant? Du har en flott kropp både oppe og nede, bare tenk på pengene. Tenk på pengene!
Faen. Jeg ville virkelig hatet det, da. Har aldri vært mye av en ekshibisjonist.
Etter å ha tatt et par beroligende åndedrag, banket jeg på de store marmordørene og ventet.
Og ventet... Og ventet... og ingenting.