Kapittel fem: Mord
Kapittel fem: Mord
Camilla
Jeg hørte lyden av et skudd og magen min vrengte seg. Så hørte jeg underbevisst et høyt gisp fra noen i bakgrunnen, men jeg så ikke hvor det kom fra. I stedet tok jeg inn det grusomme synet foran meg. Blod hadde sprutet ut og sprutet over murveggen, og samlet seg på det kalde fortauet fra hodet til den nå døde mannen.
Jeg var definitivt i sjokk, men samtidig, uansett hvor mye jeg burde, klarte jeg ikke å føle noen medlidenhet eller sorg for ham. Jeg tror jeg er mer overrasket over at den maskerte mannen var i stand til å drepe så lett og uten å nøle enn over den allerede døde mannen.
Jeg husket at jeg var helt alene, og løftet hodet. Hjertet mitt stoppet bokstavelig talt et øyeblikk da jeg møtte mørke grå øyne som boret seg inn i meg. Herregud! Jeg innså at det høye gispet jeg hørte kom fra min egen munn, og jeg la hånden over munnen selv om skaden allerede var skjedd. Jeg møtte fire par øyne som stirret på meg, og kroppene deres var urørlige. Jeg var så oppslukt av scenene foran meg at jeg glemte at de andre fortsatt var der. Kroppen min må ha flyttet seg underbevisst for å få en bedre utsikt.
Hvordan i all verden skal jeg komme meg ut av dette? En av mennene tok det første steget mot meg, og fluktinstinktet mitt slo inn umiddelbart. Jeg brukte den lille avstanden mellom oss til min fordel, snudde meg og løp ut fra bak søppelkassen før han rakk å sette foten ned. Jeg visste at jeg var ferdig hvis han tok meg igjen, så jeg undertrykte den brennende følelsen som allerede hadde startet i brystet mitt.
Jeg spurtet så fort den lille kroppen min kunne bære meg, og løp mot mitt eneste håp om sikkerhet. Så, i et brøkdels sekund, snudde jeg hodet bare for å se en stor skikkelse raskt nærme seg bak meg. Jeg ville skrike om hjelp, men kroppen min lot meg fysisk ikke gjøre det. I dette øyeblikket var det eneste jeg var i stand til å gjøre, å løpe. Jeg var så nær hotellinngangen at jeg nesten kunne smake følelsen av sikkerhet i luften, men så døde håpet da jeg kjente en plutselig hånd gripe om nakken min, og trekke meg mot ham slik at ryggen min var presset mot hans front.
Et lite klynk falt fra munnen min da jeg kjente den store hånden hans på huden min. Han justerte grepet sitt slik at fingrene kunne gli opp langs siden av halsen min før de beveget seg for å spore kanten av kjeven min. Jeg var absolutt livredd, igjen frosset i frykt. Han hadde tatt igjen byttet sitt, og det verste var at jeg praktisk talt kunne føle underholdningen stråle fra ham på grunn av min skrekkslagne tilstand. Hendene mine gikk opp og grep om håndleddet hans, men de rørte seg ikke.
"Hvor tror du at du skal, kjære?" Stemmen hans var dyp og hes i øret mitt, og han ignorerte innsatsen min for å komme meg ut av grepet hans.
Jeg kan føle varmen fra hvert åndedrag han tar, i kontrast til det iskalde grepet hans rundt halsen min. Det fikk en skjelving til å løpe nedover ryggraden min og gåsehud til å dukke opp langs armene mine. Brystet mitt hevet og senket seg miserabelt, og hjertet mitt banket raskt mot restriksjonen. Han skadet meg ikke, men det var fortsatt nok til å holde meg fast mot ham.
"Du er ganske en løper for en liten ting som deg."
Han fortsetter å snakke til seg selv fordi på dette tidspunktet klarer jeg fysisk ikke å svare ham.
"Det du så der borte, det er ikke det du tror."
"Virkelig? For meg så det ut som om vennen din nettopp satte en kule mellom øynene på en annen mann." Jeg klarte endelig å finne stemmen min.
Kroppen hans stivnet ved lyden av stemmen min, jeg vedder på at han ikke forventet at jeg skulle si et ord, spesielt ikke i den tonen til noen som bokstavelig talt har livet mitt i sine hender. Men hvis jeg skal dø, skal det ikke være uten kamp.
"Og likevel gjorde du ingenting for å stoppe det." Han svarte.
Med den ene hånden fortsatt på halsen min, flytter han den andre slik at den stryker nedover høyre side av bena mine og til der lommene mine var. Han stakk hånden inn og trakk ut noe, selv om jeg ikke så det, visste jeg allerede at det var telefonen min.
"Jeg vet ikke med deg, men for meg ser det ut som en perfekt fungerende telefon." Han trykket på knappen, og avslørte bildet av meg og Robin som jeg brukte som bakgrunnsbilde.
Hvis jeg kommer meg ut herfra i live, skal jeg endre det, men når det gjelder kommentaren hans, fikk han meg der. Jeg gjorde ingenting for å stoppe det selv om jeg visste at jeg burde ha gjort det.
"Hva? Nå har du ingenting å si? Du virket å ha mye å si for noen sekunder siden da du lot som om du forsto en situasjon du ikke vet noe om."
"Hva er det jeg går glipp av her?" Jeg snappet.
"Vennen din myrdet noen, og du kan ikke si noe annet."
"Den mannen du er så rask til å forsvare, var i ferd med å voldta noen. Ikke gjør ham til en helgen."
"Jeg forsvarte ham ikke, og jeg er godt klar over hva hans intensjoner var. Hvorfor tror du ellers at jeg løp tilbake dit? Jeg skulle hjelpe henne, men så så jeg dere." Jeg begynner å bli sint nå.
"Og hvordan hadde du tenkt å gjøre det, hmm? Du kan ikke være høyere enn fem fot, og du har ingen muskler. Vel, jeg skal innrømme at du er rask, men du kan ikke kjempe mot noen ved å løpe."
Hvem tror denne fyren at han er? Jeg er mer enn i stand til å klare meg selv.
"Du ville blitt overrasket over hva jeg kan gjøre." Jeg spyttet ut, og prøvde å høres truende ut.
"Ja," jeg kan høre ham smile bak meg.
"Jeg vedder på at jeg ville."
Forbanna drittsekk, han vet at jeg ikke mente det på den måten. Han lente seg mot øret mitt, og leppene hans strøk lett mot meg, noe som fikk meg til å føle ting jeg absolutt ikke burde føle med tanke på situasjonen. Fitta mi vibrerte ved berøringen av leppene hans på huden min, men jeg kom raskt til meg selv igjen.
"Men det endrer ikke det du så." Han hvisket.
Han plasserte telefonen min i baklommen sin, og jeg begynte å vri kroppen min på alle mulige måter for å komme meg ut av grepet hans, men forsøkene mine var mislykkede.
"Slipp meg!" Jeg krevde, fortsatt kjempende mot ham.
Herregud! Kan noen bli sendt hit for å redde meg?
Jeg trenger hjelp.