Kapittel ti
DOMONIC
Jeg ser ned på telefonen min og ser at jeg har vært her i en time og femten minutter. "Greit. Gå videre, jeg må også komme meg ut herfra."
Etter å ha låst kontoret mitt, blir jeg stoppet ved døren av Margo i sine glitrende sølvstjerner og tunge sminke. Kroppen hennes er fullt synlig, og jeg mener fullt synlig. Tross alt jobber hun her på klubben og trekker inn mange kunder. Men jeg merker med en gang at for første gang siden jeg møtte henne, reagerte ikke pikken min i det hele tatt.
Faen.
"Hvor skal du?" spør hun og griper armen min for å hindre meg i å gå ut døren.
"Jeg er opptatt, Margo. Jeg har allerede fortalt deg det. Flytt deg ut av veien."
"Vent!" maler hun. "Hva med i kveld? Kan jeg komme over? Du lot meg være ganske utilfreds i går kveld. For opptatt med den tispa til å ta vare på meg slik du burde."
Jeg må le. Denne dumme tispa. "Margo, du er ikke kjæresten min. Du vet det. Det ville være best om du sluttet å komme over til jenta er borte."
Hun smalner øynene mot meg og krysser armene under de tunge brystene sine. "Hva? Hvorfor?"
"Ikke bekymre deg for hvorfor. Bare hold deg unna for nå." Så går jeg uten å se meg tilbake.
Når jeg kommer foran butikken, blir jeg sjokkert av synet av Draven på andre siden av gaten som ler med Paul.
Forbannede forrædere. Alle sammen.
DRAVEN
"Der er skyssen min." Jeg reiser meg og tar tak i posene mine i det Hummeren dukker opp på andre siden av gaten.
Paul smiler, "Ok. Så, vi sees i morgen kveld da."
Jeg nikker, "Jepp. Jeg venter."
Jeg krysser gaten og himler med øynene mot de svarte vinduene på Hummeren.
Du er sen, dust.
Når jeg er inne i bilen, gnir jeg hendene opp og ned armene for å jage bort kulden før jeg spenner fast setebeltet.
Jeg ser bort på Domonic og ser at blikket hans er låst på kafeen og på Paul som går inn i bygningen igjen. Han blunker ikke engang.
"Jeg trodde du sa en halvtime."
Han ser ikke på meg. Kjeven hans er stramt sammenbitt, og hånden hans er hvitknoklet over girspaken. "Min greie... den ble forsinket."
"Det ser jeg. Hva skjer? Skal vi tilbake til leiligheten eller hva?"
Igjen snakker han ikke, og han ser heller ikke bort fra Pauls butikk.
"Domonic-"
"Jeg trodde du trengte å handle."
"Jeg har handlet," sier jeg og rister posene foran meg. "Jeg har vært ferdig med å handle i nesten en time."
Han ler mørkt. "Så, du har vært på andre siden av gaten med Kjekke Paul i en time?"
Jeg skuler. "Jeg antar det. Er han ikke vennen din?"
Han river endelig øynene bort fra butikken og snur seg mot meg med et stramt smil. Han setter bilen i gir, studerer veien foran seg, men gjør ingen bevegelse for å kjøre bort fra fortauskanten.
"Hva snakket dere om?"
Jeg stirrer på ham og husker hva Paul fortalte meg om hvordan Domonic beordret dem til ikke å hjelpe meg. "Mest snakket vi om hvor flott fyr Bart er for å ansette meg selv om du ba ham la være. Faktisk, til tross for at du krevde at ingen skulle hjelpe meg."
Han freser, "Men hørte de? Nei."
Så kjører han ut på gaten, og vi raser av gårde. Han kjører ikke sakte denne gangen, svinger rundt biler og kjører på rødt lys mens jeg klamrer meg til setet.
"Hva faen?" roper jeg. "Det er fortsatt tåke, vet du."
Han sukker, senker farten og gir meg et slitent sideblikk. "Du burde ikke la Paul sjarmere deg. Han er en spiller."
Jeg ler. "Hva?"
"Jeg sa, han er en spiller. Han har gått ut med de fleste kvinnene i denne byen."
"Selv Margo?"
Han ler, "Ja. Selv Margo."
"Æsj. Da bør jeg avlyse daten vår i morgen kveld. Jeg vil ikke ha noe som den skanken har rørt."
Hummeren bråstopper plutselig midt i veien, og kroppen min kastes fremover og nakken min vrir seg.
"Au!" skriker jeg og stirrer på ham. "Hva er galt med deg?"
"Date? Du har en date med Paul?" Ordene hans kommer ut mye mer vantro enn ansiktet hans viser, og det er alt jeg kan gjøre for ikke å slå til det pene ansiktet hans.
