Kapittel 7 Avvisning
Logan POV
Jeg ville avvise henne på stedet.
Men da jeg så henne stå der på trappen, klarte jeg det ikke. Jeg klarte ikke å si de ordene.
Jeg så at hun var glad da hun så på meg. Hun ville komme til meg. Men hun så mitt kalde blikk og stoppet seg selv.
Gudinne, hun var vakker. Jeg har alltid syntes at hun var pen og sexy, men nå som hun var min make, var hun enda vakrere enn før. Hun luktet som jordbær og vannmelon. Det lange brune håret hennes falt fritt nedover ryggen, og de blå øynene hennes var et hav jeg ville svømme i. Leppene hennes var perfekte. Den lille kroppen hennes var perfekt. Hver kurve var laget for meg. Jeg ville bare røre ved henne.
Jeg knyttet nevene for å stoppe meg selv. Jeg stengte Leon helt ute fordi han ville drepe meg for det jeg var i ferd med å gjøre. Han var så glad da vi luktet henne. Jeg ville ikke at han skulle se dette. Jeg skulle håndtere ham senere.
Jeg var lettet da Andrew ba henne gå opp. Jeg ville kunne tenke klart nå som hun ikke var her.
Jeg kunne se at Andrew ikke var fornøyd med forklaringen min. Men han visste at jeg hadde rett. Han visste at flokken alltid kom først. Og søsteren hans var et barn. Hun skiftet for første gang i dag. Hun kunne ikke kontrollere ulven sin ordentlig, og hun kunne ikke kjempe i ulveform. De fredløse ville bruke henne mot meg, og det ville ødelegge flokken. Jeg trengte en sterk Luna. Sienna ville være en flott Luna. Hun var sterk og snill. Flokken vår ville dra nytte av å ha henne som Luna.
"Andrew." Jeg ropte på ham etter at han ikke svarte.
"Faen." mumlet han. "Du har rett. Sienna er sterk og hun ville være en flott Luna. Men det betyr ikke at søsteren min ikke kunne bli sterkere."
"Det gjør det ikke." Jeg var enig. "Men vi har ikke tid til å trene henne, til å gjøre henne sterkere. De fredløse ville bruke henne som en byrde mot meg, og flokken ville lide. Du vet at jeg har rett."
Han nikket og kjørte hånden gjennom håret.
"Vil du fortelle henne nå?" spurte han meg.
Jeg nikket. "Ja. Det gir ikke mening å vente."
"Greit." sa han. "Jeg skal hente henne."
Jeg tok et dypt pust og prøvde å roe meg selv. Jeg kunne ikke bli distrahert av båndet. Av henne. Jeg måtte gjøre dette, for min far og for flokken min.
Det ville ikke bryte båndet. Ingenting gjorde det. Jeg ville fortsatt føle henne, hun ville fortsatt være min make, men jeg ville være fri til å gjøre Sienna til min Luna.
"Faen!" hørte jeg Andrew rope, og jeg løp umiddelbart opp trappen.
Lukten hennes var så berusende her oppe. Jeg kunne ikke la være å puste den dypt inn.
"Hva skjedde?" spurte jeg Andrew.
Han kom ut av rommet hennes, men hun var ikke med ham.
"Hun dro." knurret han.
Jeg frøs og hjertet mitt begynte å slå smertefullt. Hun dro. Hun hørte oss sannsynligvis og dro. Hva om noe skjedde med henne? Jeg kunne ikke la det skje. Jeg kunne ikke leve uten henne.
'Leon?' Jeg ropte på ulven min. 'Kan du føle vår makes ulv? Er hun ok?'
'Nei.' Han knurret til meg. 'Ulven hennes har det vondt. Hun har trukket seg langt tilbake i makens sinn. Jeg kan ikke føle henne.'
Faen. Faen!
'Du er en komplett idiot, Logan.' knurret Leon. 'Make er perfekt og sterk. Du vil angre på det du gjorde.'
Jeg svarte ikke, og jeg skjøv ham til baksiden av sinnet mitt. Jeg trengte ikke det nå. Han er et dyr. Han reagerer rent på instinkt. Og hans instinkt er å få sin make. Jeg må være den som tenker rasjonelt og tenker på flokken vår.
Andrew løp forbi meg og gikk ned trappen. Han grep jakken sin og løp ut gjennom inngangsdøren. Jeg fulgte ham i en døs.
"Kom igjen, Logan." knurret han. "Følg lukten hennes. Hvor gikk hun?"
Jeg fokuserte på ham og gjorde som han ba meg om. Lukten hennes var sterkest under soveromsvinduet hennes, og den fortsatte mot skogen.
"Faen." mumlet Andrew.
