4
"Hva heter du?" spurte Alfaen mens han satte seg foran meg, krakken knirket under vekten hans.
Enyos ører rykket til ved lyden, men hun hadde ikke styrke til å bevege seg.
"Det spiller ingen rolle," sa jeg mens jeg låste blikket mitt med hans deilige gyldne øyne.
"Det spiller en rolle når en Rogue kommer inn på mitt territorium og dreper mer enn halvparten av mine utplasserte krigere," sa han aggressivt med sin grove stemme mens han knyttet de store hendene sine.
"Som jeg fortalte din Beta, visste vi ikke at dine landområder hadde utvidet seg til å omfatte de nøytrale områdene," forklarte jeg irritert til tross for at hjertet mitt flakset.
"Pass på tonen din, Rogue," advarte han.
Jeg himlet med øynene, og han knurret lavt.
"Hvordan kan to rogues som tilfeldigvis har våget seg inn på mine beskyttede landområder være i stand til slik ødeleggelse? Det skjer ikke ved en tilfeldighet," spurte han med økende sinne.
"Spør Alfaen kjent for død," svarte jeg enkelt.
"Og likevel er du ikke redd."
"Jeg har ingen grunn til å være det."
Til det kjørte han hånden gjennom håret sitt for å avsløre sitt nydelige ansikt. Smilende fulle lepper, en meislet kjeve med stubb og små smilehull møtte meg mens øynene hans så fulle av mørke løfter. En mørk engel. Han rullet opp de svarte ermene sine for å vise enda mer av den vakre karamellfargede huden, fremtredende årer dekorerte underarmene hans. Jeg ristet på hodet for å fokusere igjen.
"Hva med at jeg gir deg noen?" spurte han med et sadistisk smil da døren åpnet seg og vakter strømmet inn.
De flyttet meg til en større celle og festet kjettingene mine til en funksjon i taket. Tærne mine rørte knapt gulvet da de var ferdige med å heise meg opp. Rommet var svakt opplyst med en flimrende lysrørspære, som kastet skygger foran meg. Fra det jeg kunne se, hadde de brakt meg til torturrommet deres dekorert med forskjellige rustne verktøy og en avløp i gulvet. Jeg luktet notene av sølv og syre. Jeg kunne ikke se ham, men visste at han var rett bak meg. Noe tungt ble dratt mot gulvet, metalllyder klirret mot de ujevne flisene.
"Enyo, gjør deg klar," advarte jeg.
Hun klynket, men beveget seg ikke. Jeg tok sakte pust mens jeg forberedte meg mentalt på det verste.
"Jeg vil spørre deg en gang til. Hvorfor kom du hit?" krevde han.
"Jeg tror dere er tette. Jeg har allerede gitt dere svaret mitt," pustet jeg.
Med et knasende slag rev en pisk huden på ryggen min, skrellet den som en appelsin. Jeg bet sammen tennene mens øynene mine begynte å brenne med tårer, men jeg laget ingen lyd. Han sendte to flere hjerteskjærende slag til ryggen min, hvert hardere enn det forrige. Blodet mitt dekorerte området rundt som abstrakt kunst.
"Hvem sendte deg?" ropte han.
"Spør din Beta," sa jeg mellom pesing.
To flere slag kom innen sekunder av hverandre. Pusten min stotret mens et skrik prøvde å kjempe seg ut, men jeg nektet å gi denne drittsekken tilfredsstillelsen.
"Hvem sendte deg?" spurte han en gang til.
"Jeg har allerede fortalt deg."
Tre flere piskeslag prydet ryggen min som oset som et infisert sår. Innsiden av kjeven min var rå da jeg klemte munnen sammen, trengte en distraherende smerte.
"Hvorfor var du på ulovlig ferd?"
"Vi var det ikke."
To flere kom krasjende ned som lyn i en voldsom storm. Jeg bet på de sprukne leppene mine mens blodet rant nedover kroppen min, malte den rike huden min.
"Hvorfor er du her?"
"På grunn av...din Betas...uvitenhet."
Fire flere. Jeg brøt gjennom huden på leppen min, den metalliske smaken av blod dekket tungen min.
"Hvem sendte deg?"
"Spør. Noe. Annet."
Fem flere.
"Hvor kom du fra?"
"Jeg er en Rogue...husker du."
Seks flere. Jeg begynte å kjempe for bevisstheten mens tankene mine ble tåkete.
"Hva heter du? Hvorfor er ulven din svart?"
"Det er...ikke...viktig."
Tre flere. Hodet mitt begynte å falle fremover da nakken min ikke lenger kunne holde vekten. Han gikk rundt med tordnende skritt og grep hodet mitt i de våte krøllene mine. Han trakk hodet mitt tilbake til han kunne se ansiktet mitt, hånet meg med et mørkt smil og øyne fulle av glede.
"Hvorfor bærer du ingen duft? Hvem er du?"
Jeg ga ham et blodig smil mens øynene mine begynte å lukke seg, mørket sang sin sirenesang under ringingen i ørene mine.
"Jeg trodde...du ville...aldri spørre," pustet jeg svakt mens jeg lot Enyo fylle rommet med vår duft.
"Jeg er...din...make," la jeg til før jeg besvimte, ønsket mørket velkommen som en gammel, savnet venn.