Månens etterkommer - Kapittel 2 - Zelena del 2
Zelena.
"Tror du meg og vennene mine kan sitte med deg under lunsj?" spurte Cole og kikket ned på meg med hodet på skakke.
Jeg løftet hodet litt for å bedømme ansiktsuttrykket hans. Han virket ikke ondsinnet, det så ikke ut som han tullet. Men jeg ristet likevel på hodet, jeg stoler ikke på dem. Jeg stoler ikke på noen.
"Vel, greit da, vi sees senere da," sa Cole lystig mens han snudde seg og gikk mot døren med Smith like bak.
"Hei, hva heter du egentlig?" ropte Smith tilbake til meg fra fronten av klassen. Jeg løftet hodet for å se på ham, overrasket. Både han og Cole sto ved døren og så på meg, ventende.
Hvorfor skulle han bry seg om hva jeg heter? Det er ikke som om vi skal bli venner eller noe, hvorfor skulle gutter som dem være interessert i å være venner med et udyr som meg. Jeg var forvirret og usikker, var dette bare enda et triks, en slags psykologisk krigføring for å samle informasjon? Jeg nølte, vurderte alle tankene som virvlet rundt i hodet mitt. Men jeg tenkte at de hadde vært hyggelige mot meg så langt. Hyggeligere enn noen andre noensinne hadde vært. Hva er skaden med å la dem få vite hva jeg heter? Jeg reiste meg opp fra stolen og sto ved pulten min, med hodet fortsatt senket og armene i kryss foran kroppen mens jeg holdt bøkene mine.
"Det er Zelena," hvisket jeg med en hvesende stemme.
De to guttene så på hverandre med store øyne. De så tilbake på meg og smilte.
"Hyggelig å møte deg, Zelena," sa Cole idet han nikket og gikk ut av døren.
Smith fortsatte å smile mens han løftet hånden og viftet med fingrene mot meg igjen, så snudde han og gikk ut døren etter Cole.
Da jeg var alene, slapp jeg ut en pust jeg ikke visste jeg holdt på. Jeg sto der et øyeblikk, la hånden på pulten for å stabilisere meg. Hva i all verden handlet det om? Hodet mitt dunket og pusten min var skjelven. Jeg la den andre hånden på brystet, hjertet mitt hamret hardt og fort. Jeg følte meg svimmel og kvalm. Jeg er bare sulten, tenkte jeg, jeg spiste ikke i morges. Jeg skyndte meg til neste time, susing gjennom de andre barna i gangen. Jeg kom til døren, gikk rett inn og til plassen min, alle andre var allerede sittende. Jeg la armene på pulten og hvilte hodet i hendene og begynte å dagdrømme om den vakre mannen i gangen.
Lunsjklokken ringte og rev meg ut av dvalen. Da alle de andre barna hadde gått og gangen virket roligere, gikk jeg ut av klasserommet mot kantina. Jeg gikk gjennom dørene og gikk for å hente brettet mitt, takk Gud for matkupongene. Resten av skolen satt allerede ved bordene sine, snakket og tok igjen med hva som hadde skjedd i helgen. Jeg tok maten min og gikk langsomt mot den vanlige plassen ved søppelbøttene. Jeg bet i eplet mitt, holdt hodet nede. Rommet var fylt av støy og latter blant de få vennegruppene.
Demi og hennes undersåtter satt ved bordet ved siden av fotballspillerne. Demi var den typiske slemme jenta. Hun var vakker og stilig, med langt bølgende blondt hår som danset nedover ryggen hennes og feilfri, lys hud. Hun var typen alle guttene ønsket seg, og alle jentene ønsket å være som. Hun trippet nedover gangen med sine korte skjørt og høye hæler, mens alle andre vek unna. Du ville aldri sett meg i klær så korte og stramme, ingen ville ønske å se det uansett.
Min lille dagdrøm ble brutt da appelsinjuicen min plutselig veltet over meg, rant nedover magen og over fanget mitt. Jeg så på brettet mitt og så at noen hadde kastet en halvspist pizzabit på meg. Da jeg løftet hodet mitt, så jeg Demi svinge håret over skulderen mens hun lo og high-fivet følgerne sine. En av idrettsjentene, Brian, sto på bordet og pekte på meg mens han lo.
