1
Fire år senere
Mine onykskrøller danset bak meg mens jeg vevde meg gjennom skogstrærne. De tordnende lydene av poter som traff den harde bakken kom nærmere da jeg tok en skarp høyresving. Jeg skjermet mine tårefylte øyne mens jeg så opp gjennom sprekkene i tretoppene, og fant trøst i den høye solen. Et glupsk knurr kom fra høyre, litt for nærme. Jeg så rundt på trestammene mens jeg presset meg videre. Et ensomt eiketre med hvite blomster ved foten sto foran meg til venstre. Jeg snublet over en rot og traff skogbunnen med et dunk, rullet til ryggen traff et tre.
"Faen," sa jeg mens jeg satte meg opp.
Tårer trillet nedover kinnene mine mens en stor, brun ulv snek seg mot meg. Jeg klynket mens jeg presset meg nærmere treets base, en hard klump presset mot ryggraden min. Ulven glefset mot meg med dødelig skarpe tenner mens den fortsatte å minske avstanden mellom oss, knurrende rasende mens spytt dryppet fra kjevene. Da ulven hoppet mot meg, kastet jeg meg fremover. Blod malte avstanden mellom oss mens jeg rullet til føttene. Ulven glefset mot meg en gang til før den vaklet på føttene. Jeg sto oppreist mens jeg tørket krokodilletårene fra ansiktet med den langermede skjorten min, rullet skuldrene tilbake. Ulven prøvde å angripe meg igjen, men snublet, blodet strømmet fra et sår på magen.
"Skift," beordret jeg rolig.
Ulven ristet på hodet og knurret igjen.
"Skift nå, ellers tvinger jeg deg," smilte jeg.
Ulven angrep, og jeg unngikk dens angrep, tok muligheten til å slå mot siden dens. Den falt til bakken med et klynk, og en naken mann lå foran meg innen sekunder.
"Din tispe, hva faen gjorde du?" brølte han, dekket sårene med hendene.
"Jeg ga deg et valg, og du valgte dårlig," sa jeg, kjedelig.
"Jeg skal drepe deg," knurret han, og så på meg med sine gale, pissgule øyne.
Jeg trakk på skuldrene mens jeg lente meg mot et nærliggende tre.
"Hva vet du om angrepet på Skjulte Pote-pakken?" spurte jeg bestemt.
Han lo.
"Og hvorfor i helvete skulle jeg fortelle deg det?" spurte han med et smil.
Innen sekunder fløy en dolk gjennom luften, landet i skulderen hans med en ekkel presisjon. Skrikene hans fylte området, skremte bort fuglene i nærliggende trær. Han forsøkte å løsne den, men blodet gjorde hånden hans glatt. Jeg gikk rolig bort til ham og fjernet bladet; blodet strømmet ut av såret i store mengder. Jeg sparket ham i ribbeina og stakk fingeren inn i såret, vridde.
"Hva med nå?" spurte jeg mellom hans skrik av smerte.
Jeg fjernet fingeren min og skapte litt avstand mellom oss. Mannen peset på bakken mens gresset rundt ham ble farget rødt.
"Du vet, dette er mitt favorittvåpen," forklarte jeg mens jeg undersøkte det i sollyset.
"Bladet på dolken min er smidd av rent sølv med et skaft av eik og lær. Et så enkelt metall med de dødeligste konsekvenser," la jeg til.
"Du er faen meg gal," sa han.
"Og du kaster bort tiden min," sa jeg mens jeg nærmet meg ham.
Han prøvde å slå meg, men jeg kontret raskt og slo ham i ansiktet. Deretter skyndte jeg meg bak ham i hans desorienterte tilstand og hvilte bladet mot huden hans, skrikene hans kom snart tilbake.
"Hva vet du om Skjulte Pote?" gryntet jeg mens han kjempet imot.
"Jeg vet ingenting! Jeg var ikke der! Jeg kjenner ingen villmenn i fjellene! Slipp meg, din tispe!" ropte han.
Før han rakk å blunke, skar bladet over halsen hans, og stilnet endelig skrikene hans mens blodet sprutet fra hans nå livløse kropp.
"Der har du det. Jeg slapp deg," sa jeg mens jeg reiste meg.
Jeg renset raskt bladet mot en ren flekk gress og sikret det i sin lærslire, skjult nær eiketreet. Jeg gikk til en nærliggende busk og så irritert på min røde, flekkete hånd.
"Beklager, Enyo," unnskyldte jeg meg til ulven min.
Ørene hennes spratt opp fra hvilestedet hennes, men hun svarte aldri. Jeg himlet med øynene mens jeg hentet lærvesken min fra en nærliggende busk og stappet dolken inn i dens skjulte lomme.
"Jeg vet at du er her, Nox," sa jeg over skulderen mens jeg samlet medisinske blader fra vesken min.
En nærliggende busk raslet da en mann med kobberfarget, bølgete hår og et arr over sitt venstre ravgule øye nærmet seg meg.
"Du var slurvete," sa han.
"Jeg skal sørge for å skrive det ned til neste gang," svarte jeg mens jeg rullet ut bladene mine.
Inni bladene var en lys oransje pasta. Jeg var i ferd med å påføre pastaen på hånden min, men han tok den raskt fra meg. Han holdt den skadede hånden min i sin og undersøkte den.
"Jeg skal omvikle skaftet ditt," sa han mykt mens han forsiktig påførte pastaen.
"Var du mer vellykket enn meg?" spurte jeg mens jeg bet meg i leppen for å distrahere meg fra smerten.
"Nei. De to villmennene jeg sporet visste ingenting av verdi," svarte han frustrert.
"Vi må mangle noe," funderte jeg mens han viklet hånden min inn i et blad.
En nærliggende kvist knakk, og vi reiste oss begge, klare til å kjempe. Jeg snuste i luften, men fant ingen betydelige lukter annet enn lukten av blod.
"Vi må forlate området. Blodet hans er sterkt," hvisket jeg mens Nox grep vesken min.
Vi flyktet raskt inn i skogen, men jeg kunne ikke riste av meg følelsen av å bli overvåket.