




Leksjon 3- Si alltid «vær så snill» og «takk» - søtheten din kan bare få deg så langt.
"Faen." Laura banner bak meg. Torin stopper midt i å surre en bandasje rundt håndleddet mitt.
"Du så meg." Han konstaterer. Jeg nikker sakte. Basert på stemningen i rommet, er det ikke en god ting. Jeg burde ha løyet og latet som jeg ikke så noe. Sagt at jeg besvimte eller noe. Ved min bekreftelse slipper Torin forsiktig håndleddet mitt, lar bandasjen løsne, og setter seg tilbake, og skaper så mye avstand mellom oss som han kan uten å faktisk flytte seg fra der han kneler.
Jeg vipper hodet og ser nøye på ham. Hvorfor trekker han seg tilbake? Gjorde jeg noe galt? Jeg prøver å fullføre bandasjeringen selv, men det er vanskelig å surre håndleddet på min dominerende hånd. Jeg gir opp og holder det ut mot Torin.
"Litt hjelp, vær så snill?" spør jeg. Jeg hører et skarpt innpust bak meg, og nok en gang blunker Torin. Basert på uttrykket hans skulle man tro fyren ville være god i poker, men det blunket... Nei, det er en total avsløring. Jeg er ikke sikker på HVA det forteller meg ennå, men jeg er fast bestemt på å finne det ut.
"Du vil at jeg skal hjelpe?" Han gjentar, ordene hans en spørsmål.
"Vel ja, jeg trodde det var det du gjorde." Jeg vifter med hånden til han fanger den og fullfører bandasjeringen.
"Takk. Eh, så mye som jeg liker å sitte på gulvet med deg, og virkelig, det gjør jeg, det er en total forbedring fra å løpe for livet og gjemme meg i en fuktig bakgate, er det et annet sted vi kan gå mens jeg ringer en taxi for å ta meg hjem. Jeg fryser litt her nede." Jeg innrømmer. Kokken hoster litt som om han kveles, og Laura beveger seg nervøst rundt. Torin blunker igjen. Faen, noe er galt.
"Vi må snakke." er alt han sier.
Vi FLYTTER oss fra gulvet, men rommet vi går til er ikke mye bedre. Det er et ganske stort rom som ser ut til å bli brukt til lagring. Likevel klarer vi å trekke sammen tre stoler for oss å sitte på. Torin svever i et hjørne av rommet, lent mot en hylle. Jeg blir hjulpet til setet mitt av kokken som introduserte seg som Kyle.
Laura har tydeligvis tatt over denne samtalen, langt mer selvsikker nå som Torin har distansert seg litt. Jeg lurer på hvorfor hun er så nervøs rundt ham. Kanskje fordi han er sjefen hennes eller noe? Han virker i hvert fall som om han er ansvarlig her. Jeg ER litt skremt, ikke av ham selv om han ser skummel ut, men av den alvorlige atmosfæren som har kommet over alle. Hva planlegger de å si til meg?
"Så, jeg antar at du har funnet ut at Torin ikke er helt menneskelig, og det var heller ikke angriperen din." Laura begynner. Hun høres sympatisk ut. Jeg nikker.
"Vel ja. Jeg antar det er ingen vits i å late som noe annet. Ganske uventet måte å avslutte dagen på." Jeg legger til samtalende. Jeg vil ikke at de skal tro at jeg får panikk. Jeg gjør det, kanskje, litt. Men jeg har tydeligvis hatt flaks. Jeg mener, hva er sjansene for at jeg møter noen som kan redde meg fra et faktisk monster? For noen minutter siden trodde jeg at jeg skulle dø, på dette tidspunktet er alt bedre enn det.
"Du ser ut til å takle det ganske bra, du kan bare være i sjokk da." legger hun til.
"Takk, tror jeg..." Jeg lar setningen henge og Laura grynter da Kyle dytter til henne.
"Slutt å unngå det og bare fortell henne." mumler han. Laura sukker.
"Greit. Eh Carina? Saken er at du er menneske. Du skal egentlig ikke vite om disse tingene. Du vet, monstre og sånt..." Laura stopper nølende, og jeg hopper inn for å berolige henne.
"Jeg skal ikke si noe til noen. Hva skulle jeg i det hele tatt si? Jeg så en fyr med horn? Folk ville tro jeg er gal!" Jeg ler nervøst, men smilet forsvinner fra ansiktet mitt når ingen andre blir med.
