Kapittel 5
**To år senere
Nevaeh, 19 år Aiden, 28 år**
"Det er en vakker campus, ikke sant?" Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt det. Hjertet mitt er fylt med spenning mens jeg spiser min deilige lammekotelett.
Faktisk har jeg sagt den setningen ganske mye de siste månedene. Ingen kan endre mening om dette, spesielt etter at jeg besøkte det vakreste universitetsbiblioteket jeg noen gang har sett. Jeg vet at det å bli med i dette utvekslingsprogrammet er den beste avgjørelsen jeg noen gang har tatt.
Pappa, som sitter overfor meg, stirrer på meg med samme lykke glitrende i øynene. Han er glad for at jeg er glad, selv om han ikke likte ideen om at jeg skulle flytte til Washington i begynnelsen.
Han smiler og vender oppmerksomheten tilbake til maten sin. "Du husker reglene, ikke sant?"
Jeg sukker. Der går han igjen.
Mamma, som sitter ved siden av ham, rister på hodet vel vitende. Jeg vet at hun er på min side, men dessverre kan ingen endre pappas mening om disse reglene.
"Pappa." Jeg sukker igjen, en lang en. "Det er bare ett semester."
Pappa gransker meg, og jeg kan gjette hva han er i ferd med å si.
"Seks måneder, Nevaeh. Det er ikke en kort periode." Han høres til og med fornærmet ut, og jeg prøver mitt beste for ikke å fnise.
Jeg skal være borte fra hjemmet i ett semester, men han oppfører seg som om jeg skal være borte i årevis.
Mamma tullet ikke da hun fortalte meg at pappa kom til å gråte øynene ut for å la meg gå, men han visste at jeg hadde lengtet etter å bli med i dette utvekslingsprogrammet.
"Jeg er sikker på at i løpet av den perioden vil hun få så mye ut av å bli med i en av de beste klassene i forretningsteknologi hun har lengtet etter å ha." Mamma berører pappas arm beroligende, og minner ham på hvorfor han gikk med på det i utgangspunktet. Hun vender så oppmerksomheten til meg. Et mykt smil former seg på leppene hennes.
"Akkurat," påpeker jeg.
"Så vidt jeg husker, hadde vi en gjensidig avtale om betingelsene," minner pappa meg på.
"Riktig." Jeg nikker, tar en ny bit av biffen på tallerkenen min. "Ingen drikking."
"Ingen drikking," gjentar pappa, krysser armene over brystet og forlater maten.
"Ingen klubber."
"Ingen klubber." Han nikker, venter på at jeg skal nevne resten av reglene.
Jeg ser opp fra tallerkenen igjen. "Ingen gåing alene om natten."
"Det også." Han vifter med fingeren. "Og ikke snakk med fremmede på gaten."
Jeg slipper spisebestikket. "Jeg er ikke et småbarn." Stemmen min er fylt med frustrasjon.
Mamma ser på oss med underholdning, hviler haken på knyttneven og rister på hodet i vantro.
Pappa skyter meg et fast blikk. "Det er du ikke, men det finnes kriminelle der ute--"
"Greit. Jeg skjønner det," avbryter jeg ham, og vil ikke høre hans lange tale om psykopater som lurer rundt.
"Bra," sier pappa, men så myser han mot meg.
Jeg kjenner det blikket. Jeg har ikke sagt den viktigste regelen. Jeg føler meg beseiret når jeg sier, "Og ingen gutter. Jeg skjønner det."
"Ingen gutter. Absolutt ingen gutter," gjentar pappa med urokkelig autoritet.
Jeg ser ned på tallerkenen min og furter, stikker kjøttet med gaffelen. "Gud, kjærlighetslivet mitt er dømt," mumler jeg under pusten. "Jeg vil aldri noen gang møte min sjelevenn."
"Sjelevennen din er ikke på college," korrigerer pappa, og når jeg ser opp på ham, trekker han bare på skuldrene før han fortsetter lunsjen.
"Du er ikke synsk," sier jeg.
Pappa er imot college-gutter så han lar meg ikke engang bo på universitetsdorm som ikke skiller gutter og jenter.
Han sa at en stalker bare kunne bryte seg inn, så han valgte å kjøpe et nytt sted til meg - en av de beste leilighetene i byen med topp sikkerhet.
Er ikke det sløsing med penger? Jeg er overbevist om at pappa er gal.
"Hvordan vet du at jeg ikke vil møte min sjelevenn på college?" utfordrer jeg ham.
"Det er åpenbart," sier pappa som om det er krystallklart. "Jeg lar deg ikke date ennå, så du vil bare møte ham om flere år."
Kjeven min faller. "Flere år? Hvor lenge? Til jeg fyller 30?" Jeg nesten skriker.
Pappa nikker, mens det er mammas tur til å sukke. Hun vet at denne samtalen er endeløs.
En rynke berører leppene mine når jeg lener meg tilbake mot stolen. "Dere to møttes da dere gikk på videregående," sier jeg saklig.
Stillheten kryper inn, og pappa svelger. Fikk deg.
"Det var komplisert--"
"Max er allerede forlovet, og han er bare ett år eldre enn meg," fortsetter jeg å protestere, kaster hendene i været.
Pappa sukker og skifter blikket til mamma, som om han ber henne ta hans side og hjelpe ham med å vinne denne diskusjonen. Mamma bare hever øyenbrynene mot ham.
