Kapittel III: Mafia-ærend
"Hva mener du med at det ikke er ferdig?" Arcangelo lo og tok et drag av sigaretten sin. "Jeg ble fortalt at jeg kunne stole på at du leverte i tide. Men tydeligvis er ikke det tilfelle, er det vel?"
Han lyttet til den forgjeves unnskyldningen fra leverandøren som ba om mer tid, men han var ikke interessert i å høre på det.
"Jeg sender noen for å hente leveransen om en halvtime. Jeg bryr meg ikke om du har den eller ikke, mine menn vil være der. Hvis forsendelsen er der, er alt bra. Men hvis du står tomhendt, vil jeg ha et tomt magasin på slutten av dagen."
Med den beskjeden levert, rev han Bluetooth-enheten av øret og kastet den på bordet.
"Du vet at du burde slutte å true dem." En stemme snakket bak ham, noe som fikk ham til å fnyse.
"Ikke oppfør deg som en kone med meg, Vincent. Du vet hvordan denne verdenen fungerer."
Mannen, Vincent, stønnet og grep de skitne blonde lokkene sine, og rotet til frisyren.
"Snakk med meg!" Han ropte da Arcangelo ignorerte utbruddet, og satte seg bak skrivebordet mens den andre gikk fremover. "Er du fortsatt sint på meg for at jeg kvalte den jenta? Jeg kunne ikke være sikker på at hun ikke var en av dem! Du vet det!"
I stedet for et svar, ble nestkommanderende møtt av lyden av penn på pergament.
"Jeg er din beste venn! Si noe!" Vincent grep ham i skjortekragen, og ville riste ham, men frøs i stedet da han kjente den kalde pistolløpet presse mot midten av pannen.
"Du er min søsters ektemann, faren til min niese, og min nestkommanderende." Han sa og klikket av sikringen. "Det er på høy tid at du begynner å oppføre deg som det."
Sårhet blinket i Vincents eplegrønne øyne da han slapp sjefen sin, trakk seg tilbake og sto i oppmerksomhet. Med ryggen rett og skuldrene hevet, foldet han hendene foran seg, og stirret med et uttrykksløst ansikt.
"Er det noe du trenger av meg, sjef?" spurte han monotonisk mens Arcangelo gikk tilbake til å skrive på laptopen sin.
"Nei," svarte Arcangelo med en uhyggelig ro. "Vi drar om 10 minutter."
Med et kort nikk og et bukk med hodet, snudde han på hælene og marsjerte ut av kontoret, og smalt døren med vilje bak seg.
Arcangelo klemte neseryggen og krøllet og utkrøllet fingrene mens han prøvde å beherske temperamentet sitt. Han trengte et kjølig hode for å håndtere mennene han skulle møte.
Han grep pistolen fra skrivebordet, åpnet magasinet og ladet det før han lukket det på plass. Han stappet den i hylsteret sitt, reiste seg fra setet og tok med seg alt han trengte før han satte Bluetooth-enheten i øret igjen.
"Ricardo." Han snakket inn i enheten da kontordørene svingte opp. "Fortell meg at du har noe."
"Jobber med det, sjef," svarte Ricardo. "Vi har snevret inn området til en radius på 10 mil, nå prøver vi å finne den nøyaktige plasseringen."
"Hvor lang tid vil det ta?"
"To timer? Kanskje tre?"
"Gjør det raskt. Det har gått tre måneder, og jeg har klødd etter å drepe."
"Ja, sjef."
Med det sagt, trykket Arcangelo på knappen på enheten og gikk ut på verandaen. Han tok på seg de svarte aviator-solbrillene og satte seg inn i Porschen før han kjørte av gårde med to Range Rovers som fulgte etter. Det tok ham 10 minutter å komme til havnen hvor han kunne se menn løpe rundt i panikk.
Han parkerte bilen, tente en sigarett og steg ut.
Bak ham sto fire bevæpnede menn, alle tre skritt bak ham og lot ham håndtere situasjonen.
Arcangelo håndterte aldri forsendelser selv, fordi han ikke skulle bli sett eller gjenkjent, han var bare et rykte. Men når feil skjer igjen og igjen, har han ikke noe annet valg enn å gripe inn, som nå.
Han likte alltid å late som om han var en av sine undersåtter og oppføre seg som om han hadde sendt seg selv. Ingen kom til å gjenkjenne ham, så han kunne være hvem han ville.