"Vel... Du virker hyggelig og alt, men vi har lært av erfaring at man ikke kan stole på folk når de sier det. Du mener det kanskje nå, men til slutt vil du ønske å fortelle noen hva du så, hva Torin er." Laura sier alvorlig.
"Jeg vet ikke engang HVA Torin er. Spiller det noen rolle? Jeg vil bare hjem, ta et varmt bad og late som om hele denne kvelden aldri skjedde." klager jeg.
"Jeg vet. Vi skal finne ut av noe." Laura sier med et medfølende uttrykk. Kyle ser bare gretten ut.
"Reglene sier at når noe slikt skjer, skal vi ta oss av det. Vanligvis betyr det at de ender opp døde. Åpenbart vil vi ikke det, men kan vi arrangere å få hukommelsen hennes slettet?" foreslår han. Hukommelsessletting? Jeg får inntrykk av at jeg har snublet over noe mer enn bare én fyrs hemmelighet. Laura og Kyle tar det ganske personlig.
"Hukommelsessletting er superfarlig. Selv en talentfull magibruker kan ved et uhell ta for mye. Husker du hva som skjedde med Melody? Ekskjæresten hennes var utro og ville slette hukommelsen hennes da hun fant ut av det. Nå husker hun knapt noe fra de siste ti årene! Vi kunne etterlate stakkars Carina som en amnesi. Det er knapt rettferdig mot henne." protesterer Laura.
Ok, jeg liker ingen av disse alternativene. Jeg trodde jeg var trygg her, men kanskje jeg tok feil. De snakker om magi og sånt. Jeg er tilbøyelig til å tro at de ikke bare er gale, jeg har sett for mye i kveld til å tro det. Men det gjør det bare verre, for det betyr at denne praten om død eller å slette hukommelsen min er en faktisk seriøs samtale. Jeg må komme meg ut herfra. Øynene mine flakker rundt i rommet. Kan jeg nå en utgang?
De faller på Torin der han står ved veggen nær døren. Hjertet mitt raser, men mens jeg ser på ham begynner det å roe seg. Jeg begynner å slappe av. Uttrykket hans er et forsiktig pokerfjes, men på en eller annen måte er det beroligende. De andre to er i ferd med å få panikk og diskuterer gale alternativer, men han virker rolig. Dessuten reddet han nettopp livet mitt. Jeg tror ikke han ville la dem skade meg.
Av en eller annen grunn er hans nærvær beroligende, han får meg til å føle meg trygg. Det er knapt overraskende, han reddet meg tross alt. Kanskje jeg leser for mye inn i det, det er sannsynligvis ingen stor sak for ham, men jeg setter pris på det. Jeg liker ganske godt å være i live, og å dø alene i en bakgate ville ha sugd. Jeg er i live, jeg er rimelig trygg. Uansett hva konsekvensene av denne kvelden er, kan jeg håndtere dem.
Jeg tuner tilbake inn i samtalen mellom Laura og Kyle.
"Vel, vi kan ikke la henne bare dra hjem. Vi må holde et øye med henne!" protesterer Kyle mot noe Laura nettopp sa.
"Eh, jeg må hjem til slutt. Broren min vil komme og lete etter meg. Jeg planlegger ikke å fortelle ham noe. Jeg kan bli en liten stund, men det er ikke som om dere kan holde meg her for alltid." påpeker jeg. Laura rynker pannen og Kyle ser sint ut.
"Du vil bli her til vi er sikre på at det er trygt for deg å dra." sier han bestemt. Jeg rister på hodet.
"Hva mener du?" spør jeg. Han hever et øyenbryn.
"Jeg var ikke den som ble jaget i kveld. Hvor sikker er du på at det er trygt for deg å dra hjem?" sier han, tonen hans er mørk og jeg skjelver. Jeg hadde ikke tenkt på det. Jeg antok at det bare var en tilfeldig fyr som gikk etter en sårbar kvinne på gaten, en total tilfeldighet. Men nå som jeg tenker på det, følte jeg at jeg ble overvåket, kanskje dette ikke bare var uflaks likevel.
"Jeg... Jeg vet ikke." svarer jeg, litt forvirret. Han nikker.
"Det tenkte jeg nok. Du må bli her." Først er jeg beroliget, han beskytter meg fortsatt, men så blunker han sakte igjen. Jeg tror jeg kan se det minste hint av en rynke. Han er ikke fornøyd med noe. Han snur seg mot Laura.
"Kast en bindende besvergelse på frøken Akari. Hun kan ikke få lov til å ta et skritt utenfor denne bygningen."