Kapittel 3 Bur laget av gull
"Hyggelig å møte deg, fru Sullivan," sa jeg, og prøvde å forbli likegyldig.
"Kom inn og sett deg. Lunsjen er nesten klar. Inntil da kan vi ha en liten prat."
Jeg nikket. Hun ledet meg til en romslig og vakker stue og pekte på sofaen hvor hun ville at jeg skulle sitte.
Hun satte seg rett overfor meg, og snart kom en ung jente i uniform inn for å servere te.
"Det første vi skal gjøre er å ta deg til operasjonen etter lunsj. Jeg er lei for at du må gjennom denne prosedyren, men dette er en regel i vår familie. Utover det tenkte jeg at du kunne være med på å organisere de siste tingene til bryllupet. Du vil få et glamorøst bryllup, det kan jeg love. Du vil bli forbløffet."
Jeg så på henne og gjorde mitt beste for å skjule følelsene mine. Hva kunne jeg si til det? Jeg hadde alltid forestilt meg at min forlovede og jeg skulle velge alt til bryllupet mitt. Jeg trodde vi skulle organisere hele arrangementet. Jeg trodde jeg skulle gifte meg med den jeg elsket. I stedet for det, skulle jeg gifte meg med en fremmed. Hvordan kunne jeg være lykkelig med det? Jeg svelget.
"Takk, fru Sullivan, du er veldig snill."
"Jeg vet, kjære. Du er litt forvirret og kan føle deg ukomfortabel, men jeg tror du vil klare deg fint. Du er en vakker ung jente. Jeg er sikker på at Gideon vil holde deg som sin største skatt."
Jeg nikket igjen. Så hans navn var Gideon.
"Bryllupet ditt vil være på lørdag. Så vi har fire dager til da. Jeg skal også ta deg med for å prøve brudekjolen din. Den er fortryllende, det kan jeg love, og nå som jeg har sett deg i person, er jeg sikker på at du vil være på forsiden av avisene etter bryllupet."
"Takk."
Jeg sa det, men jeg skrek innvendig. Hun snakket om denne situasjonen som om det var normalt—som om vi lever i et land hvor foreldre fortsatt bestemmer hvem som er passende å gifte seg med barna deres. Jeg var sikker på at hun ønsket å skryte av dette bryllupet. Sannsynligvis hadde hun de rike vennene som tok slike ting som en konkurranse.
I det øyeblikket kom den samme jenta inn, og jeg lurte på hvorfor hun bare signaliserte at lunsjen var servert. Fru Sullivan så på klokken og smilte til meg.
"Vi må vente noen minutter, kjære. Spencer burde være tilbake snart."
Hun sa ikke hvem han var, men jeg gjettet at han ville være min kjøper, min fremtidige svigerfar.
Omtrent to minutter gikk før en mann kom inn i stuen.
Jeg reiste meg nervøst. Han hadde en fin, muskuløs kropp, svart hår og brune øyne. Bare ansiktet hans viste at han var rundt femti. Han smilte til meg, la hendene på skuldrene mine og ga meg to kyss på kinnene. Det overrasket meg.
"Velkommen, Alice. La meg ta en titt på deg."
Han bokstavelig talt sjekket meg fra alle sider og endte opp med å undersøke øynene mine.
"Fin kropp, delikate former, vakkert ansikt og fortryllende grå øyne. Jeg kan si at sønnen min er heldig. Du ser vakrere ut enn på bildene."
"Takk," sa jeg.
"Er du klar for lunsj?"
Fru Sullivan spurte ham, og han nikket med et smil. De ledet meg til spisestuen.
Vi hadde ikke en rolig lunsj. De snakket mye med hverandre og med meg, men ingen av dem spurte meg om noe.
De brydde seg ikke om meg. Jeg følte meg som et kjæledyr eller noe. De sa hvor søt og fin jeg var, men de spurte ikke om jeg var lykkelig eller komfortabel. Så lenge jeg var lydig, stille og ikke gjorde noe galt, var de bare glade for å ha meg i huset.
Etter at vi var ferdige med lunsjen, smilte fru Sullivan til meg.
"Lilly skal vise deg rommet ditt, kjære. Bagasjen din er der inne. Ta på deg en lett kjole. Du kan finne noen kjoler i garderoben. Jeg kommer og henter deg om en halvtime for å ta deg til legen. Du skal bo her hos oss til bryllupet."
"Takk, fru Sullivan."
Jeg nikket, og tjenestejenta ledet meg opp trappen. Det var en lang tur. Hun åpnet døren og ledet meg inn med et smil.
Jeg kunne ikke tro mine egne øyne. Det så mer ut som en leilighet enn et rom. Stuen var stor og luksuriøs, alt var hvitt. Den hadde en balkong som så ut som en hage. Det var et enormt basseng.
Jeg gikk inn på badet, som var attraktivt og romslig. Jeg sukket. Det var som et bur laget av gull.
Da jeg åpnet garderoben, så jeg forskjellige kjoler. Selv om jeg sjelden brukte skjørt på gaten, måtte jeg innrømme at de var fine. Jeg valgte en svart en. Den kunne speile følelsene mine, tenkte jeg.
Da jeg så meg selv i speilet, følte jeg et behov for å ta et bilde og sende det til Lucas. Men jeg husket plutselig. Å kontakte ham var ikke tillatt—ikke ham, ikke foreldrene mine. Det var regelen.
Jeg følte øynene mine bli fuktige igjen da jeg hørte banking. Fru Sullivan kom inn, sjekket antrekket mitt, og nikket tilfreds.
"Min svigerdatter er ikke bare vakker, men hun har også sans for mote. Det liker jeg."
Så signaliserte hun at jeg skulle gå med henne. Jeg svelget før jeg fulgte etter henne.
Hun ledet meg ned til en annen bil, en ny svart Jaguar. Vi satte oss i den, og hun kjørte meg et sted.
Alt var nytt for meg siden jeg aldri hadde vært i Los Angeles.
Hun parkerte bilen ved en privat klinikk—jeg gjettet at den også var fasjonabel—og ledet meg inn. Da resepsjonisten så henne, hilste hun vennlig, men ignorerte meg.
Hun sa at vi måtte vente, noe som gjorde fru Sullivan sint. Hun lente seg nærmere henne og hvisket noe i øret hennes. Resepsjonisten så skremt ut et øyeblikk, så smilte hun mens hun ringte en telefon. Etter at hun la på, sa hun at vi kunne gå inn med en gang.
Fru Sullivan holdt hånden min med et tilfreds smil og ledet meg inn.
Legen hilste på henne som en venn, som om de kjente hverandre.
Hun ledet meg inn i et hjørne som var dekket som et omkledningsrom. Hun sa at siden jeg hadde på meg skjørt, trengte jeg bare å ta av meg undertøyet. Jeg gjorde som hun sa, og så ledet hun meg ut.
De la meg på undersøkelsesbenken. Å tenke på hva som skulle skje gjorde meg redd. Jeg visste ikke hvordan det føltes. Jeg har aldri vært med noen. Ingen har noen gang rørt meg der. Jeg lukket øynene og bet tennene sammen da legen tok på seg hanskene og gikk mot meg, sittende mellom de åpne bena mine.