Kapittel 3
Aloras synsvinkel fortsetter
Jeg var knapt ved bevissthet mens de fortsatte å snakke om meg, og hørtes bekymret ut.
"Hun har merker i ansiktet, se der er et håndavtrykk," sa den eldre stemmen.
"Pappa, hvem ville mishandle en valp?" spurte den unge stemmen.
"Jeg vet ikke, se på armen hennes, det er et mørkt blåmerke i form av fingre, se neglmerkene, hun har et annet håndformet blåmerke på det andre kinnet," påpekte den eldre stemmen.
"Hvorfor pappa? Hun er bare en valp, de må ha kastet henne i elva," sa den yngre stemmen.
"Jeg er redd du har rett, sønn, og hun kunne ha dødd, elva er oppsvulmet og farlig, beina hennes..." den eldre stemmen stilnet.
"Så mange blåmerker..." den yngre stemmen stilnet også.
"Alle disse kuttene, hun må ha blitt kastet rundt og rundt, stakkars barn, hvordan kom hun seg ut av elva?" spurte den eldre stemmen undrende.
"Hvor kom hun fra, pappa?" spurte den yngre stemmen.
"Det er en flokkpiknik i dag, husker du, det var dit vi var på vei, det ser ut som hun hadde på seg sin fineste kjole, til tross for hvordan den ser ut nå, hun må ha kommet derfra," sa den eldre stemmen.
"Pappa... det er fem mil oppover elva," påpekte den yngre stemmen.
"Jeg vet, Gudinne... hun burde ha dødd, enhver annen valp ville ha dødd, hun er utrolig heldig som har overlevd," sa den eldre stemmen.
"Hun har mørk hud og svart hår, tror du kanskje hun tilhører Stenmakerne eller Fjellflytterne?" funderte den yngre stemmen. "De har begge noen folk blant seg med brun hud... men de fleste har brunt, rødt eller blondt hår," la han til.
"Det er også oss, Månestjernene, og så Svartildene og Skyggesporene, vi har alle svart hår og brun hud blant våre klaner også, men jeg vet at hun ikke er en av våre, og hun lukter ikke som de klanene," sa den eldre stemmen.
"Frost- og Nordfjellfamiliene er derimot utelukkende bleke og blonde i noen generasjoner nå, hun kan ikke være en av deres," bemerket den yngre stemmen.
"Den klanen har bevisst avlet ut mørke farger, de parer seg bare med andre som har blondt hår og blå øyne, sønn. Ethvert familiemedlem født med brun hud eller mørkt hår blir gjort til en outsider, eller giftet bort, fortsatt fjernet fra familiene. Hvis deres skjebnebestemte partner har mørke farger, avviser de dem," sa den eldre stemmen.
"Det er dumt, hvorfor gjør de det?" spurte den yngre stemmen.
"Jeg vet ikke, sønn, men den klanens praksis er grunnen til at jeg alltid har vært i konflikt med den klanen. Allister Nordfjell avviste sin gudinne-gitte partner for den Isdronningen han giftet seg med, fordi hans skjebnebestemte var mørkhudet, den Isdronningen avviste også sin skjebnebestemte, fordi han hadde mørkt hår," sa mannen, og fortsatte.
"Hjertesangklanen sin forfader var brun, med svart hår og fiolette øyne. Det sies at Allister og Bettina hadde en datter som så ut som Hjertesangens forfader, den første alfaen. Sannsynligvis karma for å avvise deres gudinne-gitte partnere," sa den eldre stemmen, mumlende den siste setningen.
"Tror du denne jenta er henne, pappa?" spurte den yngre stemmen.
"Mishandlingen dette barnet åpenbart har lidd, var ikke nødvendig, vi vil finne ut om dette var hennes families verk," sa den eldre stemmen. Jeg klarte endelig å åpne øynene og se på dem, den unge mannen ved siden av meg gispet da han så øynene mine.
"Er navnet ditt Alora, lille valp?" spurte den eldre ulven, jeg nikket ja, halsen min gjorde for vondt til å snakke.
"Hun har blåmerker på halsen også, pappa," sa den unge mannen. Han hadde svart hår og midnattblå øyne, og blek hud, skuldrene hans var brede. Du kunne se at han kom til å bli en kjempe av en varulv når han var ferdig med å vokse, like stor som den eldre mannen ved siden av meg. Den eldre mannen så ut som den unge, bare øynene hans var grønne og det var en sølvstripe i håret ved tinningen, det gjorde ham mer kjekk.
"Vet du hvem jeg er, barn?" spurte den eldre ulven.
Hvordan kunne jeg ikke? Jeg hadde bare sett ham en gang, men jeg hadde følt hans makt og status over meg. "Alfa," hvisket jeg.
"Ja, barn, og dette er min sønn Damien, vi skal ta deg til Flokkhuset og behandle deg før vi tar deg tilbake til familien din," sa Alfaen.
