Kapittel 3
Det er midnatt.
Gjestene har allerede dratt. Alle reporterne og paparazziene har forlatt bygningen, beordret av Lucas Klein, som ser ekstremt rasende ut. De eneste som fortsatt er her, er familiene fra brudgommens og brudens side.
Vi er fortsatt her også fordi vi allerede er blitt ansett som en del av Klein-familien. Luna, Max, Sienna og jeg har ikke flyttet oss fra setene våre. Luna gråter mot Max' bryst mens han holder armene rundt henne. Hun ser helt knust ut. Max kysser henne på hodet og hvisker beroligende ord til henne.
Onkel Vaughn og tante Melanie snakker med Aidens foreldre, og prøver å hjelpe dem med å løse problemet. Samtalen deres dreier seg om den savnede bruden, og jeg legger merke til hvor opprørte Aidens foreldre ser ut.
Klein-familien har nok makt og forbindelser til å finne ut hva som kan ha skjedd med Olivia Stone i løpet av de siste timene. De må ha funnet ut at dette ikke involverer en ulykke. Bruden har bestemt seg for å gå sin vei av egen vilje.
Hjertet mitt synker når Cassandra Klein nærmer seg sønnen sin. Hun gråter og klemmer ham. Aiden klemmer moren tilbake. Han lukker øynene hardt mens moren gråter, og jeg kan se at han holder tilbake. Han prøver å holde seg sammen, men det er ikke for hans egen skyld. Det er for moren sin.
Når hun trekker seg unna, tørker hun tårene fra øynene og stirrer på ham med et så knust blikk at det dreper meg.
Lucas Klein sier noe til sønnen sin, men jeg kan ikke høre hva det er. Han klemmer sønnen også, men kort, og når han går bort fra Aiden, kan jeg se raseriet i øynene hans.
Det er en tragedie for familien deres å bli knust på en så grusom måte på dagen som skulle være hellig og gledelig, å bli ydmyket foran hele verden.
Når onkel Vaughn og tante Melanie nærmer seg oss, har familiene fra brudens side dratt, like knust.
Onkel Vaughn gir Max et meningsfullt blikk, som om de snakker med hverandre uten å si et ord. "De drar," sier han til sønnen sin. "Aiden blir her."
Max sukker og kysser Lunas panne igjen. "Luna," hvisker han, akkurat idet Cassandra kommer mot oss for å hente datteren sin. "Vi skal hjem. Jeg blir med deg, ok? La oss dra hjem."
Det er uaktuelt at Max ikke skal dra hjem med oss, fordi Klein-familien trenger ham mer. Luna trenger ham, spesielt i dette ødeleggende øyeblikket.
Luna snufser, og når hun ser opp på moren sin, rister hun på hodet i fornektelse.
Cassandras øyne glitrer av tårer mens hun stirrer bedende på datteren sin. "Luna." Stemmen hennes skjelver. "La oss dra hjem, kjære."
Men Lunas øyne er fortsatt låst på Aiden, som fortsatt står ved alteret med ryggen mot oss. Jeg svelger en klump i halsen.
"Nei," stemmen til Luna brister. "Hva med Aiden?"
Cassandra tar et dypt pust, og det er bare smerte i stemmen hennes når hun sier, "Han blir her. Han sa at han trenger tid alene."
Luna rister på hodet igjen. "Jeg forlater ham ikke."
Max hjelper henne opp, men i stedet for å forlate Aiden, går Luna mot broren sin.
"Aiden," roper hun. Et mykt gråt slipper ut fra leppene hennes før hun åpner munnen igjen, "La oss dra hjem."
Stillheten fyller luften, og jeg kan se leppene hennes skjelve. Hun venter på Aidens svar.
"Vær så snill," legger hun til med en svak stemme.
"Jeg blir her," sier Aiden. Han har fortsatt ikke snudd seg for å møte oss. "Bare dra hjem, Luna." Stemmen hans er hes.
Luna stirrer på ham i vantro. Hun tar et dypt pust og knytter neven ved siden av seg. "Jeg drar ikke hjem uten deg." Stemmen hennes er fast. "Jeg forlater deg ikke her alene."
Uten å høre noe fra ham, ber hun igjen, "Vær så snill, Aiden. Bare bli med meg hjem. Hvorfor blir du fortsatt her?"
Aiden har fortsatt ikke svart henne på lange sekunder, og atmosfæren blir spent. Jeg ser tårer rulle nedover Lunas kinn, beviset på hvor mye smerte hun føler for broren sin.
"Hvorfor venter du fortsatt her?" Stemmen hennes er nå fylt med sinne. Hun høres ut som om hun er revet mellom å bryte sammen eller eksplodere. "Hvorfor venter du fortsatt på henne?"
"Fordi sist vi snakket sammen, lovet vi hverandre å møtes ved dette alteret!" Aidens stemme runger når han endelig snur seg. Kjeven hans er stram. Tårer fyller øynene hans, men han gråter ikke. Han har ikke grått siden bruden forlot ham, men jeg kan tydelig se smerten i de vakre ravfargede øynene.
Jeg føler at noen nettopp har slått meg hardt i ansiktet. Klumpen i halsen er så stor at den nesten kveler meg.
På grunn av meg.
Bruden hans rømte på grunn av meg.
Jeg har forårsaket så mye smerte for denne mannen, og jeg vet ikke hvordan jeg skal tilgi meg selv.
Hvis jeg ikke hadde tatt Olivia i å snakke med Roman i den hagen, ville hun ha gått ned midtgangen som hun hadde lovet ham.
Luna er overrasket over hvor høyt Aiden snakket til henne, og det er da Max kommer til hennes side. Mens hun fortsatt stirrer på broren med så mye tristhet i øynene, holder Max henne.
"Jeg er lei meg, Luna," hvisker Aiden, og snur ryggen til oss igjen. "Kan du--" Han slipper ut et frustrert sukk. "Kan du bare dra hjem uten meg? Vær så snill?"
"Kom, Luna," hvisker Max til henne. "Han vil bli ok."
Jeg vil også tro på Max, men det er vanskelig. Alle vet at Aiden ikke er ok. Men det minste vi kan gjøre er å gjøre det han vil, og det er å la ham være alene en stund, her.
"Luna," Lucas' stemme ekkoer gjennom hallen, og Luna snur seg mot faren, som venter på henne med moren, klare til å forlate hallen.
Luna nikker endelig, snufser. Max legger armene rundt henne mens de går mot utgangen.
Onkel Vaughn og tante Melanie går også, men jeg er fortsatt naglet til samme sted. Jeg kan ikke bevege meg. Jeg vil ikke forlate dette stedet. Det er på grunn av meg at denne hendelsen skjedde.
"Nevaeh," Siennas stemme skremmer meg. Hun drar meg opp fra setet mitt. "Kom igjen. Vi drar. La oss gå, Nev."
Jeg har ikke noe annet valg enn å la henne dra meg bort. Øynene mine kan ikke forlate Aiden, og det siste jeg ser før jeg går ut av hallen er ryggen hans.