Kapittel fire
DRAVEN
"Jeg gikk ikke glipp av noe," sier jeg og ruller med øynene. Jeg kaster et blikk rundt ham mot bordet bakerst, og ser Barbie stirre på oss med dolker i øynene. "Daten din ser tørst ut," kvitterer jeg. "Så, hva kan jeg få til deg?"
Han stirrer sint, og lener seg fremover over baren.
Gud, han ser bra ut i den stramme hvite skjorten.
"Hva ga den Armani-idioten deg?" Hveser han til meg, og ser på den lille bulen i bukselommen min.
Først er jeg litt forvirret, så innser jeg at han refererer til Mister Hottie i den tredelte dressen. "En tjuekroning," svarer jeg, ikke helt sikker på hvorfor. Jeg skylder ikke denne tullingen noen forklaringer.
Kjeven hans strammer seg før han smiler. En dyp smilehull former seg i den ene kinnet. "Hva mer?"
Øynene mine smalner mot ham, blikket mitt stotrer på den utålmodige køen av gjester bak ham. "Vil du ha noe eller ikke?"
"Hva mer ga han deg?" Spør han igjen.
Han kunne umulig ha lagt merke til den lille brettede lappen med telefonnummeret på, ikke sant?
"Nummeret hans," sier jeg mykt til ham mens de sølvgrå øynene hans faller mot leppene mine.
Han rykker bakover, fortsatt stirrende på munnen min. "En hard lemonade og to shots med Jack," sier han. Så, mens han river blikket til venstre, stirrer han på Mister Hotties bord.
"Kommer straks," sier jeg, og snur meg rundt for å hente ingrediensene.
Jeg kan føle at han ser på meg, og jeg gjør mitt beste for å fokusere. Det var alt jeg kunne gjøre for å holde momentet gående og ikke søle noe med ilden fra øynene hans på ryggen min.
"La meg få det," kommanderer Domonic bak meg, og får meg til å le mens jeg blander sitronsirup og vodka i et varmt glass fra under hyllen.
"Jeg er ikke ferdig med å lage det," snerrer jeg, og snur meg tilbake.
Han gliser til meg, går full smilehull og stryker to fingre over haken. Så, med et latterlig sexy blikk, sier han, "Jeg snakker om fyrens telefonnummer. Ikke drinkene."
Jeg biter lett på tungen for å stoppe meg selv fra å bryte ut i fnising. "Nei," sier jeg glatt, og presenterer ham med bestillingen hans. "Dessuten, hans er bare ett av mange." Og det er sant. På bare de få timene siden vi åpnet, har jeg allerede tjent fire hundre i tips og samlet tolv forskjellige telefonnumre. Ti fra menn og to fra kvinner.
Domonic stirrer på drinkene sine, rister seg et øyeblikk før han tar dem av disken. "Få Bart til å møte meg på bakrommet." Han slår en hundrelapp på bordet - uten nummer. "Behold vekslepengene," sier han.
Gjør det til fire hundre og syttifem.
Så, uten et ord til, går han tilbake til Barbie. Når han glir tilbake i setet sitt, legger jeg merke til at han fortsatt stirrer på meg mens jeg sjarmerer meg gjennom de neste fem gjestene. Faktisk, hver gang jeg ser opp, møter jeg hans tunge blikk. Men smilehullene er borte. Det virker som smilet fra før bare ble gitt slik at jeg kanskje ville gi ham det han ønsket.
Men pokker, det smilet er ild.
Bart glir opp ved siden av meg så plutselig at jeg må undertrykke et skrik. "Du skremte meg," snerrer jeg, og slår ham på håndleddet.
Han fniser, "Er jeg så vanskelig å se på?"
"Nei," ruller jeg med øynene. "Vennen din vil se deg på bakrommet."
"Vennen min?"
"Jeg," sier Domonic, og skremmer meg så jeg hopper.
Bart fanger blikket mitt, og vi deler et blikk. "Selvfølgelig, Domonic."
Jeg ser på mens de to forsvinner ned gangen mot toalettene og inn på kontoret bakerst. Ser at de lot døren stå litt på gløtt, skanner jeg aktiviteten rundt meg. Fornøyd med at et øyeblikk borte ikke vil være for ille, beveger jeg meg mot der de forsvant.