"Hva skjedde, Snøhvit, hadde noen et uhell?" lo han mens han hoppet ned fra bordet og på ryggen til en av kompisene sine, ansiktet hans ble rødt av latter.
Jeg følte hele skolens øyne på meg mens jeg satt alene ved bordet mitt med appelsinjuice som dryppet ned på bena mine. Jeg så ned på klærne mine og tallerkenen min med grøtete mat. Jeg snudde hodet mitt for å se mot utgangen og så at ved bordet ved døren satt de nye guttene, Cole og Smith, sammen med den mystiske greske guden fra gangen. Ingen av dem lo. Cole stirret sint på Demi med hat i øynene. Smith så vekselsvis mellom Demis bord og tallerkenen sin, stakk sint på maten med gaffelen. Den mystiske mannen så på meg. Et uttrykk av dyp sorg og smerte dekket ansiktet hans. Blicken hans fulgte meg da jeg reiste meg fra bordet mitt og gikk mot utgangen.
"Ha det, bitch," hørte jeg Demi rope idet jeg dyttet opp dørene og gikk ut. Jeg gikk til skapet mitt for å få tak i reserveklærne mine. Jeg vet nå fra erfaring å ha et klesskift på skolen, for de gangene Demi er ekstra ondskapsfull. Jeg dro genseren min ut av vesken da jeg hørte en stemme.
"Er du ok?" Det var den samme myke og fløyelsaktige stemmen jeg har dagdrømt om hele dagen. Den var dyp og autoritær og etterlot meg med en varme som spredte seg gjennom brystet mitt.
Jeg kikket ut fra bak skapdøren. Åh, herregud, det var ham. Jeg tok en dyp pust, og den lukten traff meg. Varm luft på en sommerdag, deilig. En klump vokste i halsen min, og jeg trodde jeg skulle besvime. Jeg senket raskt hodet mitt, jeg ønsket ikke at han skulle se det forferdelige ansiktet mitt. Jeg nikket svakt. Han løftet hånden sin og la den over min egen, som grep tak i skapdøren. Følelsen av frykt fikk meg til å slippe raskt, skyve hånden min ut fra under hans, skjære opp håndflaten min på hjørnet av døren mens jeg gjorde det. Jeg hveste og rynket nesen av den lille nappende smerten.
"Unnskyld, unnskyld, jeg mente ikke å skremme deg," sa han raskt idet han tok et lite skritt tilbake. Jeg grep hånden min og løftet den opp til ansiktet mitt for å undersøke skaden.
"Å nei, hånden din," sa han idet han tok et skritt framover og grep begge hendene mine i sine, slik at jeg måtte slippe genseren min.
Jeg så på ham med redsel ved tanken på hva han kunne gjøre. Han må tro jeg er så dum som skadet meg selv, sikkert gjorde det ham sint også. Øynene mine vidåpne i forventning, ventet på straffen min. Jeg stivnet, kroppen min stivnet, ventet forventningsfullt. Han så på ansiktet mitt og må ha sett redselen i uttrykket mitt. Han slapp forsiktig og langsomt hendene mine, en bevegelse som overrasket meg.
"Unnskyld," sa han idet han langsomt løftet hendene i overgivelse.
"Jeg mente ikke å skade deg."
Skade meg? Han mente ikke å skade meg. Jeg gjorde det til meg selv, det var min feil, hvorfor skulle han be om unnskyldning. Jeg så nysgjerrig på ham mens jeg holdt den sårede hånden mot brystet mitt.
"Vil du la meg hjelpe deg?" spurte han meg forsiktig, fortsatt med hendene holdt ut.
Jeg forstod ikke. Jeg er et monster sammenlignet med dette vakre vesenet. Hvorfor skulle han bry seg, hvorfor skulle han ønske å hjelpe meg? Jeg nikket igjen langsomt. Han strakte ut hånden mot meg og gestikulerte at jeg skulle ta den. Jeg trakk meg unna og snudde kroppen vekk fra ham. Han senket hånden sin og så på meg med tristhet og forvirring. Min egen forvirring trengte seg inn i hjernen min, hvorfor i all verden skulle denne gutten bry seg uansett?
"Det er greit," sa han mykt og bøyde seg ned for å plukke opp min ekstra genser.
