Kapittel tre
DOMONIC
Det er noe forstyrrende galt med meg i dag, og selv om jeg ikke vil innrømme det, vet jeg hva det er.
Jenta. Ikke hun som for øyeblikket kneler foran meg og suger meg dyktig.
Men hun fra i ettermiddag. Hun fra baren.
Draven.
Et bilde av hennes lange svarte hår og lyse grønne øyne fyller synet mitt, og plutselig verker brystet mitt igjen. Måten hun så på meg - den bedende blikket, og deretter skuffelsen i øynene hennes da jeg sa at hun måtte gå - hjemsøker meg. Etterlater meg med en brennende følelse i brystet som om hjertet mitt kunne eksplodere.
Jeg er ferdig med denne bitchen foran meg. Uansett hvor mye jeg prøver, er jeg bare ikke interessert i henne lenger. Jeg antar at jeg aldri egentlig var det. Men nå, etter å ha møtt Draven, kan jeg ikke engang late som.
For det første, Margo ser ingenting ut som Draven, og plutselig er den ildfulle jenta som jeg nettopp sendte på toget den eneste kvinnen jeg vil ha på meg.
Faen!
"Reis deg," freser jeg, og hun smiler. Hun reiser seg fra knærne og strekker seg etter nakken min. Jeg rister henne av meg, "Nei. Ikke rør meg. Jeg er ikke i humør."
Hun trekker seg tilbake, det blonde håret svinger med brystene hennes mens hun rister på hodet mot meg. "Hva er galt med deg, baby? Du har oppført deg rart hele dagen."
Jeg himler med øynene og går mot badet mitt for å vaske munnen hennes av pikken min. "Det er ingenting," sier jeg, mens jeg gnir meg på brystet og den verkende smerten der.
Det er ikke ingenting. Men det vil snart være det.
Når jeg stirrer på meg selv i speilet, skammer jeg meg. Jeg kommer sannsynligvis aldri til å se henne igjen. Den jenta. Jeg vil aldri vite mer om henne enn jeg gjorde i dag. Jeg vil heller ikke få føle den dragningen jeg følte tidligere. Måten hvert hår på kroppen min reiste seg da hun kom inn i baren og ulven inni meg malte mens verden falt bort ved føttene mine.
Da jeg vokste opp, sa moren min alltid at en dag ville hun finne meg... min make. Mamma sa at når det skjedde, ville ingen andre bety noe for meg, bare henne. Så ville mamma late som om hun var sjalu på det imaginære mennesket bare for å holde meg i armene sine og få meg til å love å aldri vokse opp. Jeg antar at jeg aldri trodde det virkelig kunne skje.
Men det gjorde det i dag.
Slapp av. Hun er borte. Det vil bli lettere.
Det hadde bedre.
"Hei Dom! Jeg snakket til deg," smeller Margo, og trer inn i speilbildet mitt, de store brystene hennes fortsatt ubundne og dirrende med seksuell energi. "Jeg vil ha deg inni meg. Vær så snill?" Hun strekker seg etter meg, og jeg griper hendene hennes i mine, tvinger et smil på ansiktet mitt.
"Senere," sier jeg, så drar jeg opp buksene mine og går rundt henne. "Ta en dusj. La oss dra til baren. Jeg må snakke med Bartlett om noen ting."
Hun furter, de tynne leppene hennes flater ut på en måte hun tror er sexy. "Virkelig?"
"Nå," smeller jeg før jeg går ned trappen.
Kanskje hvis jeg ser selv at Draven er borte, kan denne jævla smerten i brystet forsvinne.
Men igjen... det kan bare bli verre.
DRAVEN
Min første kveld som 'sexy bartender' skulle starte hvert øyeblikk. Etter en rask og hyggelig omvisning i lokalet samt leiligheten over, lot Bart meg forberede meg til kvelden.
Jeg hadde bare noen få ting i ryggsekken min, så det tok ti minutter å komme på plass. Når jeg var nydusjet, børstet jeg ut flokene i det lange svarte håret mitt og bestemte meg for å la det henge ned til det sveipet forbi rumpa mi. Det falt rett og skinnende uten mulighet for krøll, men jeg pleide vanligvis å ha det flettet og surret i en stram knute. En vane jeg utviklet for å hindre at det ble lett å gripe tak i. Nå som jeg var fri, kunne jeg ha det akkurat som jeg ville, og det alene var nok til å sette et tilfreds smil på ansiktet mitt.
Jeg tok på meg et par slitte jeans og en tettsittende svart høyhalset genser, mye lik den hvite jeg ankom i, og smilte til speilbildet mitt. Til tross for posene under de glitrende grønne øynene mine og den konkave fremtoningen av den 'for slanke' midjen min, ser jeg ganske bra ut. Jeg har ikke spist på flere dager, så etter noen gode måltider vil jeg se enda bedre ut.
Etter å ha påført litt skimrende nude lipgloss på de naturlig fyldige leppene mine og et par strøk mascara over de lange vippene mine, er jeg klar for jobb.
Med et sprett i steget tumler jeg ned baktrappen og går inn på kjøkkenet for å finne Bart stående der med en liten lilla crop top i hånden. Foran på den står det 'The Moonlight Lounge' i samme skrift som skiltet utenfor, men i svart.
Han vil at jeg skal ha på meg den lille tingen, jeg bare vet det.
Før han rekker å gi den til meg, faller munnen hans åpen i sjokk og han plystrer. "Dæven jente. Du ser bra ut."
Jeg rødmer, "Takk. Eh - jeg antar at du vil at jeg skal ha på meg den." Jeg grimaserer, tennene blinker med et stramt åpent smil.
Bart gliser, og ser på meg suggestivt. "Jepp."
