Kapittel 2
Kortspillet var i full gang, og siden ingen la merke til henne, snudde Charlie seg for å gå.
"Hvor skal du? Jeg trenger litt lykke," ropte Mr. Cosmopolitan til henne. Charlie snudde seg og smilte til ham mens hun gikk bort til der han satt. Han klappet på fanget sitt igjen, og Charlie satte seg selv om hun helst ville ha avslått. Hun visste at hun kunne avslå. Jenni ville aldri tvinge dem til noe som gjorde dem ukomfortable. Men hvis Charlie skulle imøtekomme disse mennene, ville hun sørge for å få den største tipsen hun kunne ut av det. Med mindre de la hendene på henne, hvis de prøvde, ville de angre. Den eneste praten handlet om kortspillet.
"Charlie, hva er det kort for?" spurte mannen til høyre for Mr. Cosmopolitan. Han så ut som om han hørte hjemme i baren, som en gammel mafia-boss. De brune øynene hans glitret med det Charlie tolket som munterhet, og det svarte håret var glatt bakover.
"Hvem sier at det er kort for noe? Det kan bare være navnet foreldrene mine ga meg," sa hun.
"Jeg antar at foreldrene dine var klar over at de hadde en jente da de valgte navnet ditt," lo han. "Charlotte?" spurte han. Charlie rynket på nesen.
"Nei, takk gud for det," sa hun, og fikk en runde med latter fra nesten alle mennene. Alle unntatt Vidar. Han stirret bare på henne når han ikke så på kortene sine.
"Carolina?" spurte mannen som satt fast på femtitallet.
"Nei, det ville muligens vært enda verre," sa Charlie. Mens mennene spilte kort, fortsatte de å prøve å gjette navnet hennes. Ingen gjettet riktig. Vidar deltok fortsatt ikke, men han så på henne, noe som gjorde henne mer nervøs enn Mr. Cosmopolitan. Etter at ytterligere tre spill var spilt og de annonserte et vinnerlag, var Vidar på vinnersiden denne gangen også, mens Mr. Cosmopolitan ikke var det. Charlie reiste seg fra Mr. Cosmopolitans fang, selv om han protesterte.
"Trenger dere herrer flere drinker? Noe mat?" spurte hun. De bestilte en ny runde med de samme drinkene, og da Charlie kom med dem, prøvde Mr. Fifties å klappe henne på rumpa, men bommet. Charlie hadde blitt altfor dyktig til å unngå slike ting siden hun begynte å jobbe i baren.
"Det er på tide for oss å snakke forretninger. Forsvinn," sa Vidar.
"Kom tilbake om en time med en ny runde drinker," sa mannen som satt mellom Mr. Cosmopolitan og Vidar.
"Ja, herr." Charlie gikk raskt til baren, glad for å få en pause fra det intense bakrommet.
"Tilbake så snart?" spurte Jenni.
"De bestemte seg for å snakke forretninger, så jeg har blitt avskjediget for en time," fortalte Charlie henne.
"Ta en pause mens du kan. De har vært uvanlig krevende med tiden din," sa sjefen hennes, og Charlie tok takknemlig imot en boks cola og gikk tilbake til personalrommet. Hun tok ut telefonen fra skapet sitt og sank ned i sofaen. Seksten ubesvarte anrop fra et blokkert nummer. Charlie trengte ikke å se for å vite hvem som hadde ringt. Hun gjorde det likevel, for hvorfor ikke pine seg selv litt? 'Pappa' sto det på listen, det var også et par fra 'Rose'. Charlie var ikke så naiv at hun trodde stemoren hadde prøvd å ringe henne. Mer sannsynlig hadde faren funnet ut at hun hadde blokkert ham og prøvd å ringe fra konas telefon. Hun sukket og slo av telefonen og tok en slurk av colaen. Etter ti minutter bestemte hun seg for at hun ikke ville klare å riste av seg den dårlige stemningen samtalene hadde gitt henne. Hun tømte resten av boksen og bestemte at den beste distraksjonen ville være å jobbe. I nesten en time hjalp hun Tina med å betjene kundene. De hadde fått en av de sjeldne turistene som noen ganger hørte om baren og bestemte seg for å komme og ta en titt. Paret satte seg ved et av Charlies bord, og hun moret seg med å snakke med dem mens de samtidig prøvde å ta inn baren og se gjennom drikkemenyen. De endte opp med å bestille drinker Charlie var ganske sikker på at de ikke ville like. Men de ville få atmosfæren i stedet, så det kunne være verdt det for dem. Da hun ga Jenni bestillingen, ga Jenni henne et brett med drinker. Charlie skjønte at det var drinkene til innerommet. Timen var gått. Hun tok drinkene og gikk tilbake, vel vitende om at Tina ville dekke bordene hennes også. Hun banket på den lukkede døren og ventet til hun hørte et "Kom inn" fra den andre siden.
"Jeg er her med drinkene deres, som bestilt," sa hun mens hun delte dem ut. Hun fikk noen gryntende "Takk". Mr. Cosmopolitan prøvde å legge hånden opp under skjørtet hennes. Charlie slo raskt hånden hans vekk og var i ferd med å snu seg og skjelle ham ut da mannen som satt ved siden av ham slo ham i bakhodet.
"Ikke vær så jævla grov, Millard," sa mannen. Mr. Cosmopolitan, som tydeligvis het Millard, stirret på den andre mannen.
