Kapittel 4
Nåtid
Tanyas synsvinkel
Mannen er uberørt mens jeg skriker av full hals. Han bare stirrer på meg med de onde, kalde øynene som sender frysninger nedover ryggen min, og får meg til å skrike enda høyere. Selv om det bare varer i noen sekunder, føles det som om jeg skriker for alltid; likevel blunker ikke mannen. Han bare fortsetter å stirre på meg med de iskalde øynene.
"Hvem er du?" spør jeg, forvirret og forskrekket over at jeg er naken, i sengen, med en mann jeg tydeligvis ikke kjenner. Jeg rører ubevisst ved halsen min. Heldigvis har han i det minste ikke merket meg.
"Jeg tror det er jeg som burde spørre hvem du er?" stemmen hans er kald.
Han drar de isblå øynene over hele meg, og når blikket hans hviler på ansiktet mitt, skjelver jeg litt da rommet virker å bli kaldere. Blikket hans er fylt med rå, kald makt som omslutter meg som en usynlig kald tåke.
"Nei, det burde jeg," klynker jeg nervøst. "Du er i mitt rom. Du er naken og sover i min seng." Jeg vrir hendene sammen, prøver å skjule angsten som truer med å overvelde meg.
Jeg prøver å huske hva som skjedde og hvordan jeg kom hit. Rommet er et rot. Mannens håndkle henger på vinduskarmen mens Alinas kjole er krøllet ved foten av sengen. Buksene og bh-en min er på motsatt side av rommet, og sengen ser ut som den har overlevd en tredje verdenskrig.
"Mitt navn er Marco," freser han til meg, som om han synes det jeg nettopp sa er latterlig. "Hvem er du?"
Mens han snakker, vokser skarpe, lange fingre fra hendene hans, og han knipser nonchalant med knokene. Bevegelsene hans er langsomme, fengslende og veldig farlige.
"Mitt navn er Tanya," piper jeg, gisper av frykt mens jeg stirrer på den skremmende hånden hans. "Dette er mitt rom. Jeg var på baren i går kveld og ble full og kom for å sove det av meg i rommet mitt."
"Du lyver," knurrer Marco plutselig, og skremmer meg.
"Det gjør jeg ikke," svarer jeg. "Jeg skal vise deg nøkkelkortet mitt for å bevise at dette er mitt rom."
Han vurderer tanken i noen sekunder før han slipper meg. Jeg er imponert og redd av hans dominerende tilstedeværelse og løper rundt i rommet for å finne nøkkelkortet som Alina ga meg dagen før. Han følger meg nøye med blikket, sannsynligvis undrende over hvilket spill jeg spiller. Jeg puster lettet ut når jeg endelig finner nøkkelkortet. Det er krøllet og slitt, og kastet i et hjørne av rommet.
Oppspilt henter jeg det fra gulvet og marsjerer triumferende til sengen og strekker nøkkelkortet til ham. Blikket hans skifter fra ansiktet mitt til nøkkelkortet, og jeg ser på ansiktet hans. Han er enda kjekkere når morgensolen kaster et varmt lys over huden hans. Jeg finner meg selv stirrende på kroppen hans, undrende over hvordan en så kjekk, het mann kan ha et så kaldt, uttrykksløst blikk.
"Er dette noe lureri?" spør Marco, stirrende på nøkkelkortet som om det er den største vitsen han har sett i hele sitt liv.
"Hva mener du?" spør jeg, forskrekket over den dype klangen i stemmen hans.
"Dette er rom 410," kunngjør han. "Og dette nøkkelkortet sier 401."
"Hva?" gisper jeg, uvillig til å tro at han snakker sant. Det er ingen måte jeg er inntrengeren på, "Er du seriøs?"
"Jeg spøker ikke," sier han og kaster nøkkelkortet til meg. Hvis jeg var en ulv med krefter, ville jeg lett ha snappet nøkkelkortet ut av luften; men jeg er meg, og jeg fakter og snubler før jeg fanger nøkkelkortet. Jeg er ekstremt flau når jeg subtilt ser på ham, men han bare fortsetter å stirre på meg uten å si noe. Jeg kremter og ser på nøkkelkortet.
"4...0...1" leser jeg sakte nummeret på nøkkelkortet. "Dette kan ikke være riktig," mumler jeg, forvirret over den ubehagelige situasjonen jeg er fanget i. "Jeg...hvordan...hva..."
Jeg går mot døren, men den kalde stemmen hans stopper meg, "Og hvor tror du at du skal?"
"For å sjekke nummeret på døren," svarer jeg alvorlig mens jeg inderlig håper at døren sier 401.
"Du er naken, dumskalle," håner han, og jeg ser ned, husker at jeg er naken. Oppstyret med å våkne ved siden av en fremmed har fått meg til å glemme at jeg er splitter naken. Jeg løper til sengen, pakker teppet rundt meg og løper til døren.
"Herregud!" gisper jeg, og hater meg selv umiddelbart. Jeg går tilbake til rommet, ønsker at gulvet skal åpne seg og svelge meg. Jeg er inntrengeren.
"Nå, ut med det," sier han kaldt, som om han har tatt meg på fersken og det er ingen vits i å lyve. "Hvem sendte deg? Erik? Lise? Josef?"
Jeg stotrer, prøver å forklare meg ut av en forferdelig pinlig situasjon, og ber, "Jeg kjenner ikke de menneskene," stotrer jeg mens frykten overvelder meg.
