Kapittel 4
"Wow. Det var genialt." Bailey, min tidligere klassekamerat, knasker på en potetgull mens vi ser på hennes favoritt-thriller i stua hennes. "Den jenta har mot til å ringe 911 mens kidnapperen er i samme rom. Tror hun ikke at han kan høre henne når som helst?"
"Jeg får gåsehud," sier tvillingsøsteren hennes, Brea, og skjelver under teppet mens hun klemmer knærne på sofaen. Øynene hennes er limt til TV-en. "Men, virkelig, hun er et geni for å ha lurt med den samtalen. Ikke sant, Nevaeh?"
Jeg snur hodet mot dem. Jeg har ikke klart å fokusere på filmen fordi tankene mine er et annet sted.
"Ja," svarer jeg kort og vender blikket tilbake til TV-en.
Jeg kan føle at Brea myser mot meg. Hun har sikkert lagt merke til at jeg ikke følger med. Selv om jeg hadde gledet meg til å overnatte hos dem under ferien min i New York, viser oppførselen min de siste timene det motsatte.
Bailey og Brea er gode venner som flyttet fra Texas til New York for et år siden. De hentet meg hos tante Melanie i dag for å overnatte hos dem, akkurat som vi hadde planlagt for noen uker siden.
Og akkurat nå har vi en midnatt Netflix-tid.
Tidligere i dag var det stille hos tante Melanie. Alle kunne fortsatt ikke komme over det som skjedde i går, spesielt Max, som kom hjem til lunsj med et slitent uttrykk.
Selvfølgelig er han fortsatt opprørt. Han ser på Aiden som sin egen bror.
Hjertet mitt er fortsatt urolig av å tenke på Aiden. Smerten i ansiktet hans er fortsatt veldig synlig i mine øyne, og hver gang jeg prøver å få det bildet ut av hodet, forteller jeg meg selv at jeg fortjener denne forferdelige følelsen. Denne skyldfølelsen.
Kjæresten hans gjennom fem år, kvinnen han elsker, den han trodde han skulle tilbringe resten av livet med, forlot ham foran hele verden på et øyeblikk. Uten et ord.
Igjen, knyter hjertet mitt seg. Jeg klarer ikke å konsentrere meg om noe. Jeg klarer ikke å spise. Jeg klarer ikke å sove. Jeg klarer ikke å slutte å tenke på Aiden Klein.
"Nå må hun bare vente på at politiet skal komme. Herregud, det er så spennende." Bailey biter neglen i spenning, fortsatt snakkende om filmen vi ser på.
"Jeg hater ventingen, spesielt i en så kritisk tid." Brea slipper ut et lite skrik når kidnapperen plutselig dukker opp ved siden av jenta. "Faen. Det var unødvendig."
Bailey ler og kaster en pute på tvillingsøsteren. "Det er det beste med denne filmen."
Venting.
Det ene ordet får magen min til å vri seg igjen. Jeg har en dårlig følelse. En virkelig dårlig følelse.
Er det mulig...
Pulsen min øker plutselig. Hjertet mitt raser i brystet. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg får plutselig en trang til å forlate dette stedet.
Jeg ser på armbåndsuret mitt. Klokken har akkurat passert midnatt. Jeg vet at han ikke kan vente to netter på rad, men...
Jeg spretter opp på føttene, og skremmer tvillingene mens jeg haster inn på soverommet deres. Etter å ha bestilt en Uber, og mens jeg venter på at sjåføren skal komme, kaster jeg telefonen på sengen og skifter raskt fra pysjamas til et par jeans og en genser.
Bailey og Brea ser på meg med åpen munn. "Hva skjer?" spør de i kor.
Heldigvis er bilen jeg har bestilt i nærheten og kommer om et minutt.
"Jeg beklager," sier jeg med skyldfølelse. "Det er en nødsituasjon i huset til fetteren min. Jeg må dra nå," lyver jeg, og slenger ryggsekken over skulderen.
"Hva?" De to følger etter meg når jeg går ut av rommet mot inngangsdøren.
"Er det så alvorlig?" spør Brea bekymret. "Vi kan kjøre deg dit."
Jeg stopper og snur meg, rister på hodet. Lite vet de at jeg ikke skal dit. Jeg skal et annet sted.
"Nei, det går bra. Jeg har bestilt en Uber," sier jeg andpustent.
"Men det er allerede sent på kvelden. Det er bedre om vi--"
"Ikke bekymre dere," avbryter jeg henne. Stemmen min høres ut som en bønn. "Jeg skal klare meg. Jeg må dra nå." Og med det sagt, snur jeg meg og går.
Jeg løper så snart jeg går ut av bilen. Joggeskoene mine dunker mot bakken mens jeg haster inn på eiendommen.
Parkeringsplassen er øde, men i stedet for en mørk bygning, ser jeg lys som strømmer ut fra hallen. Synet øker frykten min, og lar meg vite at antagelsen min er riktig. Hjernen min nekter å godta alt.
