




Leksjon 4- Si unnskyld når du har skadet noen - det hjelper å gjøre ting riktig.
Jeg stirrer vantro.
"Hva? Du kan ikke bare holde meg her. Hva om det monsteret kommer tilbake igjen? Jeg vil ikke kunne rømme!" påpeker jeg. Det er omtrent en million andre grunner til at jeg ikke vil bli magisk fanget i en enkelt bygning, men jeg tenker at jeg bør begynne med de livstruende.
Jeg kunne argumentere med at jeg har en jobb jeg må gå til, jeg trenger å tjene penger og alt det der. Men selv jeg kan se argumentene mot det. Jeg jobber med barn, hvis det monsteret KOMMER tilbake, kan jeg ikke sette dem i fare. Men likevel, det er ikke som om jeg kan bli her for alltid.
"Du vil være trygg her," svarer Torin enkelt. Og jeg tror ham, pokker heller.
"Men... Du kan ikke holde meg her for alltid. Det er ikke rettferdig. Jeg har ikke gjort noe mot deg," insisterer jeg. Laura dulter til meg. Tydeligvis er det ikke anbefalt å krangle med sjefen, selv om han ikke ser ut til å være så plaget av min klaging.
"Det er ikke rettferdig for oss alle å bli satt i fare fordi Torin reddet livet ditt heller. Du virker hyggelig, virkelig. Men vær så snill å forstå, vi kan ikke bare... stole på deg," ber hun.
Jeg kan se at hun heller ikke er begeistret for å gjøre denne bindende besvergelsen. Hun virker ukomfortabel med ideen om å fange meg her. Jeg er ganske sikker på at Laura er en genuint hyggelig person. Å bli beordret til å fange noen mot deres vilje er sannsynligvis veldig vanskelig for henne. Jeg tenker det gjennom. Hvis problemet er at de ikke kan stole på meg, betyr det ikke at jeg vil være fanget her for alltid, ikke sant?
Det betyr bare at jeg vil være her til de stoler på meg. Jeg er en pålitelig person. De virker alle litt paranoide, men jeg kan ikke klandre dem for det. Hvis jeg trenger deres tillit for å bli fri, så er det best at jeg begynner å tjene den. Jeg snur meg tilbake til Torin som fortsatt ser nøye på meg. Jeg føler at han kanskje venter på at jeg skal få panikk eller prøve å rømme.
"Du lover at jeg vil være trygg her?" krever jeg. Han nikker sakte.
"Den besvergelsen du vil at hun skal kaste, kan den fjernes etter hvert?" spør jeg. Han blunker igjen. Jeg tror jeg har forvirret ham.
"Ja. Men hvis du tror du vil kunne bryte den og rømme, vil du bli skuffet. Den eneste personen som kan bryte besvergelsen er den som kaster den. Laura vil aldri bryte den besvergelsen mot sin vilje. Du er ikke kraftig nok til å tvinge henne," hans tone er en advarsel. Men jeg setter faktisk pris på det. Han er beskyttende overfor sitt folk, det er søtt.
"Ikke vær dum. Jeg har ikke tenkt å tvinge henne til noe som helst. Jeg ville bare forsikre meg om at det ikke var permanent. Greit, du kan gå videre og kaste besvergelsen. Trenger du at jeg gjør noe?" spør jeg Laura. Hun ser på meg som om jeg er gal.
"Du... Du skal bare... la meg kaste den?" spør hun forvirret, og jeg nikker.
"Jepp," sier jeg lett.
"Men... Er du ikke redd eller sint? Vil du ikke rømme? Vi fanger deg i bunn og grunn når du ikke har gjort noe galt!" minner hun meg på. Hun virker mer forstyrret av ideen enn jeg er. Jeg smiler til henne, prøver å berolige henne.
"Jeg er ikke sint. Kanskje litt redd, men hvem ville ikke vært det? Jeg forstår at dere alle må beskytte dere selv. Dere er bare i denne situasjonen fordi dere hjalp meg. Fanget er bedre enn å være død, og hvis besvergelsen ikke er permanent, så tenker jeg at alt jeg må gjøre er å lære dere alle å stole på meg, og dere vil fjerne den av dere selv. Jeg er en pålitelig person, vet du. Jeg har bestemt meg for at første skritt for å tjene alles tillit er å gjøre det som gjør dere alle komfortable. Hvis det betyr å bli her, så får det være sånn," forklarer jeg.
Alle tre stirrer på meg. Selv Torins pokerfjes ser ut til å ha glippet bare litt. Han ser... forvirret ut. Som om han ser på noe usannsynlig, som en and på rulleskøyter. Det er litt søtt hvor forvirret han er. Han går raskt tilbake til sitt stoiske uttrykk, og jeg må kjempe mot trangen til å fnise. Jeg er kanskje litt hysterisk på dette punktet. Jeg vet ikke.