"Jeg beklager på vegne av min... venn," sa mannen som så ut til å høre hjemme på femtitallet, og overrasket Charlie.
"Takk, men det er ikke nødvendig," sa hun. "Kan jeg få dere noe annet?" spurte hun for å skifte tema.
"Jeg tror vi er klare til å spise," sa Vidar. De andre nikket. Det var tydelig at de var faste gjester, da de ikke spurte etter menyen, men bestilte fra hukommelsen.
"Jeg er tilbake om cirka tjue minutter med maten," sa Charlie til dem, og gikk for å levere bestillingen til kjøkkenet. Hun tok en titt ut i baren og bestemte at Tina kunne håndtere det. Mens hun ventet på at maten skulle bli klar, lente hun seg mot et hjørne på kjøkkenet og så på at Lilly, hennes beste venn og kokk på baren, utførte sin magi. Lilly var grunnen til at Charlie hadde begynt å jobbe der i utgangspunktet. Hun hadde først overbevist Charlie om å gi det en sjanse og deretter overbevist Jenni om at baren ville gå under hvis ikke Charlie jobbet der.
"Tøff kveld?" spurte Lilly.
"Ikke egentlig, jeg føler meg bare litt ute av balanse," sa Charlie.
"Noe vi kan hjelpe deg med?" spurte Leo. Leo var Lillys hjelper. Han gjorde alt og hva enn hun trengte ham til å gjøre. Det var hans måte å prøve å få en fot innenfor restaurantbransjen uten å gå på kokkeskole. Han var en søt fyr, og Charlie visste at han hadde et godt øye til henne. Men han var for ung for henne og for uerfaren. Lilly så på Charlie og himlet med øynene av Leos kommentar.
"Nei, det går bra. Men takk, Leo," sa Charlie til ham.
"Du sier bare ifra hvis det er noe," sa han.
"Hvordan går det med Nea?" spurte Charlie sin venn. Nea var Lillys av-og-på kjæreste. Lilly rynket pannen.
"Hun snakker ikke med meg for øyeblikket," sa Lilly mens hun begynte å anrette maten.
"Hva er det denne gangen?" spurte Charlie.
"Samme gamle greia. Hun er igjen overbevist om at jeg har en affære med deg."
"Jeg er lei for det. Vil du at jeg skal trekke meg litt tilbake så du kan ordne opp?" tilbød Charlie.
"Ingen måte, jente. Hvis hun ikke kan se at vi bare er venner, og har vært venner siden vi var små, så er det hennes problem. Ikke mitt, og absolutt ikke ditt," sa Lilly. "Der har du det, trenger du Leo til å hjelpe deg med å bære alt ut?" spurte Lilly mens hun la siste hånd på anretningen.
"Ja, takk, hvis du ikke har noe imot det, Leo?" sa Charlie.
"Ingen problem. Jeg tar det store brettet," sa han til henne.
"Skrytepave," ertet Lilly ham og blunket til Charlie.
"Takk, Leo," sa Charlie og plukket opp det andre brettet. De gikk til bakrommet, og hun banket på døren igjen og fikk beskjed om å komme inn. "Jeg har maten deres, herrer," sa hun til mennene da hun kom inn, fulgt av Leo.
"Jeg er skrubbsulten. Jeg har gledet meg til chili-burgeren i flere dager," sa mannen fra femtitallet. Han gned hendene sammen mens Charlie plasserte bestillingen hans foran ham.
"Vi er åpne hele uken, hvis suget blir for sterkt," sa Charlie til ham med et smil.
"Ikke si det til ham. Henry vil aldri dra hvis han innser at han kan spise chili-burger hver dag," spøkte den gamle gentlemannen.
"Å, hold kjeft, Nasir," sa Henry før han kastet seg over chili-burgeren.
"Og hvem er din sjarmerende hjelper?" spurte Nasir da Charlie var ferdig med å dele ut rettene fra sitt eget brett og begynte å ta tallerkener fra Leo sitt.
"Dette er Leo. Han er vår kjøkkenassistent. Jeg trengte litt muskler, så jeg lånte hans," sa Charlie.
"Hei Leo, jeg antar at du kjenner vår sjarmerende Charlie?" sa Nasir og fokuserte på Leo. Charlie så Leo rødme under det intense blikket og måtte holde tilbake en latter.
"J-jeg antar det," stotret Leo mens Charlie plasserte tallerkenen med mat foran Vidar. Han så på henne.
"Da kan du kanskje hjelpe oss. Vi har prøvd å gjette Charlies virkelige navn, men har kommet tomhendte så langt. Vet du hennes virkelige navn?" spurte Nasir, fortsatt fokusert på Leo.
"Nei, beklager," svarte Leo.
"Så synd," sa Nasir og skiftet fokus til maten sin. Charlie plasserte den siste tallerkenen.
"Vi lar dere spise i fred. Trenger dere noe?" spurte Charlie.
"Nei, takk, dukke," sa Henry. Charlie fant ut at hun ikke tok like mye anstøt av kallenavnet hans denne gangen.
"Jeg vil se til dere om en stund. Hvis dere trenger meg før det, bare bruk knappen," sa hun og pekte på en dørklokkelignende knapp på veggen. Den førte til en summer bak baren. De nikket mens Charlie og Leo forlot rommet. "Takk for hjelpen, Leo," sa Charlie da de skiltes, han på vei til kjøkkenet og hun til baren.
"Min glede, Charlie."