Vær så snill, si at det ikke er sant. Det burde ikke være det.
Hvorfor har jeg denne følelsen, som om jeg vet hva som skjer med ham?
Jeg senker farten når jeg nærmer meg hallen. Pusten min er tung mens jeg går på fortauet ved siden av hagen. De høye vinduene i hallen gir meg en klar utsikt over det tomme stedet.
Riktig. Ingen er der. Jeg håper at det ikke er noen der inne.
Men så stopper beina mine brått. Noen snakker.
Døren nær alteret er åpen, men jeg tør ikke gå inn. I stedet kikker jeg inn, og hjertet mitt banker hardt.
Aiden Klein sitter på en rad vendt mot alteret, fortsatt i bryllupsdressen.
Hjertet mitt blør. Han har ikke forlatt dette stedet. Han har vært her i to netter.
Han snakker i telefonen, og jeg skyver ryggen mot veggen og synker ned. Jeg klemmer knærne og flytter blikket til hagen foran meg. På denne stille natten kan jeg høre Aidens stemme tydelig.
"Sveits?" spør han personen i den andre enden av linjen. Han pauser en stund før de neste ordene forlater leppene hans, "Med Roman?" Stemmen hans skjelver, knapt en hvisking. Han lytter, og etter at personen er ferdig med å snakke, avsluttes samtalen.
Brystet mitt gjør vondt mens jeg venter på reaksjonen hans.
Så grusomt.
Kvinnen han elsker og hans beste venn fløy hele veien til Sveits.
Starter de et nytt liv der?
Jeg hører ingenting, og angsten min bygger seg opp. Jeg kikker igjen, og synet jeg ser får hjertet mitt til å knuse i tusen biter.
Aiden gråter, dekker øynene med den skjelvende hånden mens han ser ned.
Brystet hans hever og senker seg, og jeg føler at brystet mitt også er i ferd med å eksplodere. Sobbene hans bryter, og det føles som om verden faller sammen.
En tåre faller på kinnet mitt, etterfulgt av en annen, og en til. De kan ikke stoppe, akkurat som tårene som nå strømmer nedover ansiktet hans.
Jeg klemmer knærne på bakken og lukker øynene hardt, kaster hodet tilbake mot veggen. Jeg griper brystet med den skjelvende hånden.
Halsen min gjør vondt. Hjertet mitt gjør vondt. Jeg kan føle smerten hans. Den er her, så nær meg, som om hjertet mitt blir skåret opp med en kniv.
Han elsker henne. Han elsker henne så mye.
Han fortjener ikke dette.
Jeg dekker munnen med hånden, prøver mitt beste for ikke å lage noen lyd mens jeg gråter med ham. Jeg holder på å kveles fordi jeg knapt kan puste.
Det gjør vondt. Det gjør så vondt å se ham gråte.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg gråter, men Aidens sobber ekkoer fortsatt i ørene mine, og hjertet mitt fortsetter å blø. Uendelig.
"Unnskyld meg." Det er en stemme inne i hodet mitt, men den virker så langt borte. "Frøken?"
Øyelokkene mine blafrer, og jeg rynker pannen. Fortsatt kan jeg ikke se noe.
"Hvorfor sover du her?"
Øynene mine åpnes brått, og når jeg skyver kroppen tilbake, slår hodet mitt mot veggen.
Au. Jeg grimaser i smerte.
En middelaldrende mann, som ser ut som gartneren på grunn av klærne og hanskene han har på seg, står foran meg. Bekymring krysser ansiktet hans.
Himmelen har blitt blå. Solstrålene treffer ansiktet mitt mens lyden av fuglekvitter fyller luften. Det er morgen.
"Jeg beklager," sier han og løfter hendene. "Jeg ville ikke vekke deg ved å røre deg. Takk Gud at du er våken. Hvorfor sover du her?" spør han igjen, mens jeg føler meg dum.
Har jeg virkelig sovnet her? På gulvet? Ved siden av hagen?
Brått setter jeg meg opp og kikker inn i hallen, bare for å finne at den er tom.
"Det er noen..." Jeg nøler, lurer på hvor Aiden er.
"Brudgommen?" gartneren fullfører setningen min, og når jeg vender oppmerksomheten tilbake til ham, ser jeg tristheten i ansiktet hans. "Han dro rett før du våknet. Stakkars mann, å bli forlatt ved alteret på den måten." Gartneren rister på hodet i skam. "Er han vennen din? Jeg tviler på at han så deg fordi han gikk ut gjennom den andre døren. Kanskje du burde prøve å ringe ham."
Jeg stirrer på ham med et fortapt uttrykk. Med vanskelighet reiser jeg meg. Hodet mitt spinner fortsatt etter å ha grått hele natten. Jeg føler meg så utmattet.
Sakte går jeg inn i den tomme hallen og skanner stedet. Et mykt sukk slipper ut fra leppene mine. Gartneren har rett.
Aiden er borte.