Jeg begynner å fikle med tuppene av håret mitt, som jeg pleier å gjøre når jeg blir nervøs. "Kan det vente til, la oss si, om en uke?"
Smilet hans falmer. "Jeg ville foretrukket at det ikke gjorde det, men jeg antar at det kan. Noen spesiell grunn? Jeg tror det vil se flott ut på deg."
Så ser det ut som om han legger merke til høyhalseren jeg har på meg og nervøsiteten i øynene mine. "La meg se," ber han.
Jeg rister bestemt på hodet, men gir etter når han bare står der og stirrer på meg uten å røre seg. Jeg ruller opp ermet på den ene armen og viser ham de nyeste fingermerkeblåmerkene som farger underarmen min.
Han trekker inn et skarpt, hvesende pust, og ansiktet hans blir øyeblikkelig rødt av sinne. "Jeg antar at det ikke er det verste."
"Det er det ikke," innrømmer jeg, og trekker opp skjorten til rett under brystene og snur meg rundt. Jeg lar ham få et øyeblikk til å se de på ryggen min også.
"Helvetes jævla dritt," brøler han. "Stefaren din gjorde det mot deg?"
Jeg snur meg tilbake og glatter skjorten på plass igjen. "Det gjorde han." Så, bestemmer jeg meg for at litt mer ærlighet bare kan hjelpe meg å sikre plassen min her, legger jeg til, "Og sønnen hans også."
Sannheten er alltid vanskelig å få ut.
"Sønnen hans?" knurrer Bart. "Hvor jævla gammel er den lille drittungen?"
"På min alder."
På det tidspunktet vet jeg at jeg nettopp har sikret min posisjon her, og situasjonen som den er - nekter å la min bruk av traumet mitt for å få sympati, få meg til å føle meg dårlig.
Hvis noe, fortjener jeg å bruke det til hva faen jeg kan!
Bart rister av raseri, og siden han nettopp har møtt meg, forstår jeg ikke helt styrken bak det. Han ser ut som om han er klar til å drepe.
Kanskje han har en greie for meg.
"Da du spurte meg hvor strippeklubben var-"
"Jeg prøvde ikke å få deg til å føle deg skyldig," sukker jeg. Haha - vel, kanskje jeg gjorde det... "Jeg ville virkelig ha gått dit for å søke. Bare ikke med en gang. Kan jeg ha på meg toppen over denne, bare til-"
"Selvfølgelig," avbryter han, og kaster skjorten til meg slik at jeg kan trekke den over hodet. "Og Draven, hvis du noen gang vil snakke om det..."
Jeg smiler, nikker. Men jeg vet at jeg aldri vil. "Takk, Bart."
"Bartlett," retter han meg.
"Bart," blunker jeg, og svinger hoftene mens jeg slentrer forbi ham inn i selve baren.
De første par timene går strålende. Jeg pleide å jobbe på en klubb på Beach Avenue i Miami, og bartenderne der var vilt konkurransedyktige, så jeg vet hvordan jeg skal trekke inn en folkemengde. Det skader ikke at stedet er fullt av unge menn også. Alle kjemper om oppmerksomheten til den nye godbiten bak baren.
Jeg er midt i å blande en Moscow Mule til en het brunette i dress, da dørene til baren åpner seg og en høy, blond 'barbie' kommer inn på armen til drittsekken fra i ettermiddag.
Domonic.
Blikket hans fanger mitt umiddelbart, og luften ser ut til å gnistre mellom oss. En het gnist av sjalusi tar over et øyeblikk, og jeg knekker rørepinnen min. Ser på Barbie's hånd gli over Domonic's bryst, stønner jeg og bytter ut pinnen, bare glad jeg ikke skar meg.
Bitch.
Jeg rister på meg selv, vel vitende om at den absurde tanken ikke har noe med jenta å gjøre og alt med daten hennes.
Drit i den kjekke jævelen.
Men av en eller annen grunn kan jeg ikke kvele smerten i brystet som banker ved første syn av dem sammen.
"Her har du, kjære," sier jeg, og serverer Mister Hottie i dress og tar imot tjue-dollars tipset komplett med et telefonnummer som han glir inn i hånden min.
Når jeg ser opp igjen, ser jeg at Domonic og daten hans har tatt plass i hjørnet bak. Samme bordet han og vennene hans satt ved tidligere i dag.
Når han ser at jeg ser på ham, knytter han nevene på bordet og musklene hans spenner seg under skjorten. Barbie maler noe inn i øret hans, og han skyver henne bort fra seg, snerrer noe til henne som jeg ikke kan høre over støyen fra den overfylte baren.
Jeg presser leppene sammen, skjuler et smil og ser bort for å servere, enda en, hottie i dress.
Jeg må lure på, jobber Barbie på klubben hans? Hun passer definitivt typen. Jeg har et ganske fint sett oppe, men de er ikke i nærheten av å være like ryggknusende som hennes.
Kanskje det var det han mente da han sa at jeg 'ikke har det som trengs'.
En kø begynte å danne seg bak gjestene som satt ved baren, så jeg la alle tanker om Domonic til side de neste minuttene og konsentrerte meg om jobben min.
Bart glir opp bak meg og hvisker, "Du gjør det fantastisk, kiddo. Fortsett sånn."
Jeg ler, og ser tilbake på ham. "Kiddo? Du kan ikke være mye eldre enn meg, Bart."
Han blunker, "Jeg er sannsynligvis ikke det, men hvis du insisterer på å slakte navnet mitt slik du gjør, vil jeg insistere på å kalle deg kiddo."
"Avtale," gliser jeg, og mister smilet når jeg ser hvem som er neste i køen. "Hva kan jeg få til deg?"
"Du ser ut til å ha gått glipp av toget ditt," sier Domonic kaldt.