Så forsiktig som mulig, plasserer jeg meg mellom stablene med esker rett utenfor kontordøren og lytter.
"Hva i helvete gjør hun fortsatt her, Bartlett?"
"Bartender. Hva ser det ut som?"
"Du vet at jeg vil ha henne vekk."
"Jeg vet hva du sa. Jeg husker. Hva er problemet? Hun trengte hjelp, og jeg ga det til henne."
"Vi trenger ikke noen fremmede her som ikke kan bidra."
"Hei nå, hun bidrar. Bare se ut foran. Stedet er fullt."
"Jeg er klar over det."
"Ikke bare er hun nydelig, men hun er virkelig flink. Så, hva er problemet? Hva er det egentlig som skjer?"
"Jeg gir deg en siste sjanse til å bli kvitt henne."
"Hva faen, mann? Hva er egentlig problemet ditt med henne? Hun er en søt jente!"
"Hun er en smartass og hun hører ikke hjemme her."
"Virkelig? Ok, jeg skjønner. Jeg sender den stakkars jenta på vei da. Kanskje stefar hennes finner henne og gir henne noen flere blåmerker på kroppen. Eller kanskje sønnen hans gjør det. Det kan kanskje få deg til å føle deg litt bedre."
Jeg spenner meg, og forbanner meg selv for ikke å ha sverget Bart til taushet da jeg viste ham merkene mine.
"Hva? Hva faen sier du?"
"Jeg sier - mennene hun rømmer fra er ikke dine hverdagslige stefar og sønn. Hun forlot dem ikke på grunn av en eller annen dum uenighet, eller fordi hun er bortskjemt, eller fordi hun ikke fikk viljen sin. Hun forlot dem fordi de mishandlet henne! Jeg så fruktene av deres arbeid over hele kroppen hennes i dag."
Et lite krasj høres etterfulgt av lyden av noen som treffer veggen. Selv eskene skjelver rundt meg. "Du hva? Du så henne? Du-"
"Slapp av, Dom! Det er ikke sånn, så la meg gå!"
"Nei, det vil jeg ikke! Fortell meg, hvordan er det da, hæ? Rørte du henne?" Et nytt dunk. "Jeg sverger til Gud, hvis du-"
"Jeg har ikke rørt henne! Så la meg gå."
En pause.
"Begynn å snakke før jeg river strupen ut av deg."
"Jeg ga henne t-skjorten å ha på seg på jobb i dag, og hun spurte om hun måtte ha den på i dag. Hun ville vite om hun kunne vente. Så, jeg spurte henne hvorfor og- hun viste meg. Jeg så blåmerkene hennes, Domonic. Ryggen hennes-"
"Ryggen hennes?" Domonics dype humørløse latter fyller gangen. "Du må tulle med meg. Ryggen hennes, seriøst? Hva faen?"
"Ikke hennes nakne rygg, din drittsekk - ryggen hennes. Og... armene hennes. De er dekket av håndavtrykk-blåmerker og-"
Glass knuser. "Nok! Jeg vil ikke høre mer om det."
En ny pause.
"De var ille, Dom-"
Mer glass og den umiskjennelige lyden av noe som blir sparket over rommet.
"Jeg sa hold kjeft! Det gjør ingen forskjell. Hun kan fortsatt ikke være her."
Gud, jeg hater den idioten!
"Greit. Du er sjefen, så hvis du vil ha henne vekk, så sender jeg henne av gårde. Kanskje hun dør der ute, og du slipper å bekymre deg for at hun noen gang kommer tilbake. Og hvis hun dør - og alle andre finner ut hvem hun er på samme måte som jeg nettopp gjorde - vil ingen noen gang tilgi deg."
Hvem hun er? Jeg er ingen. Hva i helvete mener han?
I det øyeblikket høres fottrinn, som kommer min vei, og jeg dukker lenger bak eskene for å holde meg ute av syne. Bartlett går ut først, går rett forbi meg og mot fronten av baren. Men Domonic, i det øyeblikket han trer over terskelen, stopper han.
Jeg holder pusten, ber meg selv om å holde meg helt stille, og forblir helt ute av syne. Ett minutt går. Så to. Jeg slipper pusten sakte ut, og kikker rundt den største esken, overrasket når jeg ser gangen tom.
Den mannen beveger seg som en jævla jungelkatt!
Jeg hørte ham ikke engang gå.