"Skal vi virkelig la dem få henne tilbake, pappa?" spurte Damien.
"Vi har ikke noe valg, sønn, hun må være med familien sin, og jeg kan ikke bare ta barnet bort." Jeg besvimte igjen mens de kranglet.
Bankingen på soveromsdøren min bringer meg tilbake fra det minnet. Dessverre var det ikke det eneste forferdelige minnet jeg bar på. Det var ikke det eneste arret som var inngravert i sjelen min av familien min, det var mange, mange andre. Jeg visste hvem som hadde banket på døren, selv før jeg hørte stemmen hennes.
"Stå opp, din elendige!" skriker hun, hun skriker alltid til meg. Halvparten av tiden tror jeg hun har glemt navnet mitt, fordi hun alltid tiltaler meg som "din elendige." 'Hun' er min mor. Du skulle tro hun ville kalle meg ved navn. Men det var bortkastet tid å håpe på noe annet. Jeg har visst det en stund nå.
Tid for å kle på seg og gå på skolen, jeg gjør mitt beste for ikke å gi etter for trangen til å synge i dusjen. Hver gang jeg synger, går familien min amok. De ber meg slutte å skrike som en døende katt, og sier at stemmen min får ørene deres til å blø. Det var en ting til de brukte for å såre meg.
Jeg har blitt mindre og mindre tolerant overfor den undertrykkende og voldelige måten de behandler meg på. Jeg har slitt med å holde tilbake, for å opprettholde bildet av en underdanig og lydig hunulv. Det er bare to uker igjen av skolen. Det er det jeg må minne meg selv på, og Xena.
"Bare to uker til, Xena, så er vi fri," sier jeg til henne.
Hvilke eksamener har vi i dag? spør Xena.
"Vet du hva, jeg tror vi har treningsprøver i dag, både i menneske- og ulvekamp." Jeg føler hennes enorme glede, vi liker begge treningen, å føle hvor kraftige vi virkelig er.
Kommer du til å be meg holde tilbake? spør hun, jeg føler hennes glede dempes ved tanken.
sukk "Ja, vi må nok det, vi skal opp mot eliten i dag, men vi skal opp mot dem foran resten av avgangselevene," forteller jeg henne.
Det tar all moroa ut av det klager hun, jeg føler halen hennes synke.
Jeg sukker, "Ja, ja det gjør det," svarer jeg med min egen skuffelse.
Så stopper jeg opp for å tenke et øyeblikk. Det var ingen reell grunn til at jeg skulle holde tilbake på eksamen. "Siden vi ikke skal opp mot Isprinsessen, og dette er den siste eksamen, er det ingen reell grunn til å holde tilbake lenger," jeg følte Xenas spenning ta seg opp igjen, og visualiserte halen hennes som logret med tungen hengende ut, og ørene spisset i interesse. Min ulvs påfunn fikk meg til å le.
Jeg bestemte meg for at hvis eksamen skulle være fysisk, måtte jeg kle meg for det, i stedet for de posete joggebuksene og hettegenseren jeg har brukt for å skjule meg selv alle disse årene. Jeg går for de nye klærne jeg har kjøpt med noen av inntektene mine fra burgerstedet.
Jeg er lei av å gjemme meg på denne måten også. Jeg tar på meg en mørk lilla trådløs sports-bh som støtter mens den plasserer jentene der de skal være. Jeg tar på meg en svart tanktopp med lilla hodeskaller og et par svarte capri-leggings med sidelommer nedover lårene for telefonen min.
Jeg fletter håret mitt i en fransk flette til nakken, binder det med en mørk lilla hårstrikk, og deler resten av lengden i tre forskjellige fletter som jeg binder opp med tynnere mørk lilla hårstrikker. Jeg tar på meg et lilla omslagsskjørt over leggingsene og en skulderlang svart kortermet cardigan over tanktoppen. Jeg bestemmer meg for å bruke sølvstifter i ørene slik at øredobbene mine ikke blir fanget mens jeg slåss.
Jeg kommer sannsynligvis til å få kjeft for klærne mine. Men jeg bryr meg virkelig ikke lenger, jeg føler utålmodigheten til ulven min. Vi er lei av å gjemme oss. Det pleide å være en måte å beskytte oss selv på, da vi var svake, da vi visste at de kunne ta det fra oss. Nå har jeg allerede fullført eksamenene for høyskolen.
Jeg vil få doktorgradene og lisensene mine så snart jeg består eksamenene og har uteksaminert. Det er fortsatt de offisielle seremoniene å gå til, det er bare et show. Faktum er at Alfaen og begge skolene gjør alt offisielt umiddelbart etterpå, de vil ikke ta sjansen på at familien min eller klanen finner en måte å forhindre at alt skjer.
Jeg ville bli fri fra dem, uansett hva.