"Ja, drittsekk!" roper jeg. "Og nå gjør nakken min vondt."
Han ser på meg, øynene hans fulle av anger. "Faen. Jeg er lei meg." Han stønner. "Jeg mente virkelig ikke å gjøre det."
Han begynner å kjøre saktere, og jeg åpner hettegenseren min for å massere nakken. Den er stiv og smertefull der jeg tar på den, og plutselig fylles jeg av raseri. "Nå må jeg ta et varmt bad med Epsom-salt, takket være deg. Var det en annen ekorn i veien?"
Han slipper ut et langt pust idet vi kjører inn på baksiden av oppkjørselen hans. "Ingen ekorn."
"Hva er problemet ditt da? Du har flere humørsvingninger enn en femti år gammel kvinne."
Han fniser. "Jeg beklager. Jeg må lære å kontrollere temperamentet mitt. Det blir bare mer og mer tydelig at ingen hører på meg."
"Så dette handler om at du er den eneste som ikke ville hjelpe meg." Jeg snur meg mot ham så godt jeg kan med den stikkende smerten bak i hodet. "Hvem faen er du, den forbannede ordføreren?"
Han gliser. "Noe sånt."
"Er du virkelig det?"
"Nei," sier han, tar posene mine og går ut av bilen for å komme rundt til min side.
Jeg åpner døren og prøver å gå ut, men han stopper meg, løfter meg opp i armene sine slik at jeg presses mot hans harde, varme bryst.
Og åh, for et bryst det er.
Mens vi står der, forsegler bicepsene hans meg mot hans rå energi. Jeg kan føle hver unse av hans kraft i den enkle måten han holder meg på. Fingrene mine klør etter å gli over brystmusklene hans og inn i skjorten hans. Blikkene våre møtes, og i et langt øyeblikk stirrer han bare ned på meg. Flekkene av gull i de mørke grå øynene hans ser ut til å pulsere og strekke seg over irisene. Elektrisitet surrer gjennom meg, og får pusten til å sette seg fast i halsen.
"Jeg kan gå, vet du," hvisker jeg mykt mens blikket hans faller mot leppene mine. Han slikker sine egne, ser frosset ut, hodet senker seg sakte før han rister seg og river blikket bort.
Han ignorerer ordene mine, sparker døren igjen og bærer meg inn i leiligheten. Han setter meg forsiktig ned ved siden av sofaen, og setter seg ned på den med bena spredt, peker mot den tomme plassen foran ham rett mellom knærne. "Sett deg," beordrer han, stemmen tykk og lav.
"Hva?"
"Ta av deg genseren og sett deg på gulvet. Jeg skal massere nakken din."
Jeg hever et øyenbryn mot ham, men jeg skal ikke krangle med en gratis massasje. Spesielt når han er grunnen til at jeg trenger en.
"En betingelse," advarer jeg mens jeg sakte åpner genseren. "Du får ikke spørre om blåmerkene mine."
Han nikker, øynene glitrer av varme mens jeg trekker armene ut av ermene. Så setter jeg meg ned foran ham som han ba om. Et øyeblikk skjer ingenting, så hører jeg ham sukke og skyve frem for å plassere de sterke, varme hendene sine på sidene av nakken min. Det er en dirring der han rører meg. Og flytende varme samler seg i kjernen min, klar til å slippe løs med den minste oppfordring. Jeg lener meg tilbake, og den tunge varmen fra bulen bak hodet mitt trekker et mykt hvess fra mannen over meg.
Jeg kan føle ham stramme seg i spenningen i bena på hver side av meg. Føle den nølende lengselen i fingertuppene der de hviler på huden min. Jeg blir svimmel av lysten på ham, og det er alt jeg kan gjøre for ikke å stønne og male mot varmen fra lårene hans. Kroppen min ber om å skifte bakover. Med bare hans berøring, våkner en mørk del av sinnet mitt til liv. Hvisker at hvis jeg bare kan stole på denne mannen - hvis jeg bare kan få meg selv til å fortelle ham alt - så kan han være den ene personen i denne verden som faktisk tror meg.
Nei. Ikke tale om. Det er for farlig.
I stedet for å massere meg som han lovet, banner Domonic, glir en hånd under haken min for å vippe hodet opp og bak så forsiktig som mulig. Fingrene hans glir forsiktig nedover halsen min mot gropen av brystet mitt. Øynene lyser med sølvild, og jeg lider intensiteten av dem til den eneste lyden jeg kan høre er dunk, dunk, dunkingen av hjerteslaget mitt.
Han svelger tungt, biter underleppen mens øynene hans blir svarte, pupillene utvider seg helt. Det er først da jeg innser at han kan se rett ned i skjorten min.
Er det varmt her inne?