"Laura, kast bindebesvergelsen på frøken Akari," beordrer han for andre gang.
"Ja, herr. Med en gang." Hun samtykker. Denne gangen virker Laura ikke like motvillig. Jeg kan fortsatt se at hun føler seg dårlig med det, men tydeligvis har min ettergivenhet fjernet den underliggende skyldfølelsen som gnagde på henne. Jeg er glad. Jeg vil ikke at hun skal føle seg dårlig for å holde vennene sine trygge. Hun sukker.
"Carina, gi meg hånden din, vær så snill," ber Laura. Jeg rekker den ut lydig. Jeg gir henne venstre hånd siden høyre håndledd er fullt av riper og bandasjert. Dette kan være det dummeste jeg noen gang har gjort. De har rett, jeg burde sannsynligvis prøve å rømme, å komme meg unna dem. Men jeg ville ikke hatt noen sjanse alene.
Dessuten er det tydeligvis mye jeg ikke visste om. Monstre og magi for eksempel. Jeg vil vite mer, om ikke annet fordi det gir meg en bedre sjanse til å overleve. Jeg har ingen anelse om hvorfor det monsteret var etter meg, men hvis Torin var i stand til å jage det bort, så er jeg tilbøyelig til å holde meg nær ham. Laura snur hånden min slik at innsiden av håndleddet vender opp, og griper håndleddet mitt tett.
"Beklager dette," unnskylder hun seg før hun lukker øynene og begynner å mumle noe. Som om hun prøver å huske noe og går gjennom det i hodet. Håndleddet mitt begynner å føles varmt. Er det på grunn av grepet hennes eller fordi noe skjer? Jeg kan ha gått med på dette, men det betyr ikke at jeg ikke er nervøs for det. Håndleddet mitt er ikke bare varmt nå, det er varmt. Jeg vil liksom trekke det bort. Ok, nå brenner det. Jeg instinktivt prøver å trekke meg tilbake, men Torin skynder seg frem og griper armen min, holder den på plass.
"Ikke ennå. Litt lenger," insisterer han. Øynene mine er fulle av tårer og jeg biter meg i leppen, men jeg nikker. Han slipper ikke armen min. Det som føles som en time senere, men sannsynligvis bare var noen sekunder, åpner Laura øynene og slipper håndleddet mitt.
"Det er gjort." Hun får øyekontakt med meg.
"Du er begrenset til bygningen. Hvis du stikker så mye som en finger ut døren, vil du angre på det," advarer hun. Det burde være truende, men jeg tror ikke hun mener det på den måten, jeg tror hun virkelig advarer meg.
"Hva skjer hvis jeg gjør det? Jeg har ikke tenkt å gjøre det. Jeg vil bare vite," spør jeg.
"Den brennende smerten du følte i håndleddet ditt nå nettopp? Det er det du vil føle når du forlater dette stedet," forklarer hun. En tanke slår meg. Jeg burde virkelig ha stilt flere spørsmål før jeg gikk med på dette.
"Hva om noen andre skulle ta meg ut av stedet? Er det min avgang som utløser det eller mitt valg om å forlate?" fortsetter jeg. Laura rynker pannen.
"Jeg foreslår at du ikke lar noen ta deg ut herfra. Smerten ville være... Vel, den kunne drepe deg," innrømmer hun, og jeg skjelver. Magi er skummelt som bare det.
Jeg vil sjekke håndleddet mitt, jeg er ganske sikker på at jeg vil ha et brennmerke eller noe. Bortsett fra at jeg ikke kan se på det fordi Torin fortsatt holder armen min. Jeg kremter mens jeg trekker litt i den. Han slipper meg raskt og tar tre hele skritt tilbake. Ok, det var litt overdrevet. Likevel, i det minste kan jeg sjekke håndleddet mitt nå. Jeg er overrasket over å se at det ikke er rødt eller irritert i det hele tatt. Men det er et merke. Det ser ikke ut som en skade, mer som et arr, eller en av de hvite tatoveringene. Det ser ut som en haug med sammenflettede trekanter som danner en diamantform. Det er ganske pent, selv om jeg ikke forventet den nye kroppskunsten. Plutselig svaier Laura på stedet. Jeg trår automatisk frem og støtter henne.
"Oi, er du ok?" spør jeg, bekymret. Hun gir meg et svakt smil.
"Jeg er ok. Bare veldig sliten. Det var en stor besvergelse," forsikrer hun meg. I det øyeblikket svikter knærne hennes og hun kollapser fremover mot meg. Jeg fanger henne så godt jeg kan, men hun er større enn meg og jeg sliter.
"Eh... folkens? Litt hjelp her?"