Leksjon 2- Gråt er tillatt, men å rope uten grunn er det ikke.
Jeg våkner på et hardt tregulv omgitt av fremmede. Brystet mitt brenner fortsatt, og jeg føler meg litt svimmel. Håndleddet verker, og rommet føles altfor lyst. Jeg sliter fortsatt med å puste. Faen, hvor er inhalatoren min? Jeg tvinger meg selv til å sette meg opp og famler rundt etter vesken min. Hvor er den? Jeg får panikk når jeg ikke finner den, noe som bare gjør pusten verre. Jeg ser vilt rundt meg til jeg får øye på vesken min. Den ligger på en benk, og innholdet er spredt utover. Har noen rotet i tingene mine? Glem det. Jeg trenger inhalatoren min. Jeg prøver å reise meg, men klarer det ikke helt. Jeg får øyekontakt med en rødhåret kvinne som står nær tingene mine.
"In- Inhal- Jeg kan ikke-" Jeg prøver å få ordene ut. Hun stirrer forvirret på meg, vipper hodet til siden mens hun prøver å forstå hva jeg sier. En dyp stemme bak meg får meg til å skvette.
"Det er en inhalator blant tingene hennes," påpeker stemmen. Kvinnenes øyne utvider seg i forståelse.
"Å, herregud. Beklager. Jeg skal hente den til deg." Hun klemmer ut ordene som om hun er redd. Hun griper inhalatoren og til og med den lille spaceren jeg har med den, og gir dem begge til meg med et nervøst, men vennlig smil.
Det tar meg noen forsøk å ta medisinen, og ytterligere et par minutter før jeg får en viss kontroll over pusten. Ingen prøver å si noe til meg, de bare venter på at jeg skal samle meg. Brystet mitt verker fortsatt, men jeg burde i det minste kunne snakke igjen.
"Takk," sier jeg til kvinnen, lettet. Hun nikker enkelt.
Jeg benytter sjansen til å undersøke omgivelsene mine. Jeg er i et lite kjøkken. Det er ryddig nok, selv om jeg fra min posisjon på gulvet kan se litt skitt under det lille matlagingsområdet. Kvinnen med rødt hår ser nysgjerrig på meg, til høyre for henne står en ganske rund mann i et hvitt forkle, han ser enda rundere ut fordi han er veldig kort, sannsynligvis enda kortere enn meg, og jeg er ganske gjennomsnittlig høyde for en kvinne. Er han kokken her kanskje?
Er dette en restaurant? Nei, kjøkkenet er altfor lite. Jeg kan også lukte alkohol, så kanskje en bar? Lyden av musikk og stemmer kommer fra et sted på den andre siden av denne veggen. En bar virker sannsynlig. Jeg husker at det var noen bak meg, eieren av den dype stemmen.
Jeg vrir meg rundt for å se hvem det kom fra.
Wow, knelende på gulvet noen få meter unna meg er den mest skremmende mannen jeg noen gang har sett. Selv knelende kan jeg se at han er høy, og ikke bare høy, men også veldig muskuløs. Han har et kjekk ansikt, men på en eller annen måte gjør det ham bare mer skremmende. Uttrykket hans er truende, stirrer han på meg?
Eller har han bare et alvorlig tilfelle av "resting bitch face"? Øynene hans er mørke, og det samme er håret. Han har solbrun hud og ser på meg like nøye som jeg ser på ham. Han ser ut som typen som kunne knekke en person i to og deretter gå bort uten å bry seg, men til tross for alt det, tror jeg ikke jeg har det i meg å være redd for ham.
Kanskje fordi han ba kvinnen gi meg inhalatoren min, kanskje fordi han kneler på gulvet med meg i stedet for å stå over meg som de andre to, eller kanskje det bare er fordi jeg har nådd grensen min og ikke har det i meg å være redd lenger. Ærlig talt føler jeg meg litt nummen.
Han ser fortsatt på meg. Jeg lurer på hva han ser? En tjuesju år gammel kvinne som ikke klarer å komme seg opp fra gulvet. Den mørke hestehalen min er rotete og faller rundt ansiktet mitt, håndleddet mitt blør, og jeg kan se smussflekker på den rosa skjorten min. Jeg tror også jeg mangler en sko. Jeg stirrer sannsynligvis på ham med store øyne. Det er lyst her inne, så han kan sannsynligvis se at de er grønnaktige i stedet for brune som de ser ut i mørket.