"Jeg lover at dette ikke er en felle," sier jeg nervøst. "Jeg kom hit med søsteren min fordi det var min 18-årsdag. Jeg tok kjæresten min på fersken i sengen med noen andre og trengte en drink. Men etter bare én drink begynte jeg å føle meg svimmel og varm, så jeg kom til rommet mitt for å sove det av meg. Jeg må ha forvillet meg til feil rom..."
Jeg stopper opp mens hjertet mitt blir tyngre i brystet. Minner fra i går dukker opp i tankene mine. I går var dagen jeg skulle ha sex med Brandon for første gang. Jeg ville vente til dagen jeg fylte 18. Men jeg tok ham med noen andre. Jeg så aldri engang ansiktet hennes.
"Jeg ville ikke bruke min jomfrudom for å forføre deg," hulker jeg, og møter blikket hans. "Det er bare en misforståelse..." sier jeg den siste delen i en hvisking.
Han rekker hånden opp mot ansiktet mitt og griper det med kraft. Jeg krymper meg, lukker øynene og prøver å puste rolig for å roe meg ned. Plutselig mykner grepet hans om ansiktet mitt, og kroppen hans stivner.
Jeg åpner øynene, og da innser jeg at en enkelt tåre har sluppet ut av øyet mitt og renner nedover kinnet; den lander forsiktig på hånden hans. Han tar et skritt tilbake, ser ned på tåren på hånden sin.
Marco snur seg plutselig bort fra meg, "Du bør gå," stemmen hans mykner og holdningen hans er veldig stiv. "Ikke glem nøkkelkortet."
Jeg er overrasket over hvor mye mykere tonen hans er. Jeg nikker og kler meg raskt. Jeg vakler ut, håper å komme til mitt egentlige rom og ringe Alina for å fortelle at jeg er i trøbbel. Jeg er bare noen få skritt unna Marcos rom da jeg hører kjente stemmer rope navnet mitt.
"Tanya!!" Alina og Brandon roper navnet mitt i kor.
"Alina? Brandon?"
"Hva gjør du her?" spør Alina med en kald, stålaktig stemme som skremmer meg. Hun har aldri snakket til meg slik før, og jeg er forvirret.
"Hva..." stammer jeg, men hun lar meg ikke snakke.
"Hva gjør du på et hotellrom?"
"Ja, hva gjør du?" skyter Brandon inn raskt, som om de hadde øvd før de kom til hotellet.
"Har du hatt sex med en annen mann?" spør Alina.
"Det har hun åpenbart," svarer Brandon. "Se på hvor slitne øynene hennes er og hvor rotete håret hennes er. Hvordan kan du gjøre dette mot meg? Mot kjæresten din som elsker deg så høyt?"
"Hvordan kan du svikte Brandon slik, lillesøster? Den mektigste ulven i flokken bøyer seg så lavt for å date deg, og dette er alt du gjør? Bedra ham? Hvordan kunne du?"
Alina roper så høyt at hun tiltrekker seg andre gjester på hotellet. Fra øyekroken ser jeg en tykk, gammel mann som jeg kjenner, komme ut av rom 401, rommet som skulle være mitt. Han har alltid sagt at han liker meg, men jeg kan aldri se for meg å date ham. I det øyeblikket jeg ser ham, gir alt perfekt mening. Alle ledetrådene jeg har bekvemt ignorert og skjøvet bort fra tankene mine, kommer svømmende tilbake i minnet mitt.
"Han elsket deg, beskyttet deg," roper Alina, vifter med hendene vilt mens hun gestikulerer hvor mye Brandon elsker meg, og det er da jeg ser det.
Det samme armbåndsuret som jeg så på hendene til jenta Brandon var sammen med, det samme armbåndsuret som Alina angivelig hadde kastet; det samme armbåndsuret sitter selvsikkert på håndleddene hennes, og jeg vet uten tvil at Alina står bak det hele. Måten hun oppfordret meg til å drikke så mye alkohol kvelden før og den ekle væsken hun praktisk talt tvang ned i halsen min; det er alt hennes verk.
"Det er deg," mumler jeg til meg selv, ute av stand til å tro det.
"Hvordan kunne du gjøre det mot meg?" sier Brandon, later som han hulker.
"Gjøre hva?" spør jeg, forvirret over deres svik. Jeg kan bare ikke fatte hva som foregår. Det virker som om verden min faller sammen igjen. Først er det Brandon, nå Alina. Jeg kan bare ikke forstå at livet mitt kan gå så fryktelig galt på bare én dag. Hva gjorde jeg for å tiltrekke meg en slik forbannet skjebne? Jeg kan ikke annet enn å gråte mens jeg tenker på hvor ødelagt livet mitt er. Det er bare for mye å bære. Brandon og Alinas svik knuser ånden min. For å gjøre det verre, har jeg nettopp gitt min jomfrudom til en fullstendig fremmed; det er for mye.
"Se!" roper Alina begeistret til den lille folkemengden som har samlet seg. "Hun gråter fordi hun lyver og hun er tatt på fersken."
Jeg vil tilbakevise påstanden hennes, men alt jeg kan gjøre er å gråte.
"Hun..." begynner Brandon å snakke, men han blir brått avbrutt av et høyt smell. Marco trer ut av rom 410, smeller døren idet han går ut.