Han sto foran de mange kassene med menn som patruljerte området med hagler. Arcangelo måtte holde tilbake en latter over hvor gammeldagse våpnene deres var.
Hagler, virkelig?
Han ventet stille med hånden i bukselommen, røykte rolig og forventet å se mannen som hadde ansvaret. Og innen få sekunder kom en mann i revne dongeribukser og en svart t-skjorte under en skinnjakke hastende mot ham. Øynene hans var store og utvidede, pusten tung som om han hadde løpt et maraton, svetten perlet seg på pannen og han var nervøs.
"God dag!" ropte han altfor høyt mens Arcangelo stirret ned på ham bak de mørke brillene. "Jeg er mannen med ansvaret her! Og du er?"
"Det spiller ingen rolle hvem jeg er." svarte han profesjonelt, og blåste ut en røyksky. "Alt som betyr noe er at vi er her for sjefens forsendelse."
"Ja, ja. Cannabis og opium."
Arcangelo hevet et øyenbryn mot ham mens han tok et nytt drag av sigaretten, og så mannen fikle under blikket hans.
"Nei. Heroin og kokain."
"Hva? Å! Riktig! Riktig!" Mannen rantet. "Jeg beklager, det er bare så mange forsendelser som passerer her at jeg blander innholdet av og til. Opiumet er til en eller annen hotshot forretningsmann som-"
"-Hold kjeft."
"Selvfølgelig."
"Forsendelsen?"
"Rett denne veien, herren." Han ledet veien gjennom lageret, og kastet et blikk på de fire mennene som gikk bak Arcangelo. "Er disse mennene virkelig nødvendige?"
"Er dine menn nødvendige?"
"Vel...på en måte."
"Vel, disse er det. Slutt på diskusjonen."
"Riktig, ok." Han svelget tungt mens han ledet veien til forsendelsen.
De kom til åpningen til kaiene hvor det sto fire store trekasser i døråpningen. To av dem hadde navnet 'Peru' trykt på seg, mens de andre to hadde 'Afghanistan' skrevet i svart.
"Åpne dem," instruerte Arcangelo mens mannen spente seg.
"Hva?"
"Jeg sa åpne dem."
"M-men.."
"Trenger mine menn å gjøre det?"
"N-nei." Han ristet på hodet og svelget tungt. "Hent brekkjernet."
Etter et minutt kom fyren tilbake med to brekkjern, og en av dem åpnet hver sin kasse. De fjernet det trelokkene og trakk seg tilbake, og gestikulerte mot kassene mens Arcangelo gikk frem og kikket ned på innholdet. Han så at begge inneholdt klare poser med hvitt pulver, heroin og kokain skrevet i rødt.
Han var nesten fornøyd med den riktige leveransen og var i ferd med å be mennene laste kassene inn i bilen da han la merke til noe rart med dem. Han lente seg tilbake og så ned på navnet som var skrevet på kassen, og bøyde seg ned, strøk hånden over navnet som føltes glatt.
For glatt for en kasses overflate.
Han skrapte på kanten av navnet og innså at det var en side limt på treverket. Da han rev den av, så han hvor leveransen faktisk kom fra. Heroinen, som skulle leveres fra Afghanistan, kom fra Burma, og kokainen, som skulle være fra Peru, var fra Colombia. Bestillingen var feil.
Det er en grunn til at folk betaler 900 kroner per gram, og det er fordi hans narkotika alltid er av førsteklasses kvalitet.
Underverdenen handler med blod, narkotika og penger. Alt av overlegen kvalitet, ingenting av dårlig opprinnelse.
En mørk latter unnslapp Arcangelo da han reiste seg med sidene krøllet i neven.
"Du trodde du kunne slippe unna med dette, ikke sant?" Arcangelo lo hånlig mot mannen. "Trodde du virkelig at du kunne dobbeltkrysse oss?"
"J-j-j" Mannen skrek og ropte noe på et fremmed språk, hans vakter sto med våpnene rettet mot Arcangelos menn som straks tok sikte også.
En annen sardonisk latter boblet gjennom ham da han tok av solbrillene, rakte inn i jakkelommen og trakk frem pistolen, rettet den mot mannen foran ham.
"Fortell mennene dine å legge ned våpnene, så kan de gå herfra i live."