Vi skyndte oss mot skogen, og jeg fortalte ham hvor vi skulle gå basert på intensiteten av lukten hennes. Det var ikke vanskelig å følge henne, så det kunne ikke være lenge siden hun gikk denne veien.
Plutselig stoppet lukten hennes. Jeg kunne ikke lukte henne lenger. Det var som om hun bare forsvant. Hjertet mitt sluttet å slå.
"Hva er galt?" spurte Andrew.
"Jeg kan ikke lukte henne lenger," sa jeg stille. "Lukten er helt borte."
"Faen!" ropte han. "Hun brukte maskeringsspray."
Jeg lukket øynene og tok et dypt pust for å roe meg selv. Hun var ok. Jeg ville ha følt det hvis noe hadde skjedd med henne.
"Emma?!" ropte Andrew.
'Leon?' Jeg ropte på ulven min. 'Jeg vet at du er sint på meg, men jeg trenger at du prøver å snakke med ulven hennes. Be henne komme tilbake.'
'Jeg skal.' Han knurret. 'Men ikke på grunn av deg. Jeg vil at make skal være trygg.'
"Leon vil prøve å snakke med ulven hennes," sa jeg til Andrew.
"Hvis noe skjer med henne, dreper jeg deg. Alfa eller ikke," knurret han til meg.
Han var den eneste som kunne si noe slikt til meg. Hvis han ikke var min beste venn, ville han allerede vært død.
"Hun er ok, Andrew," sa jeg. "Jeg ville ha følt det hvis noe hadde skjedd med henne."
"Hva om hun bestemte seg for å forlate flokken, hæ?" knurret han. "For å bli en fredløs fordi hun hørte sin make, den ene personen som skulle elske henne betingelsesløst, si at hun ikke er sterk nok til å være hans make og Luna?!"
"Jeg gjorde ikke det. Ikke ennå i hvert fall," sa en stemme fra skogen.
Andrew og jeg snudde oss mot lyden. Emma lente seg mot et tre. Jeg slapp ut et pust jeg hadde holdt. Hun er ok.
Hun hadde på seg tights som lot meg se bena hennes perfekt. Ansiktet hennes var enda vakrere enn det var hjemme. Hvordan var det mulig for noen å bli enda vakrere på få minutter? Jeg måtte bruke all min styrke for ikke å gå til henne og gjøre henne til min. Hvis jeg var en vanlig ulv og ikke en Alfa, tror jeg ikke jeg ville klart det.
Andrew løp mot henne og klemte henne. Jeg ble sjalu. Jeg ville gjøre det. Men jeg visste at jeg ikke kunne. Jeg måtte være sterk.
"Gudinne, Emma," ropte Andrew. "Ikke gjør det der igjen!"
Hun klemte ham ikke tilbake. Hun trådte bort fra ham og så på meg.
"Du er her for å avvise meg, ikke sant?" sa hun stille. "Kom igjen, gjør det. La oss få det overstått."
Andrew og jeg delte et forvirret blikk. Hvordan kunne hun være så rolig? Så... sterk? Jeg så tilbake på henne, og hun stirret på meg med hodet hevet.
Jeg tok et dypt pust og gikk nærmere henne. "Du vet hvorfor jeg må gjøre dette."
"Jeg vet," nikket hun. "Jeg hørte alt."
Jeg nikket og kjørte hånden gjennom håret mitt. Hver del av meg skrek til meg om ikke å gjøre dette. Leon klorte seg frem i sinnet mitt for å se sin make, og han knurret og klynket. Jeg ville ikke gjøre dette. Jeg ville ha henne. Men jeg måtte. For flokken min.
Jeg tok et dypt pust og så direkte inn i de vidunderlige øynene hennes.
"Jeg, Logan Carter, Alfa av Crescent Moon Pack, avviser deg, Emma Parker av Crescent Moon Pack."
Jeg kunne føle hjertet mitt knuse. Leon ulte inni meg, og jeg kunne føle smerten hans.
Hun så rett på meg, og jeg kunne se smerten i øynene hennes, men hun nektet å vise det. De fleste ulver faller på knærne av smerte. Jeg ville falle på knærne og klore på brystet mitt. Men hun gjorde det ikke. Hun sto der med hodet hevet. Hun tok et dypt pust og lukket de vidunderlige øynene sine.
"Jeg, Emma Parker av Crescent Moon Pack, aksepterer din avvisning."
Jeg lukket øynene og kjente tårer renne nedover kinnet mitt. Da jeg åpnet dem, var hun borte.
Båndet var fortsatt her. Ingenting hadde endret seg. Jeg følte det samme for henne. Jeg ville fortsatt ha henne. Men jeg hadde akkurat åpnet døren for å kunne pare meg med en annen hunnulv.