"Følg etter meg," snudde han seg og begynte å gå sakte nedover gangen. Han stoppet opp og så tilbake på meg for å se om jeg fulgte. Han smilte. Et stort tannfylt smil som dekket den nedre halvdelen av ansiktet hans. Åh herregud, det smilet. Alt inni meg smeltet. Redselen og panikken min forsvant bare. Jeg følte meg varm og god inni meg. Jeg følte meg trygg. Jeg nikket igjen og lukket skapet mitt. Jeg fulgte etter ham da han ledet meg til skapet sitt i neste gang. Han så på meg igjen og smilte. Jeg senket hodet og lot håret falle over ansiktet mitt. Han åpnet skapet sitt og trakk ut et gråblått bandana, holdt det opp for meg å se.
"Kan jeg?" spurte han og gestikulerte mot hånden min som jeg fortsatt holdt mot brystet mitt. Jeg så ned på hånden min og deretter på bandanaen. Jeg så opp på ansiktet hans, han smilte fortsatt. Så nikket jeg og rakte ut hånden min. Han plasserte forsiktig genseren min over skulderen min, og jeg motsto trangen til å rykke til ved bevegelsene hans, deretter begynte han forsiktig å pakke bandanaen rundt såret på hånden min.
Om bare han visste hvor ubetydelig denne lille kutten er. Om bare han visste om de bankingen og piskingene jeg får hjemme. Denne lille kutten er ingenting. Jeg har arr og kutt over hele ryggen og magen fra bankinger som var mye verre enn dette lille skrapet. Om bare han visste. Men jeg har aldri hatt noen tilbud om hjelp før, jeg har aldri hatt noen som har vært bare litt hyggelig mot meg før. Hvorfor føler jeg meg så komfortabel med hendene hans på mine? Jeg har aldri likt å bli berørt, selv om jeg aldri har hatt noen som har berørt meg så mykt og forsiktig, ikke som dette.
Han bandt endene av bandanaen sammen for å holde den på plass. Jeg lot hånden min hvile i håndflaten hans. Den så så liten ut der den lå. Jeg så så liten ut ved siden av ham. Jeg har alltid vært spinkel, men det kan bare komme av underernæring. Jeg liker å tenke at jeg er litt som min mor, men jeg husker ikke hvordan hun ser ut, så jeg vet ikke sikkert.
Jeg kunne føle øynene hans på meg mens jeg stirret på hendene våre sammen. Han gned forsiktig tommelen på baksiden av hånden min. Alt føltes så intimt. Kroppen min slappet av, og den samme varmen jeg følte før, spredte seg gjennom armene og bena mine, jeg forsto det fortsatt ikke helt. Hvorfor skulle noen som ser ut som ham, bry seg om noen som meg.
Overraskelsen av klokken som ringte fikk meg til å hoppe. Jeg trakk hånden min fra hans og krysset armene foran kroppen min. Gangen ble høyere da folk begynte å bevege seg mot neste time.
"Gunner, vi må gå," hørte jeg Cole si bak den store, vakre mannen. Jeg kikket rundt den massive kroppen hans og så både Cole og Smith stå der. Jeg hadde ikke engang lagt merke til dem før. Var de der hele tiden, så de den dumme klønete ulykken min? Åh, så pinlig. Den vakre gutten bøyde seg litt ned for å være nærmere ansiktet mitt og hvisket høyt nok for at jeg skulle høre det over støyen i gangen,
"Jeg heter Gunner," sa han. Jeg lente meg litt tilbake, redd for hans plutselige nærhet til meg. Han rettet seg opp igjen og vippet hodet litt til siden.
"Kan jeg se deg etter skolen?"
Nei. Dette er bare en drøm, sikkert det. Kanskje den bankingen i går kveld var verre enn jeg trodde. Kanskje jeg er bevisstløs på kjellergulvet, og alt dette skjer bare i hodet mitt. Det er ingen måte på jorden at denne personen vil tilbringe tid med meg. Ikke meg. Ingen sjanse. Jeg ristet litt på hodet, uten å se på ansiktet hans.
"Hmph," stønnet han ubevegelig,
"Vi sees senere," sa han selvsikkert og snudde seg og gikk sin vei.
Jeg lente meg tilbake på skapet bak meg og prøvde å få puste. Mens han forsvant ut av syne, kunne jeg kjenne den samme ensomme mørket krype tilbake i brystet mitt. Jeg skiftet raskt genser, senket hodet mitt, og gikk videre til neste time.
