Kapittel 7
Aloras synsvinkel fortsetter
Matt prøver å få Sarah til å tie stille, men hun stopper aldri, hun er en ond heks og vil ikke være fornøyd før hun har fått alle til å føle seg knust under hennes svarte og rosa stiletter. Vinden blåser hans duft mot meg mens konfrontasjonen pågår, og jeg kjenner lukten, lukten av min make.
Samtalen smelter inn i bakgrunnen mens jeg stirrer på Matt, og hjertet mitt knuses umiddelbart. Det kunne ikke være. Hvorfor skulle Månegudinnen være så grusom å velge ham som min make. Min søsters kjæreste, vær så snill, ikke la henne finne ut av det.
Vinden blåser tilbake i den andre retningen, Matt slutter å prøve å få Sarah til å roe seg ned og snuser i luften, han snur seg mot meg og hjertet mitt stopper å slå et øyeblikk. Uttrykket i ansiktet hans når han ser hvem det er, er av ren avsky og vantro.
Hjertet mitt knuses nå, og jeg kan høre Xena klynke inni meg fra smerten hun også føler, fordi vi begge vet at vi blir avvist. Vår make ville aldri akseptere oss. Jeg må ha laget en lyd, for Kian og Galen er på hver sin side av meg og berører hver sin arm.
"Hva er galt?" spurte Kian først.
"Du ser ut som om du er i ferd med å knuse." sa Galen i en bekymret tone.
Det var ingen vits i å skjule det, og jeg vet at søsteren min vil spre hvor patetisk jeg er. Så jeg forteller dem, "Matt er min make." tonen min er lav, nedtrykt og hes. De to ulvene ser opp på Matt og uttrykket i ansiktet hans, de ser begge tilbake på meg med sørgmodige øyne.
"Jeg er så lei meg." hvisker Galen,
"Ja, du fortjener bedre enn det som kommer." sa Kian.
"Det går bra." sier jeg til dem. "På en eller annen måte visste jeg at i dag kom til å bli en veldig dårlig dag for meg, jeg innså bare ikke hvor dårlig." Jeg føler ringingen i ørene mens jeg begynner å gå i retning av Matt.
"På tide å få dette overstått." sier jeg.
Vi møtes mellom våre to grupper. Darien holder fortsatt på å sette Sarah og hennes gjeng på plass. Matt er høy, seks fot en, han er også blond med blå øyne, slank med definerte muskler, og en Betas sønn. Den perfekte make for noen i min familie. Men blikket i øynene hans sa at han ikke fant meg tiltalende.
Selvfølgelig har han vært like nedsettende om mitt mørke utseende som søsteren min, siden de ble sammen for nesten fire år siden. De hadde vært av og på i de årene, av når søsteren min ville ligge med noen andre en stund, på når hun fant ut at Matt også lå med en annen hun-ulv eller menneskekvinne. Jeg visste hva som kom, men det ville fortsatt gjøre vondt.
"Du!" Matt bet ut. "Nei! Du kan ikke være min make, jeg aksepterer deg ikke." sa han høyt nok til at alle hadde stoppet og så på, de fleste av de andre på skolen var på vei. Så nå var vi midt i en tilskuerskare. Jeg følte meg så ydmyket, å bli avvist offentlig på denne måten, var ikke skjebnen grusom nok mot meg!
"Jeg, Matthew Frost Stonemaker, avviser deg, Alora Frost Northmountain." Jeg føler smerte, men båndet er fortsatt der. Det tar et øyeblikk, men navnet mitt ble endret lovlig og jeg hadde laget en ny blodforbindelse til Alfaen med mitt nye navn, så han måtte bruke det for å bryte båndet. Han ser forvirret ut over hvorfor det ikke er brutt ennå, så jeg forteller ham.
"Jeg endret navnet mitt, det er Alora Luna Heartsong nå." stemmen min er lav og hes av smerte.
"Uansett." Han biter ut utålmodig. "Jeg, Matthew Frost Stonemaker, avviser deg, Alora Luna Heartsong!" roper han ut med ondskap.
Jeg følte det som om jeg ble truffet av lynet inne i brystet. Smerten var elektrisk og brennende, den spredte seg fra brystet til resten av kroppen, jeg kunne føle Xenas hyl av smerte inne i hodet mitt, da hun også føler dette. Men det er ikke over, jeg må gjøre min del, for det var ingen måte jeg skulle forbli knyttet til noen som ville avvise det Gudinnen ga dem.
"Jeg, Alora Luna Heartsong, avviser deg, Matthew Frost Stonemaker." offisielt bryter båndet, smerten dobles inne i meg mens det rives i stykker, deretter reiser det tilbake til Matt med tredobbel kraft, han faller til bakken fra det og slipper ut et kort smertefylt hyl.
Bra! tenker jeg, det er hva drittsekken fortjener for å såre Xena og meg. Jeg håper karma kommer tilbake for å få ham til å angre på avgjørelsen sin, men jeg ville aldri akseptere ham inn i våre liv. Jeg snur meg for å gå bort, raseri begynner å brenne i brystet mitt, det hjalp meg å lindre smerten.
