Kapittel 3
Kvelden og natten gikk overraskende glatt, tenkte Charlie mens hun ryddet bakrommet etter at mennene hadde dratt. Joda, de hadde vært sexistiske og til tider på grensen til uhøflige. Millard ga henne frysninger, og Vidar var bare rett og slett frekk og fiendtlig. Men det hadde også vært mye humor og latter.
"Flott jobb i kveld," sa Jenni da hun kom gående.
"Takk, sjef," sa Charlie mens hun satte stolene på bordet, og gjorde rommet klart for renholderne som kom tidlig om morgenen.
"Dette er tipsen din for kvelden fra torsdagsklubben," fortalte Jenni henne, og rakte frem en konvolutt som så ut til å være full.
"Wow, takk." Charlie bladde raskt gjennom sedlene for å få en idé om hva hun hadde tjent. Hun så på Jenni. "Er du seriøs?" spurte hun.
"De likte deg visst," sa Jenni, og gikk. Charlie kikket i konvolutten igjen. Uten å telle, anslo hun at det var en ukes tips i konvolutten. Jentene hadde ikke tullet da de sa at mennene ga godt med tips. Kanskje hun ville vurdere å gjøre det igjen en gang, tenkte hun mens hun gikk til personalrommet og skiftet til hverdagsklærne sine og hentet vesken sin. Hun sa ha det til Robert, og han spurte om hun trengte at han fulgte henne til bussholdeplassen.
"Takk, Robert, men det er bare en fem minutters gåtur. Jeg klarer meg," sa hun til ham og tok frem telefonen. Hun hadde enda en rekke blokkerte anrop fra faren sin og to ubesvarte anrop fra broren sin. Hun noterte seg mentalt å ringe ham tilbake. Broren hennes, Huxton, og hans ektemann, Tyson, hadde to bedårende tvillinggutter som ville være i seng på denne tiden, så det måtte vente til morgenen. Hun var i ferd med å legge bort telefonen da den begynte å ringe. Hun så på displayet og smilte.
"Hei, idiot," sa hun.
"Endelig, ville det drepe deg å ta telefonen en gang iblant, søster?" spurte broren hennes.
"Jeg har jobbet, jeg er nettopp ferdig," sa hun.
"Pappa har prøvd å ringe deg," fortalte Huxton henne.
"Det har jeg lagt merke til."
"Skal du ringe ham tilbake?" spurte han.
"Ville du?" spurte hun i stedet for å svare.
"Jeg skjønner at det han gjorde var dårlig, men han vil virkelig fikse ting," prøvde broren hennes å overbevise henne.
"Han vet hva han må gjøre for å fikse ting. Inntil da, er han ute av livet mitt. Hvordan har guttene det?" spurte hun for å skifte tema. Hun visste at broren hennes ikke ville gå glipp av en mulighet til å snakke om sønnene sine. Det var et tungt sukk i den andre enden av linjen.
"De har det bra. Liam begynner å gå på egen hånd, og Aiden gjør sitt beste for å velte ham," lo broren hennes.
"Høres bedårende ut," sa hun.
"Det er det, når det ikke er frustrerende at den lille krabaten fokuserer på å plage broren sin i stedet for å prøve selv. Du burde komme over på middag. De savner deg."
"Riktig, jeg er sikker på at de har fortalt deg det," ertet hun. "Jeg ville elsket det. Jeg skal sjekke timeplanen min og gi deg et par datoer som passer for meg. Ikke glem å fortelle det til Tyson," sa hun.
"Det ville jeg aldri," protesterte han.
"Riktig, jeg antar at de tre andre gangene bare var meg som drømte da," ertet hun ham.
"Ut fra den sene timen du er ferdig på jobb, jobber du fortsatt på det stedet," sa Huxton, og prøvde å skifte tema.
"Ja, jeg har fortalt deg at det er en god måte for meg å tjene penger," sa hun med et sukk.
"James forteller meg at det er noen dårlige folk som frekventerer den baren. Penger er ikke alt," påpekte broren hennes.
"Det er lett for deg å si, Mr. Advokat. James er søt, og det er hyggelig at du bryr deg, men jeg må gjøre dette," sa hun.
"Hvorfor ringer jeg ikke James, så kan han komme og hente deg og ta deg hjem? Det er det minste jeg kan gjøre, og han ville være mer enn glad for å gjøre det." Charlie smilte. James var brorens beste venn. De hadde vokst opp sammen, og han var som en annen bror. At han var sexy og jobbet som politimann gjorde ikke ting verre. Charlie hadde en hemmelig forelskelse på James gjennom tenårene. Ikke at han så på henne som noe annet enn en søster. Selv nå, innrømmet hun, så han fantastisk ut i uniformen sin eller i den nylige overgangen til dress siden han fikk en forfremmelse til detektiv.