Mannen hadde frekkheten til å le Arcangelo rett i ansiktet.
"Hvordan skal du komme deg ut herfra i live? Du er den som er i undertall; du kommer til å dø-"
Han fikk ikke fullført setningen før skuddet gjennomboret skallen hans, lyden gjenlød gjennom lageret mens alle mennene stirret forbløffet på det plutselige skuddet.
"Du snakker for mye," sa Arcangelo før han dukket bak en kasse mens skuddene smalt, hans menn mot likets menn. Han skjøt når han hadde et klart sikte, og i løpet av minutter stilnet all støyen. Den eneste lyden var mennenes tunge pust.
Han kikket ut fra hjørnet og så kropper strødd utover gulvet, lukten av blod overalt mens hans menn sto, enten utmattet eller skadet, men alle fire i live.
"Kysten er klar." En av mennene hans snakket gjennom et smertefullt stønn mens han presset seg opp. "Ingen flere trusler."
Nikkende reiste Arcangelo seg fra dekningen, børstet av dressen og satte pistolen tilbake i hylsteret mens han så at alle stort sett var uskadd. En plutselig pipelyd i øret fikk ham til å anerkjenne Bluetooth-en i øret.
"Ring etter forsterkninger og få dem til å laste opp alt og ta det bort," instruerte han mens han tok imot samtalene.
"Ja, sjef." svarte de mens han gikk mot bilen sin, med sine to vakter som fulgte etter ham, en av dem virket ganske forvirret mens den andre holdt rundt den blødende armen sin.
"Hvor?" snakket han inn i enheten, og en adresse ble ramset opp i øret hans.
Et smil bredte seg over Arcangelos lepper mens han satte seg inn i bilen, kjørte av gårde med en Range Rover tett bak.
"På tre," hvisket Major til mennene som sto samlet rundt døren. "En...to...tre." Og med det skjøt han håndtaket mens en annen sparket opp døren, mennene strømmet inn i leiligheten med utstrakte våpen og spredte seg.
"Klart." Lød det, en etter en, og oppdaget at leiligheten var tom.
Ricardo trådte over terskelen, fulgt av Arcangelo mens de så seg rundt på de forskjellige sidene som var klistret på veggen med mange ressurser strødd utover gulvet og en blåkopi plassert på bordet.
"Ditt gods?" spurte Ricardo mens de begge stirret forvirret på blåkopien.
"Nei..." Arcangelo trakk den nærmere seg. "Det er...blåkopien av et leilighetskompleks."
"Et leilighetskompleks? Hvorfor?"
"Jeg har ingen jævla anelse." mumlet han og så seg rundt, lette etter ledetråder på veggene.
De var alle forskjellige materialer.
Sikkerhetssystemer, tidspunkter og en tidsplan. Det var forskjellige navn og en mengde bilder av ulike personer ukjente for mafiabossen. De så alle ut til å være i begynnelsen til midten av 20-årene, og spørsmålet oppsto: hvorfor retter de seg mot ungdommer?
"Eh...sjef," ropte Major fra et rom. "Du vil kanskje se på dette."
Arcangelo snudde seg og gikk inn i rommet, så Major stå i midten, med pistolen senket og øynene flakket rundt i panikk.
"Hva er det?" spurte han mens han la merke til at rommet var som resten av leiligheten: livløst og fullt av bilder.
Stille gestikulerte Major rundt i rommet mens Arcangelo gikk nærmere veggen, og realiseringen traff ham da han så bildene. Han tok en titt rundt seg, og ble møtt av det samme ansiktet overalt. Det samme navnet gjentatt om og om igjen. Bildene av de andre personene ga endelig mening om hvem de var.
"Faen." hveste han gjennom sammenbitte tenner. "Nei."
Han løp ut av rommet, dyttet Ricardo bort fra skrivebordet der blåkopien lå, og så på den fra en annen vinkel, la merke til en firkant som var sirklet inn.
"Faen!" Arcangelo kastet innholdet av skrivebordet. Stirret på alt materialet på veggene, hodet hans dunket mens bildene og navnene svømte foran øynene hans.
"De kommer til å drepe henne." gispet han under pusten, alt falt på plass.
Øyeblikkelig løp han ut og ned trappene, satte seg inn i bilen mens mennene ropte etter ham, men han brydde seg ikke om farene fordi han ikke kunne risikere å komme for sent.
Ikke igjen.