Darien og Serenity står ved siden av hverandre, begge med triste uttrykk i ansiktene, gløden av første kjærlighet dempet av bølgen av noen andres hjertesorg. Min venn ser på Matt med sinne i ansiktet, Serenitys uttrykk endres til ett av besluttsomhet, hva det betyr vet jeg ikke ennå. Jeg ser at Kian og Galen også ser triste ut for meg, og så er det raseri når søsteren min trer frem mot meg.
SLAP!!! lyden ringer ut over gårdsplassen. Jeg kjenner kinnet mitt svi og vet at det straks er rødt med hennes håndavtrykk på ansiktet mitt, hun ser rasende og gal ut. "HVORDAN VÅGER DU Å PRØVE Å STJELE MIN MANN!" skriker hun. "HVEM TROR DU AT DU ER, DIN AVSKYELIGE KREK!" SLAP nå er det et håndavtrykk på det andre kinnet mitt.
"HVORDAN VÅGER DU Å SÅRE HAM, DIN HORE!" SLAP "DU BURDE BARE HA AKSEPTERT HANS AVVISNING OG BEHOLDT SMERTEN!" SLAP "DET ER DET DU FORTJENER FOR Å PRØVE Å TA HAM FRA MEG, DIN PEST!" idet hun går for en ny lusing, griper en hånd rundt håndleddet hennes og holder det på plass.
Jeg ser opp på Galen som holder håndleddet hennes, Kian står over Matthew, men han ligger fortsatt på bakken i smerte og svakhet. Serenity står foran Sarahs gjeng og knurrer voldsomt med Darien svevende bak henne, veksler mellom å se rasende på dem og bekymret og stolt på sin make.
Galen kaster Sarah bort fra oss, hun lander hardt, med et hyl, på rumpa i en uverdig haug. "Du er en skikkelig heks, du er, kaller henne en hore, den virkelige horen er deg. Han fortjener smerten han får og mer til, du sier hvordan våger hun? Nei. Hvordan våger han? Gudinnen velsignet ham, og han avviste den velsignelsen. Du avviser ikke gudinnens gave uten å lide." sier han med en knurring.
Jeg er sjokkert, den eneste andre personen som noen gang har gått i strupen på henne for meg før, var Darien. De hadde sagt at de ville være vennene mine, og stå opp for meg. Det, det gjør dem til vennene mine.
Til tross for smerten og lusingene sto jeg fortsatt, og rødheten og hevelsen fra at hun slo meg ville være borte på maks tretti minutter. Etter all mishandlingen de har påført meg, har kroppen min kompensert ved å ha en svært akselerert helbredelsesrate.
Jeg får et lite tilbakeblikk til en tid da faren min hadde lenket meg til en støttebjelke i kjelleren og pisket meg til ryggen min var intet annet enn rått, blodig kjøtt. Jeg hadde på en eller annen måte klart å unngå å skrike eller skifte, nektet å gi ham tilfredsstillelsen. Min trass hadde bare gjort ham sintere, han hadde til slutt stoppet, bare fordi han var utslitt.
Jeg antar at jeg var heldig at han hadde latt seg selv forfalle de siste årene. Han så fortsatt bra ut, han var en varulv, og varulver hadde eksepsjonelle gener, men han hadde blitt myk, en liten velsignelse, hadde jeg tenkt, mens han gikk, selv midt i all min smerte på den tiden. De hadde holdt meg i kjelleren i en uke, hver tok turer med å piske meg. Men mitt fravær var for langt for noen varulv som ikke var borte fra flokken på forretningsreise.
Siden jeg fortsatt bare var en tenåringsulv, hadde jeg ingen flokkforretninger jeg ville være borte for. Alfaen ringte dem, etter å ha lagt merke til det, og sa at jeg måtte møte opp neste mandag eller en flokklege måtte komme og verifisere min sykdom.
De hadde ikke noe valg, de måtte la meg helbrede og gå tilbake til skolen, eller risikere en alvorlig overtredelse for den typen mishandling jeg led. Deres image var for viktig for dem, så jeg fikk advarselen jeg alltid fikk. "Si ingenting, ellers vil du angre, din krek!" hun sa det alltid i den samme skarpe tonen.
Smerten i ansiktet mitt registreres ikke lenger i kjølvannet av det smertefulle minnet. "Takk, Galen, bortsett fra Darien, har ingen stått opp mot henne slik på lenge for meg." sier jeg til ham, stemmen min fortsatt hes.
"Du har gått gjennom nok i dag, du burde ikke måtte tåle mer." sier Galen.
"Du har rett." sier jeg stille, så nesten hviskende "Jeg er så lei av mishandlingen."
Kian er nå med oss, det samme er Darien og Serenity, de omringer meg. Jeg ser opp på Darien. "Jeg tror ikke jeg kommer til å klare de tre dagene, jeg er lei av å være deres slagsekk og piskepike." sinne kommer inn i tonen min.
"Så ryktet...om at du blir mishandlet...det er sant." spurte Kian, stemmen hans fylt med skrekk. Galen ser like trist og skrekkslagen ut over den avsløringen.