Pappa vender oppmerksomheten tilbake til meg. "Det er et spesielt tilfelle. Max er en ekte gentleman," sier han som om alle andre gutter bortsett fra nevøen hans ikke eksisterer. "Dessuten får ikke Sienna lov til å date heller--"
"Sienna får ikke lov til å date før hun fyller 25," roper jeg. "Du er verre enn onkel Vaughn."
Noen få mennesker i restauranten snur hodene mot oss på grunn av min høye stemme, og jeg presser pannen mot bordet uten skam. Pappas latter får meg til å se opp på ham.
"Du har rett." Han smiler stolt. "Jeg er verre enn ham."
Jeg lukker munnen, for sliten til å krangle. Jeg vet at jeg kommer til å tape uansett. Jeg skal gjøre som han sier så lenge han ikke drar meg tilbake til Texas.
"Jeg kommer til å savne deg." Jeg klemmer mamma tett før vi skilles. Jeg kommer til å savne denne varmen.
Hun strammer grepet om meg og kysser pannen min. Når vi trekker oss unna, holder hun kinnet mitt og ser på meg ømt.
"Du kommer til å ha det fantastisk her, kjære," sier hun, som om hun kan føle min bekymring. "Slapp av. Ha det gøy. Møt mange venner. Ikke stress for mye," hvisker hun selv om noen av ordene hennes motsier pappas uttalelser. Hun bryr seg ikke så mye om det. Hun vil bare at jeg skal være lykkelig.
Vi sukker i kor, og jeg prøver mitt beste for ikke å gråte. Dette er virkelig første gang jeg skal bo alene, uten dem.
Pappa står allerede med armene utstrakt når jeg snur meg mot ham. Han omfavner meg i en klem som får meg til å føle meg som fem år gammel.
Jeg kan føle at han ikke vil slippe meg. Pappa oppfører seg alltid tøff foran meg, men når han kommer inn i bilen med mamma, vet jeg at det er da han vil slippe ut alt. Jeg vil ikke bli overrasket om mamma sier at hun må overbevise ham igjen under reisen hjem.
"Ikke bekymre deg for meg," sier jeg når vi trekker oss unna. Hjertet mitt svulmer når jeg ser tristheten i øynene hans.
Det føles fortsatt uvirkelig at pappa endelig lar meg bo tusen mil unna dem, men det er på tide at han gir meg litt slakk. Ett semester er definitivt kortere enn hele fire år.
"Du glemmer ikke den viktigste regelen, gjør du?" spør pappa, og øyenbrynene mine rynker seg.
Den viktigste? Jeg trodde det handlet om gutter?
Han gransker meg, og så dukker det opp i hodet mitt.
"Alltid ta telefonen når du ringer." Jeg smiler bredt.
Pappa smiler, og vi klemmer hverandre igjen.
Det viktigste er at jeg ikke lyver for dem, at jeg ikke skjuler noe for dem. Og det er derfor jeg ikke skal ignorere dem når de ringer, uansett når de gjør det, uansett hvor jeg er. De trenger bare å høre stemmen min for å finne ut om jeg virkelig har det bra eller ikke.
"Husk." Han ser på meg med et advarende blikk. "Ikke hopp over måltidene dine."
Igjen, han snakker som om jeg ikke har vokst opp. Jeg kjemper mot trangen til å rulle med øynene, men samtidig vet jeg at jeg kommer til å savne denne nysgjerrige siden av ham.
Nå som jeg ser mamma og pappa gå inn i bilen, er det en kamp inne i hjertet mitt. Uansett hvor ivrig jeg er etter å bo alene, er det vanskelig å være borte fra dem. Uansett hvor flott stedet jeg er på nå, vil mamma og pappa alltid være min trygge havn.
Pappa ruller ned bilvinduet, og jeg vinker til dem. Tårene mine er nesten på vei opp i øynene mine.
"Ha det," sier jeg muntert til tross for tristheten som rører seg i hjertet mitt.
"Vi sees igjen veldig snart, kjære. Jeg elsker deg." Mamma smiler, vel vitende om at de vil komme hit igjen om kort tid for å sjekke meg.
"Jeg elsker deg også." Jeg klemmer hånden hennes og ser på mens pappa sukker bak rattet.
"Jeg elsker deg, pappa."
Han smiler til meg og sukker. "Jeg elsker deg mer."
Etter å ha sagt farvel, starter pappa bilen, og jeg ser dem gå til bilen forsvinner bak porten til eiendommen.
Jeg snur meg rundt og stirrer opp på den høye bygningen foran meg. Min nye leilighet.
Solstrålene treffer ansiktet mitt, og det er så lyst at jeg må skjerme øynene med hånden. Leilighetsbygningen er en av de mest ekstravagante jeg noen gang har sett. Den er så høy og storslått, definitivt en førsteklasses leilighet.
Jeg skulle ønske pappa ikke måtte betale for dette stedet for meg, men å krangle med ham var poengløst. Han ville bare ha det beste for meg, spesielt når det gjelder sikkerhet og trygghet.
Jeg myser mens øynene mine smalner mot penthousen som ligger på toppen av bygningen. Jeg husker at en ansatt informerte meg om at eieren bor på toppen. Hvem de enn er, må de være utrolig rike for å eie denne bemerkelsesverdige eiendommen.
Med besluttsomhet går jeg tilbake inn i leiligheten og lover meg selv.
Jeg skal få mest mulig ut av tiden min i Washington. Jeg skal klare dette universitetsutvekslingsprogrammet.
En stemme i hodet mitt legger til, 'Men fortsatt følge pappas regler. Selvfølgelig.'