Read with BonusRead with Bonus

59

Synsvinkel: Fenrir Dăneşti

Ordet – mitt – klang fortsatt i skallen min, som en primitiv sang som ble høyere, villere, mer levende for hvert sekund som gikk.

Det var ikke bare en tanke; det var en levende ting, som klorte seg vei gjennom årene mine, sank tenner i min sjel. Jeg trakk munnen min vek...