Øynene mine er sannsynligvis det eneste jeg har arvet fra faren min, jeg har alltid trodd at jeg lignet mer på moren min. Hun var japansk og flyttet hit som tenåring. Med håret mitt, hudtonen og høyden tar jeg definitivt etter henne. I hvert fall tror jeg det. Hun døde da jeg var liten, men broren min viste meg noen gamle bilder, og jeg sverger på at jeg ser akkurat ut som henne. Uansett, jeg ser sannsynligvis ut som et vrak. Et utslitt, ødelagt menneske. Ugh.
Jeg river blikket bort fra den skremmende mannen som kneler på gulvet og ser tilbake på de to andre. De ser begge mellom ham og meg som om de venter på noe. Jeg har ingen anelse om hva. Skal jeg si noe? Vel... Det kan jeg klare.
"Hvor er jeg?" spør jeg, uten å rette spørsmålet til noen spesielt. Den rødhårede og kokken utveksler blikk og ser deretter tilbake på den skumle fyren. Greit, han er tydeligvis sjefen her, noe som ikke akkurat overrasker meg. Jeg snur meg mot ham ordentlig, krysser beina og prøver å sitte med litt verdighet. Jeg antar at det ville vært mer verdig å reise seg fra gulvet, men jeg er ikke helt sikker på om jeg klarer det ennå. Jeg folder hendene i fanget, mest for å unngå å fikle. Den skumle fyren svarer ikke på spørsmålet mitt, i stedet snur han seg mot de andre.
"Hent førstehjelpsskrinet. Håndleddet hennes trenger behandling," beordrer han. Kokken skynder seg av gårde. Ingen grunn til å si det to ganger. Den skumle fyren fortsetter å se på meg, og han har fortsatt ikke svart på spørsmålet mitt. Han stiller imidlertid et eget spørsmål.
"Hva heter du?" Stemmen hans er stille, men krevende. Ikke den typen person man stiller spørsmål ved eller krangler med. Eller rettere sagt, ikke den typen person de fleste krangler med. Likevel, han ser ut til å ta vare på meg, så jeg svarer ham, selv om han ikke har fortalt meg hvor jeg er ennå.
"Jeg heter Carina. Carina Akari. Og du? Hva heter du?" spør jeg høflig, det skader vel ikke å være høflig, ikke sant? Han blunker til meg, og det er det eneste tegnet på at det jeg har sagt gir ham noen pause. Han svarer sakte.
"Du kan kalle meg Torin," svarer han.
"Ok, Torin. Hyggelig å møte deg... tror jeg." Jeg belønner ham med et svakt smil. Kokken kommer tilbake med et stort førstehjelpsskrin. Det er nesten komisk stort. Hva slags hendelser forbereder de seg på med det? Han plasserer det på gulvet ved siden av meg og ser deretter tilbake på den rødhårede. Hun tar et halvt skritt frem.
"Skal jeg?" Hun gestikulerer mot det skadede håndleddet mitt som har flere store riper som fortsatt blør.
"Nei, Laura. Jeg tar meg av det," svarer Torin. Ah, Laura, i det minste begynner jeg å få noen navn til disse ansiktene. Uten et ord åpner han førstehjelpsskrinet og begynner å desinfisere kuttene på håndleddet mitt. Hendene hans er milde til tross for svien fra desinfeksjonsmiddelet.
"Hva skjedde? Hvor er jeg?" prøver jeg igjen.
"Hva husker du?" spør Torin. Jeg prøver å tenke tilbake, hodet mitt verker fortsatt.
"Jeg gikk hjem fra jobb. Noen fulgte etter meg. Jeg løp og gikk meg vill. Jeg endte opp i en bakgate, og mannen han var... Det var noe som ikke stemte med ham. Jeg banket på døren og skrek om hjelp og... eh..." Glimt av minner kommer tilbake til meg. Jeg kollapset på bakken. Det var et sterkt lys da døren åpnet seg. Noen kom løpende ut, noen... Nei, det var Torin. Ulvemannskapningen prøvde å gripe meg, men Torin stilte seg mellom oss. Skapningen angrep og... og... Jeg vet ikke hva som skjedde nøyaktig. Ett sekund hoppet skapningen mot Torin, og så ble den kastet over bakgaten, og Torin var... annerledes. Større, han... Han hadde horn... Og øynene hans var svarte, ikke bare irisene, men hele øyet. Han var... Jeg vet ikke hva han var. Men han er definitivt ikke menneske.
"Carina? Hva mer husker du?" Han presser på. Alle øynene i rommet er rettet mot meg mens de venter på å høre hva jeg har å si. Jeg snur meg tilbake til Torin.
"Du kjempet mot ham. Jeg så... Jeg vet ikke nøyaktig hva jeg så. Bortsett fra... Er monstre ekte?"