"Takk, men nei takk. La James få hvile. Jeg er nesten ved bussholdeplassen, og bussen tar bare tjue minutter," sa hun til broren sin. Etter at han hadde ringt henne, hadde hun stoppet opp og fokusert på samtalen. Men temaet minnet henne på at bussen ville være der når som helst, og hun begynte å gå raskt mot bussholdeplassen. Hun var nesten fremme da hun så bussen kjøre forbi, uten engang å bremse ved den tomme holdeplassen. Hun sukket innvendig.
"Er du sikker? Jeg ville gått selv, men jeg vil ikke vekke Tyson når han endelig får en uavbrutt natts søvn," sa broren hennes.
"Det går bra, bussen min kommer snart. Jeg vil være hjemme raskere på denne måten enn om jeg må vente på James. Du har gjort dine storebrorplikter godt i kveld. Gå til sengs med god samvittighet, og jeg skal gi deg beskjed om datoer for middag," sa hun til ham.
"Er du sikker? Vil du ikke at jeg skal bli på linjen til bussen din kommer?"
"Ingen grunn til det, den er her hvert øyeblikk, og jeg er innen roperekkevidde fra baren hvor fjellet av en dørvakt kalt Robert fortsatt er på stedet mens sjefen teller opp inntektene," sa hun til ham.
"Ok. Elsker deg, søster."
"Elsker deg også," sa hun og la på. Hun hadde løyet til broren sin. Den tapte bussen betydde en ventetid på førtifem minutter. Men hun ville ikke at han skulle gå inn i full storebrormodus. Han hadde en familie, og Charlie ville ikke bry James. I stedet satte hun seg ned på benken og begynte å bla på telefonen. En bil kjørte opp til bussholdeplassen, og Charlie spente seg da hun løftet blikket. En svart Lincoln Town Car sto foran henne, bakdøren på nivå med henne. Vinduet rullet ned, og Charlie fant seg selv stirrende på Vidar. Det var et øyeblikks stillhet hvor begge bare så på hverandre.
"Hvor lenge til neste buss?" spurte Vidar henne. Charlie tenkte på å fortelle ham den samme løgnen hun hadde fortalt broren sin. Men hva om Vidar bestemte seg for å vente? Da ville han vite at hun hadde løyet, og det var ikke bra siden han var en verdsatt gjest hos Jenni. Hun så ned på telefonen sin.
"Tjuefem minutter," sa hun til ham. Han nikket.
"Jeg skal kjøre deg hjem," sa han. Det var ikke et spørsmål, noe som irriterte Charlie.
"Takk for tilbudet, men jeg vil vente," sa hun mens hun så sjåføren gå ut av bilen, gå rundt den og åpne passasjerdøren, forventende at hun skulle sette seg inn. Charlie så Vidar sitte i setet lengst fra henne. Han så avslappet ut og som om han hørte hjemme i den dyre bilen. Hun rørte seg ikke. Han sa ingenting, han bare hevet et øyenbryn som for å spørre hvor lenge hun hadde tenkt å trosse ham. Charlie følte at besluttsomheten hennes svekket seg. Han var en gjest, og det ville være uhøflig å avslå tilbudet, tenkte hun, og reiste seg fra benken og gled inn i bilen.
"Takk," sa hun da sjåføren lukket døren bak henne. Vidar nikket bare til henne og så deretter ned på en pad han holdt. Han så ut til å lese noe og ignorerte hennes tilstedeværelse. Ikke pinlig i det hele tatt, tenkte Charlie.
"Hvor til, mademoiselle?" spurte sjåføren mens han så i bakspeilet.
"Tre, tre, åtte Hudson Street," sa hun.
"Jeg tror det er et hotell, mademoiselle," sa sjåføren.
"Det stemmer," svarte hun. Sjåføren ga henne et raskt smil og et nikk før han kjørte ut i trafikken. Vidar fokuserte på hva det enn var han leste. Charlie så byen passere utenfor vinduet og håpet de ville komme frem snart. Kanskje hun burde ha sagt ja til å la James hente henne. I det minste ville det ha vært en hyggelig kjøretur. Hun sukket av lettelse da bilen stoppet utenfor hotellet. Charlie ville åpne døren og flykte, men sjåføren hadde allerede gått ut, og det føltes uhøflig å ikke la ham gjøre jobben sin. "Takk for turen," sa hun til Vidar mens hun ventet på at sjåføren skulle åpne døren hennes. Vidar gryntet noe, og Charlie gikk ut av bilen i samme sekund som sjåføren åpnet døren. "Takk," sa hun til ham.
"Min glede, mademoiselle. Ha en hyggelig kveld," sa han.
"Du også," sa hun refleksivt. Hun sto på fortauet og så bilen forsvinne. Da hun var sikker på at de var langt borte, gikk hun kvartalet til leiligheten sin. Hun visste at det ikke ville være umulig for Vidar å finne henne hvis han virkelig ville. Noe fortalte henne at han hadde ressurser til å spore henne opp innen en time hvis han ønsket. Men i det minste følte hun seg litt bedre ved ikke å lede ham rett hjem til seg.